Budskapet kom pr sms. Kort og brutalt. Omtrent som livet hans.
Jeg leste meldingen om og om igjen. Det var som om jeg håpet det skulle stå noe annet der om jeg bare leste den mange nok ganger. Jeg stirret vantro på mobilen, men de samme ordene lyste fortsatt mot meg fra displayet. ”Han er død”. Jeg ropte ut i desperasjon, men ingen protester i hele verden kunne bringe han tilbake. Han var borte.
Hvem var han? Noen ville kanskje på-peke at han ikke var mors beste barn. Jeg har allltid ment at det er et tullete uttrykk; som om menneskeverd er noe vi skulle rangere etter hvem som behager mødrene sine mest. For meg var han veldig mye; først og fremst en venn. Han brukte å si ”Æ skal passe på dæ”. Jeg følte at han så tvers gjennom meg, at han kjente meg på en måte få andre gjorde. Dette handlet nok ikke bare om å kjenne, men vel så mye om å gjenkjenne. Jeg tror han så seg selv i meg, slik jeg så meg selv i han. Vi kom begge fra nord, med en historikk omtrent like røff som landsdelen vi vokste opp i.
Til tross for at vi kom fra så mye av det samme, ble våre liv svært forskjellige. Han beveget seg i ytterkantene. Selv har jeg vandret i forskjellige verdener. Min erfaring er at det kan være hårfine skillelinjer mellom hvem som havner hvor. Noen ganger vil vi mennesker bare bort fra oss selv og det livet vi lever. Kroppens sug; sjelens savn, sies det. Behovet for rus har fulgt menneskeheten til alle tider, flukten og eskapismen kommer bare i
penere innpakning i enkelte miljøer. På instedene i hovedstaden fester Champagne pikene i eksklusivt design, men det er ikke bare boblevannet som flyter. Når jentene drar striper med kokain på do – til nesa renner av blod – er det mer trist enn det er vakkert. Vi er alle små i blant.
Jeg kunne fortelle min venn ting jeg ikke fortalte andre. Han tålte, og han forstod. Han hadde tross alt vært ute alle disse
berømmelige vinternettene. Det er en uendelig god følelse når man som menneske kan føle seg sett og tatt i mot. Det er den største av gaver, og den gav han til meg. Han møtte meg med omsorg, toleranse og respekt. Jeg tror jeg maktet å gi han noe av det samme, men vet at jeg også sviktet. Jeg var redd for å treffe han offentlig og bli assosiert med han, fordi jeg i mitt profesjonelle liv allerede hadde stått i så mange stormer på grunn av min ”ikke-helt-A4”-omgangskrets. Jeg tror han følte at jeg gjemte han bort, at han ikke var bra nok. Det er ingen fullgod oppreisning at vårt vennskap blir synlig her i dag, men sannheten er uansett at jeg beundret han for hans ektehet og som det medmennesket han var. Råheten i hans liv fylte meg bare med vemod.
Han døde som han levde. De siste dagene før han forlot oss, gikk jeg og tenkte at jeg skulle ringe. Så ble det for sent. Jeg ville gitt hva som helst for å kunne fått den siste samtalen med han. Jeg har forbannet meg selv, jeg har vært sint på Gud, og til og med bebreidet han som er død. Jeg følte at han forlot meg, at dette ikke var en del av den passe på dealen vi hadde. Men så klarte han altså ikke å passe på seg selv, og jeg klarte ikke å berge han jeg heller. Jeg ble hjelpeløs og fylt av avmakt. Så har jeg innsett at døden gjør mye rart med oss som er igjen, og at vi må forsøke å finne mening i det meningsløse. Det er aldri enkelt. Jeg har villet skrive denne teksten og ære han, men selv ordene bar meg knapt igjennom. Jeg dedikerer likevel denne spalten til min venn, og alle de som føler seg små i blant.
