En mann som forteller at det er mulig å gjøre en forskjell. Som enkeltmenneske, som samfunn og som nasjon. Ingen har mer menneskeverd enn andre, vi har bare forskjellige måter å leve livene våre på.
Norske forhold: Generalsekretær John P. Egenæs i Amnesty International forteller om noen av de områdene de arbeider mest med. – Asylproblematikk har vi jobbet med i alle år. Vi har jo dessverre opplevd at det har vært et skifte etter valget i 2009, da den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt. Vi opplever at det er blitt kaldere, eller egentlig veldig godt illustrert av det justisministeren selv sa: “Nå skal vi bli hardere i klypa!” Det opplever vi at de
har blitt, sier Egenæs.
Varetekt
– Vi har ikke sett så mye bruk av isolasjon ved soning av dommer, som vi har sett ved varetekt. At Norge i det hele tatt bruker isolasjon er merkelig, da vi har en mer human strafferettspleie enn veldig mange andre land i Europa. Når det gjelder isolasjon er vi en av verstingene. Og det er jo litt underlig, for vi gjør det sammen med forsvarsadvokater og andre, selv om det er forbudt. Riksadvokaten har sendt ut brev om dette. Vi har en følelse av at det brukes litt som et pressmiddel overfor den mistenkte til å innrømme skyld. Den varetektsfengslede er jo per definisjon uskyldig, fordi han eller hun er ikke er dømt. Det begrunnes med blant annet bevisforspillelse,
forteller generalsekretæren.
Vold mot kvinner
– Vi jobber med vold mot kvinner, og spesielt seksualisert vold – voldtekt. Jeg vil på ingen måte gjøre overfallsvoldtektene mindre alvorlige enn det de er, men samtidig vet vi at et flertall av voldtekter foregår i andre situasjoner. De foregår mellom mennesker som kjenner hverandre, enten det er i familien eller det er mellom venner på fest. I situasjoner hvor rett og slett menn tar seg til rette. Overfallsvoldtektene har tatt oppmerksomheten
fra de andre gruppene, vi har på en måte dekket det til. Jeg skal fortelle en grotesk historie som ikke er fra Norge, men som på en måte tangerer det jeg skal frem til. En advokat jeg kjenner som jobber mye med ulike saker i Russland, fortalte om et par fra Norge som var på besøk i Russland. De ser en mann som slår en kvinne på gata og ber en politimann om hjelp. Politimannen går bort og prater med paret og returnerer. Mannen fortsetter å slå kvinnen og paret henvender seg igjen til politi mannen. Politiet forklarer at han ikke kan gjøre noe fordi de er gift. Så ekstremt er det jo ikke i Norge, fordi politiet ville ha stoppet det. Men vi kaller det husbråk, og vi har på en måte unngått å blande oss inn i det vi oppfatter som privat. Likestillingen er kommet langt, men vold mot kvinner, voldtekter og avansert vold av forskjellig type er fortsatt et stort problem i Norge. Jeg tror ikke vi har tatt det alvorlig nok. Selv om vi er helt nødt til også å ta overfallsvoldtektene på alvor – og selv om vi må innse at vi har en overrepresentasjon av ikke-nordmenn som begår dem – så må vi ikke bruke det til å tro at vi er bedre. For det skjer i tusenvis av norske hjem, sier Egenæs.
I samfunnet i dag har vi mange eksempler på hvordan russyke blir behandlet. De opplever at de ikke får den hjelpa de har krav på, som for eksempel avrusning, tannbehandling og bolig. Hva er ditt forhold til dette?
– For meg er dette soleklare brudd på disse menneskenes rettigheter. Jeg må innrømme at vi ikke har jobbet så mye med den problematikken, så ekspertisen på dette området er begrenset. Det jeg ser, fordi jeg bor i Oslo som er Norges største by, er at disse menneskene er ekstremt mer synlige der enn i mange andre byer rundt omkring i verden. Det er helt åpenbart at vi har feilet grovt på dette området. Det tror jeg at vi bare må innse, at vi forholder oss til dem som lovbrytere og i beste fall som syke, og ikke som fullverdige medmennesker som lever i samfunnet vårt. Dette er en forfeila politikk, og noe bør åpenbart gjøres med den.
Norge langt fremme
– Norge ligger jo langt fremme på menneskerettighetssiden, og når jeg reiser rundt i verden og forteller om våre problemer, synes andre det knapt nok er noe problem. Men vi må måle oss selv etter hva vi har muligheter til. Vi er så få mennesker i et så velstående samfunn. Et av de områdene hvor vi er nødt til å være mye mer kritiske til våre egne, er dette med å regjere norsk næringsliv. Det er strenge lover på mange områder i Norge, og det vil
være helt uholdbart å opptre i Norge slik vi vet og mistenker at norsk næringsliv opptrer andre steder i verden. Det har jo blitt en besettelse for norsk næringsliv i hele den rike verden å finne steder å operere hvor kostnadene er lave. Motivasjonen hos mange er at bare det er billig å produsere er det ok. Det er mange som gjør mye bra, men det er frivillig. De gjør det for bedriften, fordi hvis det ikke gjøres riktig, kan det slå tilbake på dem. Noen ting
må man bare gjøre fordi det er det rette, ikke fordi det gagner eller skader businessen. Man må gjøre det fordi det er rett! Den holdningen sitter ikke dypt i noen norske bedrifter. Det finnes 309 lover om hvordan man skal betale skatt, men de finnes ingen lover om hvordan selskaper skal opptre i forhold til menneskerettighetene. Det finnes etter hvert, heldigvis, lover om hvordan de skal opptre i forhold til miljøet, og miljøet er jo befolket av mennesker. Lovverket er viktig. For eksempel, om man ikke har sterke korrupsjonslover i Nigeria, så kan man allikevel bli dømt for å ha betalt bestikkelser – i Norge. Og sånn må vi ha det på menneskerettsområdet også, sier Egenæs
Makt forplikter
– Næringslivet er veldig flinke til å si at de må tilpasse seg kulturen i de landene de kommer til. Og det er jeg til dels enig i, men de må ikke tilpasse seg kulturen på en måte som gjør at de er like brutale overfor lokalbefolkninga som myndighetene er i de landene de opererer i. For de opererer jo i land med noen ganger ekstremt brutale myndigheter som ikke bryr seg katta om menneskene som bor i landet. Og det er noe av dette vår kampanje “Makt forplikter” handler om. Norske selskaper må holdes til ansvar i Norge for det de gjør galt i utlandet, avslutter Egenæs.
John Peder Egenæs. Foto: Amnesty.
