Mitt indre bilde av Afrika er i stor grad preget av dyr.
Store, flotte, vakre, ville dyr. Underveis til kontinentet så jeg for meg både løver og tigre, flodhester og elefanter. Åh, så mange fine bilder jeg skulle ta av alle disse dyrene! Jeg har nemlig et barnebarn som er i overkant opptatt av dyr, og bestemor skulle selvsagt stolt komme hjem med bilder slik at lille Emil skulle bli både interessert og imponert. Nå ble det ikke riktig sånn. Jeg forhørte meg om hva som fantes av dyrearter i det distriktet jeg befant meg i, men svaret jeg fikk var ganske nedslående. Hadde jeg kommet for ikke mer enn noen få tiår siden, hadde mulighetene vært adskillig større, men etter at skog var hugget og dermed forstyrret vanntilgangen i naturen, hadde de dyrene som man kunne finne her tidligere, forsvunnet. Men jeg kunne fremdeles få se krokodiller, ja, til og med klappe dem om jeg ville, ble jeg fortalt. Nå har jeg vel aldri tenkt at det å klappe krokodiller var noe som sto øverst på ønskelista mi, men om det er eneste muligheten for å komme hjem med noe å imponere med, så må vel også det vurderes. Imidlertid skal jeg utforske nabolaget, hva gjelder både folk og dyr.
Naboene på andre siden av gata teller en familie på elleve. I tillegg er de lykkelige eiere av et esel. Selv har jeg av en eller annen grunn en fascinasjon for esel. Det er et eller annet med dette stillfarende trekkdyret som tiltaler meg. Kanskje er det på grunn av historiene man har hørt fra man var liten, om Jesus som red inn i Jerusalem på et esel, bilder fra bøker som har gitt oss historier fra årtusener tilbake, fra land så langt unna vårt at det ble noe eksotisk, men likevel kjent og jordnært over dette lille, vakre arbeidsdyret. I tillegg har jeg også utallige ganger i livet fått høre at jeg er ”sta som et esel”, så i grunnen føler jeg et visst slektskap til arten jeg nå skal stifte nærmere bekjentskap med.
Lørdag morgen går jeg ut i gata og hilser på familien, og med fotoapparatet klart vil jeg også hilse på ”Donkyen”. Men akkurat idet jeg løfter apparatet for å forevige dyret, faller eselet om og blir liggende livløs. Det er nesten så jeg føler meg ansvarlig, som om jeg har drept dyret med kameraet. Men her tar man ting rolig og lager ikke noe stort oppstyr. Flere kommer til og løfter eselet på beina, og jeg blir fortalt at dyret er sykt og snart skal dø. I tre dager ligger det døende eselet utenfor gjerdet mens familien tydelig sørger. For oss er det vanskelig å se på det lidende dyret. Ut fra vår tankegang ville det vært best å skyte det og befri det for lidelsene, men vi blir forklart at eselets liv skal ende naturlig når tiden er inne. Imens flytter man det fra side til side i gata, slik at det får mest mulig skygge. Hver morgen og flere ganger for dagen tar jeg meg en tur rundt hjørnet for å sjekke om eselet lever, og mens det ennå puster, drister jeg meg med familiens tillatelse til å ta et bilde av det døende dyret. På vår tredje dag i Gambia trekker eselet sitt siste sukk.
Noen dager senere begir far i familien seg på en flere dagers reise til Senegal for å kjøpe et nytt dyr. Det nye eselet er friskt, ungt og vakkert, men jeg nøler med å ta bilde av det. Helt til min siste dag i landet, for denne dagen står dyret liksom og venter på meg utenfor porten da jeg kommer ut om morgenen, så jeg tenker at det er et tegn og drister meg nervøst til å knipse et bilde. Lettelsen er stor da eselet ikke viser tegn til å bry seg det minste om verken meg eller fotoapparatet, det faller ikke om for mine føtter heller. Ikke så å forstå at jeg er (så veldig) overtroisk, men det føles litt som om en forbannelse er opphevet. Så er ringen sluttet, den nye “Donkyen” skal vandre i gatene i Kololi og gjøre en jobb for sine eiere, mens kofferten min står ferdigpakket på trappa med adresse Tromsø. Hver våre lass på hver vår måte i hver vår verden. Nå drar vi i hver vår retning, men jada, vi har nok et visst slektskap, Donky og jeg.
