Bård har arvet sin fars alkoholisme og sin mors narkosjukdom. – Jeg begynte å røyke og drikke tidlig. Vanket mye med eldre rusmisbrukere fra nabolaget. Alkohol og tabletter sammen med kriminalitet, ble min hverdag, sier Bård.
Bårds foreldre er begge fra dysfunksjonelle familier. Krigen ødela nervene til hans besteforeldre og oldeforeldre. Kommunistiske motstandskjempere ble upopulære lenge etter krigen, dette rammet hans mor hardt. – Jeg er yngst i søskenflokken. Jeg gikk, snakket og spiste selv svært tidlig. Omtrent ett år gammel opererte de meg for ørebetennelse. Det var grusomt å ligge der i to uker uten min familie, og frykten for å bli forlatt gjorde meg ute av stand til å være i barnehage. Mamma ble min trygge omsorgsperson etter at dagmammaen min mishandlet meg etter sykehusoppholdet, forteller Bård til Virkelig.
Rusnomader
Hjemmet var fattig og familien bodde i slum. De flyttet mye. – Vi barna opplevde av og til å bli fritt vilt i nabolaget, ungdom og voksne brukte kjeft og vold mot oss – vi var djevler. Farfars rusing og et drap han begikk i lokalsamfunnet, gjorde oss ”beryktet”. Generasjonen over meg på farssiden ruset seg og var gjengangere i fengsel. Tre år gammel lot min stefar meg drukne på havet, jeg ble gjennopplivet av en svømmer. Etter dette lukket jeg meg mer for omgivelsene, stengte av for følelsene, noe som resulterte i voldsomme raserianfall, sier Bård.
Trygghetsmangel
Bård begynte å reise på besøk til sin biologiske far et annet sted i landet. – Pappa var kjølig og våpenfiksert. Han sleit med seinskader etter en svært voldelig oppvekst. Som ungdom var han på oppdragelsesanstalt. Farfar begikk selvmord, onkel også. Rusen dreper. Mamma stakk fra volden og fylla i sitt hjem da hun var femten år gammel. Min lillesøster døde da jeg var fem år, jeg ble virkelighetsfjern og trodde at neste datter som pappa fikk, var henne. Det verste var mangel på trygghet og stabilitet i oppveksten. Mamma jobbet mye, hun fikk aldri god hjelp.
Vold, kreft og selvskading
Han utviklet tidlig plagsomme mareritt, og paralgin forte ble hans løsning. I de følgende skoleårene ble han utsatt for grov vold i og utenfor hjemmet. – Min eldre bror fikk rusproblemer og jeg fikk mye juling. Broren min har i voksen alder straffet seg selv med selvskading, han har angret fælt. Mamma fikk kreft, og hun var lenge svært syk. Jeg begynte å røyke og drikke tidlig, vanket mye med eldre rusmisbrukere fra nabolaget. Alkohol og tabletter sammen med kriminalitet, ble min hverdag. Rusen hjalp meg til å slappe av. En heroinist tok gisler i nabolaget, og jeg var nær å bli skutt sammen med bror og mamma. Det ble en sjelsettende hendelse for meg som 13-åring, forteller Bård.
X antall stefedre
Hans mor ble slått mye og ofte av hennes samboere. Hjemmet var ustabilt, med rus og knus. – Den voldelige mobbinga på sko-len ble bedre etter at en stefar tvang meg til å slå tilbake. Da fikk jeg fred for mye av den volden. Jeg var mørk rundt øynene på grunn av stress og søvnmangel, de kalte meg ”brunøye”. Stort fravær preget skolegangen min. Konflikter med lærerne var dessverre dagligdags, noe av dette var ren rasisme, min familiebakgrunn gjorde meg til et utsatt barn. Jeg sluttet å ruse meg for første gang med mammas støtte i femtenårsalderen. Flytting, reiser og gjennomtrekk av stefedre gjør at jeg har vansker med å huske livet mitt, jeg har brukt rus for å glemme, sier Bård.
Daglig dop
Forhold med voldelig utgang har preget hans egne samliv, dette er svært tungt for han å leve med i ettertid. – Overlevelsesmønsteret fra barneskolen gjorde meg lite overlevelsesdyktig i voksen alder. Tjenesten i militæret ble ødelagt av slagsmål og drikking. I jobben brukte jeg daglig kokain og morfin, i tillegg til alko og hasj.
Barn gir mening
Bård ble far midt på nittitallet. – Plutselig måtte jeg leve! Mitt barn gir livet mening. Jeg hadde en god psykiater, men jeg stenger folk ute når jeg sliter. To fengselsopphold har det blitt, drikking og vold var årsaken i begge tilfellene, sier Bård. I dag sliter Bård med posttraumatisk stress, personlighetsforstyrrelser og depresjon. Han finner det vanskelig å ha kontinuitet i sitt liv. Det er vanskelig å arbeide fordi at han stadig opplever livskriser, men han ser lys i enden av tunellen. Han har tross alt en sønn, og mønsteret fra fami-lien må brytes. – Han skal ikke gjennom det samme helvetet som jeg, avslutter Bård bestemt.
Marja Reibo Gundersen
