Finnes det hvite ørner?

Vi, erfaringskonsulentene, må slippes inn i fora hvor ekspertene og lederne i psykiatrien sitter, slik at vi kan få fortelle om våre erfaringer.

Jeg møter Jan-Magne Sørensen i Tromsø før han skal holde foredraget “Fra larve til sommerfugl – psykose som utviklingsvei” på biblioteket i sentrum. Budskapet til Jan Magne handler om at vi må kvitte oss med fordommene våre rundt psykose, og også se at psykose kanutvikle seg til en positiv forandringsprosess.

Hvite Ørn, hva betyr det? Finnes det hvite ørner?
– Vi har vel kanskje ikke oppdaga annet enn albino-ørner som kan være fullstendig hvite, da. Men det fins jo ørnearter med hvitt hode, så sånn sett fins det hvite ørner. Vi som startet Hvite Ørner jo ganske opptatt av myter. Og jeg syns det mytepsykologiske aspektet er ganske viktig. Det kan være både positivt og negativt. Jeg har funnet ut at dette aspektet er positivt for meg, og at det har hatt stor nytte for meg. Det er jo ikke sikkert at vi har sett alle ørner som fins her i verden. Så ørnen symboliserer på en måte noe nytt, og den symboliserer også en med oversikt; ørnen flyr høyt og ser større sammenhenger enn de som går nede på bakken. I tillegg til det har ørnen veldig god zoom og skarpsyn; den kan se en liten mus på tusen meters avstand – den behersker altså begge deler: Å se små detaljer, og å se den store sammenhengen. Det er på en måte det vi tror vi gjør, da. Innenfor psykisk helse synes vi at vi ser en større helhet enn det mange andre gjør. Og vi tør å snakke om sjelen, som ikke mange andre tør. Vi snakker ikke bare om den, vi opplever den på ulike måter også. For oss er det veldig viktig at den biten er med i psykisk helse. Det krever at man må ha en helt annen tilnærming til dette med behandling og helbredelse. Det er dette vi ønsker å bringe inn, og for oss symboliserer ørnen også kraft, den er leder og et rovdyr. Jeg liker ikke ordet vold, men noen ganger er det nødvendig å ikke la seg pille på nesa, men være bestemt og bruke sterkere midler for å bli hørt. Jeg føler for vår del at vi har vært en stund inne i vepsebolet nå. Det er ikke så farlig der inne, egentlig, ler Jan-Magne. – Vi holdt et foredrag på Nordisk Kongress i Psykiatri her i Tromsø i går, min kollega Hågen Haugrønningen og jeg, og vi fleipa litt med det etterpå; “blir vi lagt i belter nå?”. Vi trodde jo ikke det, men det sitter igjen – den følelsen når du har vært lagt i belter i psykiatrien; “kommer jeg herfra”, på en måte, sier Jan-Magne.

Fordi du tenker at det du sier utfordrer makten og strukturene innenfor psykiatrien?
– Ja, vi utfordrer dem så langt vi føler det er hensiktsmessig. Vi kunne dratt det lengre enn vi gjør, men vi føler vi må finne en balanse og ta det de kan tilegne seg. Ikke mer. Hvis det blir for annerledes, skyver vi dem bare bort. Vi ønsker en dialog. Det er ikke vanskelig å stille spørsmål rundt den praksisen de har i dag, de har ikke så veldig mye gyldig dokumentasjon. De skryter av det, at de vet mye om virkningen av psykofarmaka og slike ting, men de som observerer, ser at medisinene har en effekt. Men summen av effekten når bivirkningene er tatt med i regnestykket, er ikke ønskelig for de som mottar den. De som observerer vil ikke akseptere at det fins bedre veier ut av lidelser. Og det er utrolig mye tvangsmedisinering i psykiatrien, sier Jan-Magne Sørensen.

Når du blir tatt inn i psykiatrien, får du jo en klinisk bedømmelse på hvorvidt du har innsikt eller ikke. Det blir på mange måter avgjørende i forhold til hvordan behandling du får. Mener dere at det fins en annen type innsikt enn den klinikerne arbeider med?
– Ja, i alle fall innen psykisk helse. Jeg tror for eksempel at Snåsamannen har evner, jeg da. Og jeg har opplevd sånne mirakuløse healinger noen ganger selv. Men jeg er jo usikker på hva det er, og jeg liker ikke å bruke gudebegreper heller. Men at det er en kraft som kan overstyre biologien, det har jeg erfart. Jeg har også erfart at det går an å gjøre noe, for å få mer av den kraften og styrke den. Hvis man fornekter den, kan det bli vanskelig å oppleve den. Og når man først har opplevd den en gang, vil man gjerne møte den på nytt. Men det blir jo et problem når man møter på de som ikke har erfart dette, forteller Sørensen.

