Jeg blir grinete av enkelte ting. Skikkelig grinete.
Da går jeg meg en tur ned i fjæra og brøler mot nordavinden, fordi jeg vet at det er best å ikke la det gå ut over andre enn noen relativt diskré tangsprell og en og annen sjarmerende måkegutt på jakt etter en date. Når jeg får følelsen av å slåss mot vindmøller, noe en viss Cervantes så ordrikt har beskrevet, er det like greit å la det gå ut over noen som verken bryr seg eller tar til motmæle. Ja vel, måkene tar rett nok til motmæle. Men de vet ikke hva de snakker om, og det gir meg en følelse av å ha rett.
Økonomidiskusjonen rundt Virkelig har vært årsaken til mitt gufne humør og stigende blodtrykk den siste tiden. Den tilbakevendende diskusjonen om et prosjekt, med et formål som burde kvalifisere til en eller annen moralsk pris, og med en utførelse som ville gitt høye stilkarakterer hvis dette hadde vært en idrett hvor slike deles ut. Men dessverre er ikke Virkelig en idrett med stilkarakterer. Det er et prosjekt med en stabil og langsiktig finansiering som så langt ikke har eksistert. Og dermed havner man til slutt i en situasjon hvor det viser seg at inntektene ikke strekker til for å dekke løpende kostnader. Helt logisk og ikke spesielt overraskende. Prosjektfinansiering faller bort når prosjektperioden er over, kostnadene øker jevnt og trutt, og inntektssiden er basert på en fastpris på et produkt med en veldedig profil. Dårlig matematikk, og vips – så er vi der igjen.
Mediene fremstiller det hele som svak bedriftsstyring. Som om magasinets styre og administrative ledelse ikke evner å kontrollere kostnadene. Forhåpentligvis er det mange av de som leser artiklene, som evner å se bak bokstavene. For gjør de det, så ser de et styre og en stab som slåss for å gi mange et verktøy til å bedre sin egen livssituasjon. Og de gjør det ikke på oppdrag fra myndigheter og næringsliv, men snarere på tross av disse. Og det kan vel ikke være meningen?
Og jeg slåss med mine mentale vindmøller. Igjen. For jeg klarer ikke å forstå at de som burde se de store sammenhengene her, ikke ser hva som foregår. Våre høyt utdannede, oppvakte og klartenkte ledere i privat og offentlig sektor. De må da være i stand til å se at Gatemagasinet Virkelig er en samfunnsøkonomisk be-sparelse for både privat og offentlig sektor i størrelsesorden mange millioner i året. For ikke å snakke om hva det tilfører av menneskeverd og andre verdier vi som samfunn liker å være gode på. Hvordan kan disse tingene gå forbi i stillhet? Rett under nesa på en masse beslutningstakere, som uten videre med et pennestrøk kunne markert ståsted og tatt en rolle i å få dette viktige organet opp og stå på permanent basis. Til nytte for mange og til glede for enda flere.
Dette må være det virkelige livets svar på Tour de France, verdens mest berømte sykkelløp. En rullende prosess hvor forskjellige grupperinger sitter og skuler på hverandre. De vil alle gjerne utmerke seg, stikke seg frem og skape vinnere. Men som regel blir frykten sterkere enn motet, og de ender med å bruke opp tiden på å bekymre seg for om vår gruppe muligens må bære en større del av ansvaret for fremdriften enn de andre. Og dermed smuldrer de gode intensjonene opp mens man dytter ansvaret frem og tilbake, spesielt ansvaret for alle de fine tingene som ”alle vil ha, men ingen vil ha ansvar for”.
Midt oppi alt det flotte med Norge, så er vi ganske dårlige på det jeg liker å kalle for fellesgoder. Og da mener jeg ikke de lovpålagte godene, som helse og omsorg og sånt. Neida, jeg tenker på alle de fine fellestingene som kommer fellesskapet til gode på en positiv måte, og som ikke er tvingende nødvendig. Som opplyste, velstelte gang og sykkelstier. Som velfungerende turistkontorer med gode åpningstider og god bemanning. Som nye, flotte offentlige badeanlegg, eller merkede vandreveier i fjellheimen. Listen kan gjøres lang, og disse fellesgodene, og dermed ansvaret for dem, kan som regel plasseres et eller annet sted mellom privat og offentlig sektor.
Gatemagasinet Virkelig er en sånn fellesting. Som bidrar til å løfte mange inn i en mer meningsfylt tilværelse, noe som de fleste identifiserer som et offentlig ansvar. Og som samtidig sparer privat sektor for store utgifter i form av redusert småkriminalitet.
Den klare utfordringen til alle dere ledere som nå sitter og skal revidere årsprognoser må være følgende: Det må da finnes 20 bedriftsledere i regionen som er litt tøffe og i stand til å finne fem tusen kroner til annonsering i Virkelig per utgivelse. Dette ville gi en million i året fra privat sektor. Matchet med like mye fra offentlig sektor vil finansieringen være i orden og magasinet kan jobbe videre med det de er best på.
Dette er samfunnsøkonomi, ikke ren bedriftsøkonomi. La derfor samfunnsengasjementet og ikke bedriftsøkonomene styre dette valget!
Foto: Eirik Junge Eliassen