P.S. Joda, etter litt betenkningstid dro jeg på krokodillefarmen og klappet en diger krokodille. Selvsagt sørget jeg for å bli fotografert, men krokodillen hadde lagt seg så ugunstig til at motlyset gjorde bildet tragisk uskarpt. Men med litt godvilje kan man dog skimte både dyret og meg.
Siste kvelden i Kololi sitter Bingi og jeg og snakker og oppsummerer dagene jeg har tilbrakt i landet hans. Når han spør meg hva jeg vil huske best, er jeg ikke i tvil. Til tross for alle opplevelsene, varmen og den fantastiske naturen, så er det likevel alle menneskene jeg har møtt som har gjort sterkest inntrykk på meg. Å vandre alene her er ingen ensom opplevelse, for her hilser alle og starter gjerne en samtale, og kanskje slår de følge et stykke på veien. Muligens er det en frase, men det er i alle fall veldig hyggelig når alle som en sier ”You are welcome”.
Jeg kommer til å huske mine venner Bingi og Kara, mine og Margrethes trofaste følgere. Bingi som alltid er tilstede, som deler av sin kunnskap, sine erfaringer og sine opplevelser med det å være født og oppvokst i dette landet. Bingi som elsker å tromme, og som i flere år trofast har ventet på at hans elskede Penda, som er mor til hans datter, skal få tillatelse av sin far til å gifte seg med ham. Jeg kommer alltid til å se for meg hvordan han prøver å holde seg alvorlig når han finner meg sittende i solen i opp mot 40 graders varme fordi jeg ønsker å få litt brunfarge på min vinterbleke kropp. Han synes selvfølgelig det er et idiotisk påfunn og har veldig lyst til å le av meg, men høflig som han er så holder han masken. Men jeg kan se at smilet og latteren ikke er langt unna. Den afrikanske humoren synes å passe perfekt til den nordnorske.
Jeg vil heller aldri glemme den natten jeg ble vekket og fortalt at Kara satt utenfor og ville snakke med oss for å fortelle at han hadde fått malaria. Til tross for at han var syk, var det han som lo mest den natten. Kara som ikke er sikker på om han er født i 1978 eller 1979, men som ikke skjønner problemet når vi spør, det står jo på ID-kortet hans, han trenger ikke å gå rundt å tenke på hvor gammel han er. Han kan og vet det som er verdt å vite. Kara som venter barn med kona si, og som tar henne med til Margrethe så hun kan få målt blodtrykk og se til at alt ser bra ut. Redselen sitter i dem begge etter at de mistet sitt første barn i fjor.
Jeg vil også huske guttene i ”Boys Town” som inviterte oss på trommekonsert og dans for å ønske oss velkommen den første dagen min i landet deres, og da de etter å ha vært hos oss og spist Margrethes utsøkte bacalao en kveld, hentet trommene og holdt konsert i hagen sammen med Bingi og Siddi. Siddi, ja, han med det gode smilet, evig tannverk til tross, som Margrethe døpte ”King of the Road” fordi han alltid så ut til å ha den store kontrollen ved siden av sjåføren.
Jeg vil minnes nabojenta Dehla som ble enke tre måneder etter at sønnen hennes ble født, bare 22 år gammel, men som smiler og fryder seg over livet og sin ett år gamle sønn, og som i likhet med mange andre ikke vil snakke om sorg. Og Asha, Asha som selger frukt på stranda seks måneder i året, og som ikke har arbeid de resterende seks. Asha som tar seg tid til å dele sin historie med oss, som forteller stolt om sine tre barn, men også om de tre hun har mistet i malaria.
Er det rart bagasjen min er fylt til randen når mine dager i Gambia er over og hjemreisen venter. Heldigvis er minner lette å bære, og uansett om jeg gjerne ville, kan jeg heller ikke ta alles skjebner eller for den del sorger med meg hjem. Men jeg kan ta med meg historiene, jeg kan gjemme dem i hjertet og dele dem med de som vil lytte. Og jeg kan mimre og le sammen med Margrethe fordi vi bærer felles minner.
Takk, Margrethe og Knut, for at dere lot meg få oppleve Afrika.
