- Virkelig - https://virkelig.no/dev -

Gunnar Gledesspreder

Det finnes bare en Gunnar. Han er helt unik. Det beste er at han har sola med seg når han kommer.

Gunnar Iver Iversen er fruktpakker på Asvo. Når frukten er pakket i sine gjenkjennelige 6-kantige esker, vandrer han ut i Tromsø sentrum for å levere eskene til forskjellige bedrifter som abonnerer på frisk frukt. Alltid i godt humør, alltid med en lun latter og en trivelig kommentar på lur. – Det e nån på alfheimklubben som sir at æ hold mæ godt. Ikkje en dag over tyve, ler Gunnar som har fylt 62 år.

Gunnar har jobba på Asvo siden 1. desember 2004 og trives godt i jobben. Før det jobba Gunnar i kommunen. – Æ va internpostbud. Gikk rundt med post tell flere plassa. Det va før det nye fine bygget kom. Kommunen va spredd over hele byen. Dessuten va æ på tre skola på øya. Æ hadde tia å sette mæ ned litt. Av og tell måtte æ vente på et brev som skulle bringes. Og på Prestvannet måtte æ sette mæ ned å klistre alle frimerkan. Det va en glede når dæm blei selvklebanes, førr da slapp æ å sleike på alle.  Va bare å sikte inn og kline dæm på, ler han.

Gunnar spiller elektrisk gitar i bandet Blinklys. – Det e veldig kult. Æ har kjøpt egen forsterkar. Da æ spelte gitar aleina, oppnådde æ nesten ingenting. Det va jo ikkje nokka rart at æ ikkje fikk tell uten fire forskjellige farga. Lyspære som lyse, og så spelle vi den rette fargen på instrumentet, sier Gunnar.

Gunnar spiller teater også. – Æ har tia tell alt førr at det e på forskjellige daga. Først spelte vi i kinosalen i Harstad, på Festspillan. Æ spelte han James Bond. Æ hadde egen dress, en med stripe på. Vi skaut liksom hverandre på scenen. Folk i salen begynte å hyle, dæm blei så nervøs. Han James Bond, æ, skulle ta noen tyva. Dæm hadde stjælt penga. Skurken, det va en i fra Harstad. Han va både høy og brei, ler Gunnar.

Han er ekte tromsøgutt. – Æ e vokst opp på Strandvegen og fløtta etter hvert inn tell byen og bodde der tell 85. Så blei æ førrelska i ei jenta, og vi fløtta litt frem og tellbake over brua. Så blei det bestemt at æ skulle bo på Tomasjorda. En gang æ hadde vært på ferie va det bare rot. Posten hadde bytta postnummer, og det va mye tull. Va det 9020 Tromsdalen eller va det 9024 Tomasjord æ bodde på? Posten bestemte sæ no tell slutt, og det blei Tomasjorda. Æ bor der enda. Ene og alene. Ikkje nokka innblanding av kvinnfolk. Æ trives best aleina. Æ går ikkje på dans, æ spelle tell dans med bandet. Dansegalla i mars. Det skjer bestandig nokka i mars, sier Gunnar.

Leder ved Alfheim aktivitetshus, Lillan Sørem, har bare godt å si om Gunnar. Lillian forteller om en glad, kunnskapsrik, følsom og pliktoppfyllende mann med en helt unik hukommelse. – Gunnar er aldri redd for å prøve nye ting i musikken eller på teaterscenen. Han er veldig hjelpsom og flink til å hjelpe til der han kan, og det er vel ingen hemmelighet at han har dametekke til tusen, forteller Sørem som har kjent Gunnar i mange år.

3 dager i uka tropper Gunnar opp på jobben. – Halv ni skal æ være der. Æ kjæm aldri førr seint. E der helt tell klokka to. Så har æ fri tirsdag og fredag. Det gode humøret mett har æ fiska opp sjøl, og så har æ fått litt fra andre. På jobben e det mye godt humør. Det skal være det. Så kan æ ta med mæ det gode humøret ut i gaten og inn på bedriftan som skal ha frukten. Æ e aldri syk, førr at æ drikk tran hver dag. De fleste syns æ e en okei mann. Æ prøve å være sjenerøs, sier Gunnar lunt.

Han har et lyst sinn. – Æ har nesten så å si bestandig vært en glagutt, men det har hendt sæ at det har vært litt sinne og. Det e noen som ikkje gjør positive ting. Dæm legg søpla si i feil kontainer. Det e privatpersona som har egen søppeldunk som bare sett fra sæ søpla attmed kontaineren. Den e jo kommunen sin. Det e ikkje bra, mener Gunnar.

Gunnar er glad i jobben sin.  – Æ skal jobbe tell beina ikkje bær med mæ. Han Dag, sjefen på Asvo, han sir at da må æ si ifra. At æ må ringe så fort som mulig om beina ikkje bær mæ. Æ møte mye trivelige folk i byen. Da blir livet mett lettere når noen støtte mæ opp sånn at æ blir glad. Æ har spelt inn en melodi på en cd. ”Tag imot ei utstrekt hand”. Det e så fint at hvess æ hadde vært tilskuer, så hadde æ felt en tåre, sier artisten Gunnar.

Det sies at da han var liten, gikk han alltid rundt og sang. – Æ va glad i å sønge, æ va ikkje så stille. Æ gikk på internatskole i Levanger i syv og et halvt år. Dæm trudde sjøl at dæm va profesjonelle lærera, men dæm risa oss med pekestokken. Det va fint der. Rett ved siden av Trondhjemsfjorden. Vi spiste ville bringebær og kosa oss. Æ fikk ikkje gå på skolen i Tromsø førr ungan va så rampat med mæ. Dæm dytta og erta mæ. Dæm så at æ va lett å mobbe. Dæm så at æ va litt annerledes. Det ser dæm enda, den dag i dag. Det e nokka som æ ikkje kan nokka førr. Det hende at folk flire og fnise tell mæ, men det bryr æ mæ ikkje om, avslutterer Gunnar.

Sa jeg at vi i Virkelig abonnerer på frukt? Tja, jeg tror egentlig vi abonnerer på Gunnars gode humør. Like helsebringende som frukten. Anbefales.

Foto: Eirik Junge Eliassen