De siste ti årene har økningen av barn utsatt for betydelig omsorgssvikt vært formidabel.
Siden 2004 er ansvaret for barnevernet overført fra fylkeskommunene til staten, og skjerpede kontrollrutiner er forsøkt innført. 46 500 barn og unge mottok tiltak fra barnevernet i 2009, det utgjør 5,3 prosent flere enn året før. Troms fylke var i 2009 verst stilt i landet med 38,1 av 1000 barn under 18 år under tiltak fra barnevernet, mot et landsgjennomsnitt på 29,5.
Dramatisk økning
I slutten av år 2000 var det 21,8 per 1 000 barn under 18 år, under tiltak fra barnevernet, og den relative økningen er på om lag 35 prosent. Økningen av antallet barn under tiltak har økt i absolutte tall med 46 prosent på ti år. Men antallet fagstillinger i det kommunale barnevernet har i samme periode økt med bare 39 prosent, fra 2 226 årsverk i 2000 til 3 086 årsverk i 2009.
Hjelpe- og omsorgstiltak
Barnevernet kan bare overta omsorgen for et barn etter vedtak i fylkesnemnda (barnevernlovens § 4-12). Det er også mulig å plassere barn utenfor hjemmet uten å overta omsorgen for barnet. Plasseringa blir da et hjelpetiltak. Ved hjelpetiltak som for eksempel støttekontakt, avlasting, barnehage, SFO med mer, må vedtak gjøres etter barnevernloven § 4-4. Vel åtte av ti barn med barnevernstiltak tar bare imot hjelpetiltak, som for eksempel økonomisk hjelp, besøkshjem, barnehage eller støttekontakt. I alt 38 700 barn tok imot hjelpetiltak i 2009, en økning på 6,6 prosent fra året før.
Første- og andrelinje
Barnevernet deles ofte inn i førstelinje og andrelinje. I førstelinje er tjenesten et kommunalt ansvar. Personalet skal forholde seg til barn og familier der omsorgen er mangelfull og barn har atferdsproblemer som familien ansees ikke å være i stand til å håndtere. Oppfølgingen skjer i barnets hjemlige miljø eller hos fosterfamilier. Andrelinjetjenesten foregår på institusjoner. Hvis man innen førstelinjetjenesten finner ut at omsorgsituasjonen for et barn er kritisk mangelfull, kan barnet flyttes i fosterhjem eller på institusjon. 11 350 barn og ungdommer under 22 år var tatt ut av hjemmet i 2009. Av disse var 8164 plassert i fosterhjem, mens 1386 barn og ungdommer under 22 år befant seg på institusjoner.
Fra bekymringsmelding til tiltak
Ei barnevernssak starter ofte med ei bekymringsmelding til barnevernet, som innen ei uke må avgjøre om de skal sette i gang en undersøkelse eller legge bort meldinga. En undersøkelse skal så snart som mulig og innen tre måneder konkludere om det skal settes i verk barnevernstiltak, eller om saken skal legges bort. Tallet på avslutta undersøkelser økte fra 27 150 i 2008 til 29 900 i 2009. Halvparten av undersøkelsene som ble avslutta i 2009, førte til tiltak etter lov om barneverntjenester. Denne andelen har vært stabil de siste årene.
Mest i nord og fra foreldre
Også i 2009 var det flest påbegynte undersøkelser i forhold til barnebefolkningen i de tre nordligste fylkene. I Finnmark ble det påbegynt 44,3 undersøkelser per 1 000 barn, i Troms 37,7 og i Nordland 34,0. Landsgjennomsnittet for 2009 var 27,2 undersøkelser per 1 000 barn under 18 år. I 16 prosent av de påbegynte undersøkelsene i 2009 tok foreldrene (mor/far/foresatte) kontakt, men nesten like ofte kom meldinga fra skolen; 14 prosent. Barnevernstjenesten sjøl og politiet er også vanlige meldingsinstanser, med rundt 12 prosent hver av meldingene som førte til undersøkelser. Meldinger fra barnehager økte med 25 prosent fra 2008 til 2009.
