Frode hadde ikke hatt en dårlig oppvekst. Barndommen hadde vært trygg og varm, med venner og sunne interesser. Han hadde ingen unnskyldning for at han nå befant seg utenfor den lille matbutikken med ansiktet skjult av en motorsykkelhjelm og med en kniv i hånden.
Det planlagte ranet skulle dekke narkogjeld, utgiftene til en lei uvane han hadde skaffet seg i begynnelsen av 20-årene. Ran var en enkel måte å skaffe kontanter, og etter hvert ble spenningen og adrenalinet en grunn i seg selv til å fortsette. Dermed stod han nå utenfor butikken, klar til action. – Jeg følte meg usårlig, og det handlet ikke lenger så mye om selve ranet. Det var mer spenningen ved å erte politiet. De hadde vært etter meg så mange ganger, og de klarte ikke å fange meg. Og så ille var det heller ikke, det var fort gjort, sier Frode.
Frode var rimelig blasert i forhold til sin egen forbryterkarriere og skadene han forårsaket, men han legger allikevel merke til den spinkle jenta bak disken. Han legger merke til frykten hennes. – Jeg husker at hun ble redd, og når jeg ser henne vet jeg godt hvem det er, innrømmet Frode i ettertid. Det var nemlig ikke første gang han hadde ranet denne butikken og akkurat denne ekspeditøren.
For Hanne i kassa var det hele et tilbakevendende mareritt. Dette var tredje gang den kraftige forbryteren truet henne med kniv. De tidligere opplevelsene gjorde det ikke lettere å gå gjennom marerittet på nytt. – Under ranet var jeg ute av stand til å reagere, kroppen var helt nummen. Men etterpå gikk jeg helt i panikk. Vi har en klokke vi ringer på om vi trenger assistanse. Jeg satt bare i sjokk og trykket på klokken, om igjen og om igjen, forteller hun.
Påkjenningen blir for mye for Hanne som sliter med å bearbeide hendelsen. Angsten og frykten nekter å slippe taket, og hun klarer ikke lenger å beholde jobben. – Hver gang jeg lukket øynene, så jeg ham. Jeg fikk ikke sove om natten. Jeg drømte om ham hele tiden, forteller hun.
Hanne følte at hverken psykologer eller leger hjalp henne, og frykten gjorde at hun knapt klarte å gå ut av huset. – Jeg turte ingenting lenger, jeg var redd for å gå på gaten. Raneren hadde jo vært maskert, så han kunne jo være hvem som helst av de menneskene jeg gikk forbi. Jeg var så redd for at han hadde sett meg og ville slå meg ned. Jeg var hele tiden på vakt. Hvem kommer bak meg? Og hvem befinner seg inne på den butikken? Jeg var helt overstresset, forteller Hanne. Lammet av frykten skaper Hanne seg et altoverskyggende fiendebilde av mannen som ranet henne. Han blir nærmest en personifisering av ondskap, en skikkelse blottet for menneskelighet, og tanken på å en gang kunne tilgi, er svært fjern. -Skal dette liksom bare være en av mange opplevelser i livet mitt? Det kan jo ikke stemme. Jeg tror nok aldri jeg kan tilgi ham dette, sier Hanne.
Frode selv hadde gått videre til stadig mer brutale ran. Kniv ble til hagle, menneskene han angrep betydde mindre og mindre samtidig med at selvtilitten økte. Etter en fire år lang ransbølge, skjer det uungåelige: Frode gjør en feil. Under et ran er han uforsiktig med maskeringen og blir gjenkjent. Dommen lyder på fem års ubetinget fengsel.
Selv med Frode i fengsel, klarer ikke Hanne å bryte ut av mønsteret med frykt og sinne. Politi eller rettsvesen involverer ikke henne, og hun føler at saken er langt fra over for hennes del. – Det ville vært befriende å blitt spurt om man ville delta i rettsprosessen, eller i det minste blitt informert i forhold til hva som skulle skje og hvilket utfall det fikk. Jeg fikk ikke noe informasjon utover at de hadde arrestert han, forteller hun frustrert.