Er det da dette kan bli kalt vrangforestillinger?
– Hadde jeg sagt dette om healing til en psykiater, er det sannsynlig at han hadde sagt at jeg hadde vrangforestillinger. Så jeg fant ut at dette må jeg slutte å snakke om, så det ikke skulle bli brukt mot meg. Jeg var en pasient med schizofreni, og de kunne gjøre hva de ville med meg. Jeg mista helt myndigheten over meg selv i dette systemet. Jeg mener, det lever så mange myter rundt psykoser. Tror de virkelig at noen blir friske av antipsykotika? For å skåne seg selv, blir man enig med dem. Det er litt sånn det er. Når du er enig med meg, da er du ferdigbehandla. Nå er du ikke i opposisjon lengre. Nå forstår du ditt eget beste. Nå tror du på akkurat det samme som meg.Det var sånn jeg opplevde systemet. Jeg kan godt tro hva jeg vil, men når det gjelder mine egne opplevelser, er det de som vet best for meg. Hvis du opplever noe magisk, da er du syk. I noen sammenhenger kaller jeg det for egenskapsrasisme.

Er det fordi at det fins en objektiv sannhet i systemet som du skal strekke deg etter som pasient?
– Jeg vet at veldig mange pasienter oppfører seg slik de vet at systemet vil at de skal oppføre seg. For at de skal slutte å mobbe deg. Jeg opplever det som mobbing når de sier at mine opplevelser er bare tull og tøys og sykdom. Det er mobbing, det. Spesielt når de ikke har noen dokumentasjon på det de påstår heller. Så det er egenskapsrasisme og mobbing. Veldig mange underkaster seg dette, og tror at de er syke om de har opplevd noe annerledes. De blir med på den idéen fullt og helt. Og hvis de ikke gjør det, så holder de sine opplevelser for seg selv. Man blir jo på en måte mobba om man sier at man hører stemmer; nå får du ta pillene dine. Jeg syns jo hele den der universitetskorrektheten er blitt en ny religion; at det ikke finnes noe magisk eller overnaturlig eller hva vi nå skal kalle det. Som de da utreder med urettmessig bedreviten over hodene på folk, og med makt. De tar seg til rette med vold hvis man tror noe annet enn dem selv.

Du har selv opplevd tvang?
– Ja, jeg har opplevd det jeg mener er helt meningsløs tvang. Fordi de ikke er i stand til å sette seg inn i en annens sted. Og ikke lytter. Jeg har blitt stempla som paranoid schizofren og med manglende sykdomsinnsikt. Jeg har aldri mangla sykdomsinnsikt. Det de har mangla, er innsikt i hvordan folk skal behandles. Jeg har vært uenig med dem. Den innsikten jeg har hatt, har jeg visst har vært riktig. Det er de som mangler sykdomsinnsikt, ikke jeg. Forskjellen den gangen var at de satt med makta, og ikke jeg, sier Sørensen

Hvordan opplevde du å få høre at du mangla innsikt i deg selv og din egen helse?
– Jeg finner ikke noe annet ord enn mobbing. Ekstrem mobbing. Jeg ble bare mer traumatisert av det. Og i alle fall ikke mindre paranoid; jeg ble jo henta av politiet flere ganger, og det hjalp jo ikke akkurat på paranoiaen. Det ble jo en virkelig grunn til å føle seg forfulgt, svarer Jan-Magne.

Les også Rita Klausens kommentar her.

Du har jo vært og snakka på en kongress for forskere,psykiatere og eksperter i Tromsø. Hva er det de blir opptatt av når du snakker?

– De var jo først og fremst fascinert over at jeg har klart å finne min vei ut av dette. Jeg tror nok de ble overbevist om at jeg har opplevd det jeg har opplevd. Deltakerne i foredraget mitt fikk høre at jeg gjennom sjamanismen har kunnet sette parapsykologiske episoder i et sunt perspektiv, og at da jeg begynte å jobbe med sjamanismen, fikk jeg utforska mitt eget sinn. Da tok jeg ikke stilling til om det var vrangforestillinger eller hallusinasjoner, for jeg opplever ikke dette som sykdom uansett. Jeg forholdt meg ikke til begrepene rett eller galt, men opplevde at det var til nytte i min virkelighet der og da. Jeg kunne sette det i et annet perspektiv enn sykdom, som førte til at jeg kunne jobbe meg gjennom psykosene som da ble snudd til en positiv forvandlingsprosess, som fra larve til sommerfugl. Etter forelesninga snakka jeg med ei fra Psykologforeningen, som sa at hun synes at det var spennende at det kommer noe annet inn i psykiatrien. Men hun trodde det var en lang prosess og spurte meg hva jeg trodde. Jeg sa at det ikke er så mange som vil ha medikamenter, så hvis de får noe å velge mellom, ville det være et stort skritt. Og vi, erfaringskonsulentene, må slippes inn i fora hvor ekspertene og lederne i psykiatrien sitter, slik at vi kan få fortelle om våre erfaringer. Det går jo an å endre folks syn på en sak, om man bare går frem med det på en god måte og har dokumentasjon. Det har vi. Jeg syns ikke det var et håpløst møte her i Tromsø. Jeg syns at systemet har blitt bedre, og nå er jeg i en annen posisjon. Men jeg ser jo på tallene at det fremdeles er mye tvang i systemet, og at man har overdreven tro på legemidler. Men jeg ser også at systemet er i endring, og at det er enklere å snakke om dette nå enn for fem år siden, mener Jan-Magne Sørensen.