Forskjell på kommunene
Forskerne Morten Henningsen og Tom Kornstad anvendte en metode hvor barnevernsbarns karrierer ble sammenlignet i forskjellige kommuner. Når forskerne korrigerte for strukturelle sider ved kommunene, som folketall og tilgang til høyere utdanning i kommunen, fant de blant annet at barnevernsbarn i kommunen som gjorde det dårligst, hadde opp mot 14 prosentpoeng mindre sannsynlighet for å ha fullført videregående skole innen utgangen av året de fyller 23 år, sammenlignet med barnevernsbarn i den beste kommunen.
Barnevernsbarn i kommunen som gjorde det dårligst, hadde opp til 16 prosentpoeng mindre sannsynlighet for å ha en yrkesinntekt over 75 200 kr etter fylte 23 år, sammenlignet med barnevernsbarn i den beste kommunen. Resultatene indikerer at det har vært kvalitetsforskjeller i kommunenes innsats for å hjelpe vanskeligstilte barn og unge. Noen kommuner kommer systematisk dårlig ut enten man knytter indikatorene til utdanning eller yrkesaktivitet, og uansett om man ser på alle barnevernstiltak eller bare de tyngre tiltakene. Hva dette skyldes, vet forskerne derimot ikke. Barnevernet ble omorganisert i 2004. Dette prosjektet har studert arbeidet til barnevernet før denne omorganiseringen.
Frislepp av institusjoner
I 1992 fikk vi en ny lov om barnevern der brukernes rettigheter ble satt mer i fokus. Barna, eller brukerne, hadde rettigheter og skulle høres. De ble fra nå av rettssubjekter innen offentlig forvaltning, i det minste på papiret. Samtidig ble det bestemt at fylkeskommunene, som ved fylkesbarnevernet hadde ansvaret for offentlige og private institusjoner, i større grad skulle kunne kjøpe tjenester hos private aktører. Fylkeskommunene sto fritt med hensyn til hvordan innkjøp av tjenester skulle foregå, og det var svært få restriksjoner for hvordan driften av en institusjon skulle foregå. Innen miljøet het det at det var enklere å etablere en barneverninstitusjon enn å åpne ei pølsebu. Det oppsto et marked for barneverninstitusjoner, og fylkeskommunene unnlot å bygge nye institusjoner i egen regi. Fylkesbarnevernet kom i et avhengighetsforhold til private aktører. Mens det tidligere stort sett var ideelle organisasjoner som hadde drevet institusjoner, kom det i løpet av 90-årene til flere kommersielle aktører, organisert som konsern og aksjeselskaper. Prisene steig, samtidig som det kom ut skandalehistorier i media om forholdene på enkelte institusjoner.
Innstramming
Kritikken og misnøyen økte. I år 2000 konkluderte et offentlig utvalg (Befring-utvalget) at det måtte innføres en ordning for godkjenning av private institusjoner. I 2002 foreslo barne- og familiedepartementet statlig overtakelse av ansvaret for barnevernet, inkludert institusjonene. Argumentet var at bare en statlig overtakelse kunne sikre likebehandling for alle klienter og alle institusjoner. Løsningen ble fem statlige regioner fra 1. januar 2004, mot tidligere ordning hvor ansvaret var fordelt på 20 fylker. Departementet laget samtidig en kvalitetsforskrift som skal ligge til grunn for godkjenning av private institusjoner, men denne er til en viss grad gjenstand for fortolkning av de fem regionstyrene. Alle private institusjoner har kontrakt over et visst antall år, deretter må plassene ut på anbud i samsvar med reglene for statlige innkjøp og EØS-avtalen. Ingen av plassene i offentlig eide institusjoner skal legges ut på anbud.
(Kilder: SSB og artikkelen «Et regimeskifte for norske barneverninstitusjoner» av Sigrid Nordskoga og Anne Marie Støkken, begge Høgskolen i Agder).
Foto: Arne Eriksen