Utover fengselsstraffen forventes det ikke at Frode skal ta noe ytterligere moralsk ansvar for sine handlinger, og han møter ikke ofrene sine i løpet av rettsprosessen. Straffen er flere år i fengsel, en straff som definitivt hindrer ham fra å rane flere butikker i nær fremtid, men som ikke nødvendigvis er slutten på et liv som kriminell.
Herulf Johansen, tidligere fengselsleder i Tromsø fengsel, mener fengsel som straff kan fungere mot sin hensikt. – I mange tilfeller er det riktig som det sies, at fengselet er kriminalitetsproduserende. I fengselet gjøres nye bekjentskaper som kan føre den enkelte inn i kriminelle miljøer. Når så også den innsatte etter soning ofte blir utstøtt av tidligere venner, er det lett å bli en del av det kriminelle miljøet. Jeg har i flere saker sett at innsatte som har sonet sammen, senere har deltatt i ny kriminalitet sammen. Spesielt gjelder dette i vinnings- og narkotikakriminalitet, sier han.
Tall fra statistisk sentralbyrå viser at tilbakefall til kriminalitet er så høyt som 50 prosent for mannlige innsatte, og 32 prosent for kvinnelige. Faktisk er det hele 80 prosent av de innsatte med grove ran som hovedlovbrudd, som havner tilbake i kriminalitet. På bakgrunn av tall som dette, kom regjeringen med en ny stortingsmelding om norsk kriminalomsorg i 2008. Dette var den første meldingen om norsk kriminalomsorg på 10 år, og den beskriver en rapport utarbeidet for sekretariatet for konfliktråd. I meldingen vektlegges det at man ønsker en straff som virker på en slik måte at gjerningspersonen ikke begår nye kriminelle handlinger etter at de har sonet sin fengselsstraff. I meldingen blir konfliktrådet tatt opp som en alternativ straffemetode, som viser til gode resultater når det kommer til tilbakefall.
Konfliktrådets suksess skyldes ofte at det fokuseres på andre aspekter ved kriminalitet, der forbryteren tvinges til å ta inn over seg blant annet hvilke konsekvenser forbrytelsene har for offeret. Herulf Johansen mener at konfliktråd i noen tilfeller er et tiltak som kan gi en effekt som det tradisjonelle straffesystemet ikke tilbyr. – Forholdet mellom forbryter og offer, som sammen finner en løsning for å gjøre opp det straffbare forhold, vil kunne gi både offer og gjerningsmann nye perspektiver. Men bruk av konfliktråd må være på offerets premisser, slik at denne ikke føler seg presset inn i situasjonen, sier han.
Denne holdningen til konfliktråd deles med psykologspesialist Martin Ekelund, ansatt ved Alternativ til Vold (ATV), som understreker at det er viktig at man ikke utsetter offeret for nytt overgrep gjennom å møte en lovbryter som bagatelliserer sine handlinger. Den kriminelles indre motivasjon og oppriktighet er et viktig element når partene skal møtes, påpeker han.
Sidesak:
Frode og Hanne i konfliktrådet
I Frodes tilfelle blir en konfliktrådsmegler koblet inn etter at han har sonet ett år av straffen. Både Frode og Hanne er interesserte i å treffes, og et møte blir dermed arrangert. Etter meglerens erfaring handler møte mellom partene i realiteten ofte om noen helt basale menneskelige ting. – Det som ofte skal til er det å få lov å fortelle hva man har opplevd og hvordan det har påvirket en. Det å lytte til hverandre og kunne spørre hverandre spørsmål, er en hel basal heling for begge parter, forklarer Martin Ekelund i ATV.
For Hanne var det både skremmende og ønskelig å møte mannen som hadde gjort livet hennes til et helvete. – Det var skummelt å tenke på at jeg skulle møte ham. Jeg skulle møte mannen jeg har tenkt på og fryktet i over et år. Samtidig ønsket jeg å møte han. Jeg hadde så mange spørsmål jeg trengte svar på, men samtidig som jeg var veldig redd for at han ville være likegyldig til det hele, sier hun.
