Medlemstallet til de norske frimurerne er like stort som en gjennomsnittlig interesseorganisasjon i Norge. Men hva skjer bak de lukkede dører, hvor medlemmene nesten uten unntak kommer fra de øverste lagene i samfunnet?
Når du ser den blir du overrasket. Hovedkvarteret til disse frimurerne i Tromsø ligger midt i et søvnig og tilbaketrukket boligfelt på toppen av Tromsøya. Trampoliner, lekebiler og gassgriller dominerer hageflekkene til familiene som bor her. I det typiske landskapet til den norske middelklassen virker bygningen fremmed, samtidig som den utstråler lukkethet. Den har et tempellignende
inngangsparti hvor det er innfelt malteserkors og våpenskjold på inngangsdørene.
Hva skjuler seg?
Dette er frimurernes møteplass i Tromsø – eller Ordenshuset som de selv kaller bygget. Innenfor holder ordenen ritualer og møter som er hemmelige for utenforstående. Det er en orden hvor kvinner ikke har adgang, og hvor du kun kan bli vurdert som medlem hvis to andre medlemmer går god for deg. Hva driver frimurerne med, og ikke minst; hva skjuler seg bak de lukkede dører?
De hemmeligste rom
Inngangsdøren åpner seg, og en godt voksen mann kledd i hverdagsklær geleider oss fort inn. Døren går igjen bak oss med et lavt dunk i det vi trer inn. Han som viser oss inn er provincialmester Arne Eidsmo, kjent som tidligere advokat og nylig avgått regiondirektør i Næringslivets Hovedorganisasjon. – Nå er jeg pensjonert og har denne ulønnede jobben i losjen, forteller han. Tittelen Eidsmo innehar innebærer et overordnet ansvar for hele frimurerregionen fra Bodø og nordover. På veggene henger bilder av tidligere ledere i ordenen. Alle er prektig kledd og bærer ordenenes emblemer.
Praktsal
Vi går gjennom bygget, og Eidsmo viser fram de rommene som han har gitt oss tillatelse til å se. – Her er det lagt ned flere tusen dugnadstimer, sier han tydelig stolt og åpner dørene til festsalen. En praktsal åpenbarer seg i det lysene slår seg på gradvis innover i rommet. Det er en stor spisesal med digre lysekroner i taket, en barokklignende utsmykning i bladgull på veggene og diskrete downlights løpende langs taklistene. Langs langbordene står det tett i tett med stoler og forteller oss at her er det plass til minst et par hundre frimurere. – Her spiser vi middagen etter at den rituelle delen av møtene er over, forteller Eidsmo.
Ritualrommet
Han viser oss videre inn i dypet av bygningen og plutselig er vi i en mørk gang. – Du kan få se inngangsdøren til det hemmelige ritualrommet, men du får ikke lov til å se inn i selve rommet, sier han. Deretter skrur han på lyset i taket, og vi ser døren. Den er laget av solid eik og har to våpenskjold med frimurersymboler innfelt. Bak denne døren foregår de hemmelige ritualene som medlemmene må gjennom når de går opp i gradene. – Hovedmålet for oss i frimurerne er å bli et godt og bedre menneske. Det er en livslang læring som ligger til grunn i de forskjellige gradene, sier Eidsmo. Han mener grunnen til hemmeligholdelsen av ritualene er av pedagogiske hensyn. – Hvis du vet hva du skal gå gjennom, så gir det ikke samme effekten. Verken for deg eller de andre som sitter og hører på, forteller han. Han vil ikke si noe som helst om hva som skjer under ritualene, men mener innholdet i de flere hundre år gamle ritualene fremdeles forbløffer nye medlemmer. – Det er det som er så utrolig. Alle som har gått gjennom dette, er imponert over at man har klart å beholde et så oppdatert rituale som angår en selv, sier Eidsmo med overbevisning. – Det er ikke nok bare å lese om ritualene, du må delta selv. Noen kaller det en teaterforestilling, men det er en visuell sak som du selv må ha vært gjennom for å forstå, sier han. Han viser oss tilbake til kontoret og skrur av lyset bak oss. – Det er ingen hemmelighet hvem som er medlemmer, sier Eidsmo. Han peker på en stor rød bok som ligger på bordet foran ham. – Dette er matrikkelen vår og den inneholder navnene på alle medlemmene, alle lovene våre og den er offentlig tilgjengelig på biblioteket, sier Eidsmo. Vi sitter på kontoret hans i frimurerbygget og det er lite i rommet som skiller det fra et vanlig direktørkontor i en middels stor bedrift. Angsten for å få sparken er mer framtredende her inne enn å bli ofret til urtidens guder.