Og til å begynne med gikk det akkurat slik hun fryktet. Frode gjorde ingen mine til å ta ansvar for sine handlinger og bagatelliserte sine forbrytelser. – Jeg synes ikke selv at det er så ille det jeg har gjort. Hver gang jeg gjorde det, slapp jeg unna politiet. Jeg ble likegyldig i forhold til det, fordi jeg føler at jeg skader jo egentlig ingen. Jeg har selvfølgelig litt dårlig samvittighet for å ha skremt dem, men jeg slo jo ikke eller noe sånt. Det var jo bare guttestreker, forteller Frode.
Slik bagatellisering kan ofte vitne om psykologiske forsvarsmekanismer, både når det gjelder unnskyldninger, bortforklaringer og formildende omstendigheter. Ekelund mener det er to hovedgrunner til dette, en instrumentell og en psykologisk grunn. – Det handler om å fraskrive seg ansvaret for det man har gjort, samtidig som vedkommende muligens har behov for å komme seg over skamfølelsen som kan medfølge kriminalitet. En bagatellisering kan derfor være et uttrykk for å holde skylden skjult ikke bare for andre, men også seg selv. Den kriminelle forsøker å holde alvoret unna bevisstheten og offentligheten, forklarer han.
Hanne blir rasende på Frode. – Du kan ikke bare kalle det for guttestreker, du har ødelagt livet mitt. Du har ødelagt flere andres liv. Det er jo ikke lenger bare guttestreker, freser hun.
Offeret kan i følge Ekelund reagere på måter som dette, når det ikke føler seg forstått. De kan bli sinte når handlingen bagatelliseres. Når de ikke blir forstått og verdsatt på denne måten, kan det resultere i en opplevelse av krenkelse og manglende respekt. Et annet utfall kan være at de ikke blir sinte, men skamfulle. De kan ende opp med å selv tro på bagatelliseringen og selv føle skyld og ansvar for den handling de er blitt utsatt for.
For Hanne er det likevel helende å få møte sin angriper. Noe så enkelt som å få sett ansiktet hans demper noe av angsten. – Jeg hadde en forestilling av ham som et monster. Jeg var så utrolig redd for ham, men han var jo etter hvert faktisk veldig lei seg for det han hadde gjort. Han holdt til og med på å gråte innimellom. For meg er han gått fra å være en raner, en veldig farlig og stor mann med kniv, til å være Frode som er stille og rolig og ikke vil gjøre noe galt lenger.
Også for Frode hadde møtet konsekvenser, og etter hvert tar han innover seg at også hans handlinger har konsekvenser. – Det er veldig ubehagelig å vite at det faktisk er jeg som har gjort dette mot Hanne. Det er i alle fall godt at jeg har fått den innsikten, kommer det fra en angrende Frode som beklager seg mange ganger i løpet av møtet.
Konfliktrådet har dermed bidratt med en utvikling de ikke får tilgang til gjennom det tradisjonelle rettsystemet. Hanne hadde vært rasende på Frode for det han hadde ødelagt for henne, men det er hun ikke lenger. – Nå har jeg fått spurt om det jeg ville spørre om. At jeg ikke forstår deg, er noe annet, men jeg har fått de svarene jeg ville ha, og det har hjulpet meg. Jeg er utrolig lettet, kommenterer Hanne ved avslutningen på konfliktrådet.
Frode har i ettertid sonet dommen sin og har så langt ikke begått ny kriminalitet. Han fikk tatt en utdannelse mens han satt i fengsel og har i ettertid stiftet familie. Hanne er tilbake på jobb og har det mye bedre med seg selv. – Fra nå av er det meg det skal handle om, jeg har lagt hendelsen bak meg og fokuserer nå på fremtiden, smiler Hanne.
Foto: Trine Lise H. Lockertsen