Verdenskjent orden
Frimurerordenen er sannsynligvis verdens mest kjente hemmelige organisasjon. Den har over seks millioner medlemmer på verdensbasis, prektige medlemsbygg i de fleste byer og en mystisk aura over sine symboler og sitt språkbruk. I tillegg sverger medlemmene til livsvarig taushetsplikt om hva som skjer bak de lukkede dører. Siden frimurerorden ble startet, har det florert med konspirasjonsteorier om hva frimurerne egentlig driver på med. Alt fra hedenske ofringsritualer som involverer uskyldige kløvdyr til at frimurerne styrer verden ved hjelp av en hemmelig verdensregjering. Det blir noe stille rundt bordet. – Vi besøker losjene i andre nordiske land og har stort utbytte også her i deltagelse på møtene, forteller Eidsmo tålmodig. – Jeg vet at det er noen italienske losjer som har kontakter med mafiaen, men de er fullstendig utenfor vårt system, sier han.
Media øker medlemsmasse
– Det virker også som om media har for vane å skrive om frimurerne hvert fjerde eller femte år, og da opplever vi en økning i antall søkere, sier han. – Men det er andre lukkede ordener i Tromsø også, som for eksempel Odd Fellow og Tempelridderordenen. Jeg synes det er merkelig at det ikke skrives om dem, sier Eidsmo noe oppgitt. Han understreker overfor Virkelig at det eneste de holder hemmelig overfor offentligheten er innholdet i ritualene. – Det vil ødelegge hele opplevelsen hvis man visste hva som skulle skje, sier Eidsmo.
Old age gutteklubb
Men de gammelmodige ritualene, de fremmede betegnelsene og den hemmelige kursingen i selvutvikling kan virke avledende på det faktum at frimurerordenen har mengder av direktører, politikere, politibetjenter, dommere og advokater som medlemmer. Og når ordenen havner i pressens søkelys, er det oftest fordi man stiller spørsmål om medlemmenes habilitet i yrkeslivet utenfor losjen. Sjefen for spesialenheten i politiet, Jan Egil Presthus, sier i en e-post til Virkelig at de ikke har foretatt noen generell vurdering av hvorvidt medlemskap i losjen er forenlig med ansettelse i politiet eller påtalemyndighetene. – Men vi har lenge vært klar over at enkelte er medlemmer i frimurerlosjen. Etter min mening er det arbeidsgiver som må avgjøre om medlemskap er forenlig med ansettelse i politi eller påtalemyndighet, sier Presthus. Provincialmesteren avviser at medlemmene i ordenen tilgodeser hverandre utenfor losjens fire vegger. – Det er strengt forbudt og vi har heller ikke lov til å diskutere politiske eller religiøse stridsspørsmål på møtene, sier Eidsmo.
Men hva prater dere om da på møtene?
– Det kan være alt fra hva som skjedde på forrige møte til vanlige samfunnsspørsmål. Vi hygger oss rett og slett, sier han.
Utspring i middelalderen
Frimurerordenen har sitt utspring i middelalderens laugsvesen. Laug var en form for fagforening og brorskap hvor man tok vare på sine yrkeshemmeligheter. Det yrket som frimurerorden stammer fra er murere, men ikke de som lempet stein. Da de store katedralene begynte å skyte i været over hele Europa var det behov for spesialister på utsmykning. Ved å hemmeligholde sine kunnskaper og murernettverk kunne frimurerne oppnå høyere
lønn, samtidig som de ivaretok etterspørselen etter fagfolk. På 1600-tallet begynte derimot frimurerordenen å anta en form og et innhold som vi kjenner fra i dag. Renessansen var preget av nytenkning og flørting med filosofier og tankesett som i man i middelalderen så på som kjettersk. Datidens intellektuelle børstet støv av gamle bøker og idéer og eksperimenterte med astrologi og alkymi. Bølgen av søkende etter en mening med livet førte til at
intellektuelle ikke-murere begynte å søke til frimurerordenen. Antagelsen var at et medlemskap ville gi innblikk i eldgamle religiøse og mytiske sannheter. Fram til vår tid har ordenen lagt vekt på hemmeligholde innholdet i ritualene mens rammene rundt har blitt mer åpne.
Fluestanga
På spørsmålet om hvorfor han selv ble medlem, blir Eidsmo ettertenksom en stund. – Jeg var 26 år og min far, bestefar og to onkler var allerede medlemmer av ordenen, forteller Eidsmo. Han forteller at han nærmest ble fostret opp med frimureri og fant ut at det var noe som kunne bringe ham videre i sin egen utvikling. Eidsmo lener seg tilbake i provincialmesterstolen. – Jeg må si at etter en ganske tøff og lang arbeidsdag var det å komme til losjen som å komme til et vannhull. Du kobler ut alle andre ting og konsentrerer deg om det som skjer der. Det er nesten som å gå til et fjellvann med fluestanga, avslutter Eidsmo.
Provincialmester Arne Eidsmo. Foto: Stig-Lennart Sørensen.
