Tirsdag 22. november 2011. I det samme jeg våkner, kjenner jeg en ubehagelig hjertebank. I går kveld fikk jeg utfordringen om å være virkeligselger. Jeg takka ja.
Etter en frokost, der jeg tvinger ned en brødskive og et glass juice, bestemmer jeg meg for at dette skal jeg greie, til tross for mine tvil.
Plutselig virkeligselger
Det er lett regn i lufta mens jeg spaserer fra hotellet til Virkeligs lokaler. Julestrevet er i gang for mange i Tromsø. Bydrift holder på å henge opp gågatas julepynt. Travle folk overalt. I distribusjonen ligger mitt ID-kort klart. Jeg er med ett blitt virkeligselger nummer 250. Jeg får utlevert en veske med julebøker og magasiner. Jeg tar min egen lue på hodet og blir utrustet med en altfor stor selgerjakke. Før jeg går ut, konstaterer jeg at jeg ikke har vekslepenger. – Ja, det er også en start, kommenterer redaktør Eirik Junge Eliassen.
Til Veita
Jeg har fått beskjed om at jeg skal stå utenfor inngangspartiet til kjøpesenteret Veita i Storgata. I hånda har jeg magasinet bakerst, og Juleboka med bilde av Arthur Arntzen foran. I utgangspunktet tenker jeg at jeg har flaks. Lanseringen av boka var dagen i forveien, og denne dagen er det oppslag i begge tromsøavisene. Gratisreklame, tenker jeg. Etter få minutter selger jeg den første boka til en eldre dame. – Tusen takk, sier jeg og får et ønske
om en fin dag tilbake. Dette går jo greit.
Arthur som gjelder
– God dag, har du lyst å kjøpe Gatemagasinet sin julebok?, fortsetter jeg. Med de første kundene greier jeg ikke å la være å fortelle at boka er et samarbeid med gatemagasinet i Bodø, og viser også frem den motsatte forside. Det slutter jeg raskt med. I Tromsø er det Arthur Arntzen som gjelder. Jeg finner fort ut at det er Juleboka folk ønsker, og legger selve gatemagasinet i veska. Det går folk ut og inn av senteret. Travle folk. Jeg står ved høyre side av inngangen. De som kommer ut av senteret går til motsatt side, så jeg flytter litt på meg. Nå kan både de som går inn og ut se meg, og jeg dem. En mann kommer med en 200-seddel og spør om jeg kan veksle. – Nei, dessverre det kan jeg ikke. Han går inn i nærmeste butikk for å veksle, men han kommer aldri tilbake til meg. Skitt, tenker jeg. Skulle absolutt hatt vekslepenger. Tre eldre damer kommer. De kjøper hver sin bok og sier alle at
dette er julegaven til dem selv. Samtalen vi har er hyggelig. De spør meg om jeg har det bra. – Ja, svarer jeg, men det begynner å bli kaldt. Så ønsker jeg dem en fin dag, og svaret er et ønske om en fin jul.
Jeg fryser
Etter hvert legger jeg mer og mer merke til hvordan folk ser på meg og reagerer på mine henvendelser. Jeg prøver å se alle i øynene, men de aller fleste viker sitt blikk bort fra mitt. Jeg er en smule usynlig, men jeg fortsetter å ønske alle en fin dag, selv om de ikke kjøper noe. Ettersom tiden går på min salgsplass fryser jeg mer og mer, og vi er bare i november. Tripper litt frem og tilbake for å holde på varmen. Og for å skifte litt på vinklingen til inngangspartiet. Det minker i antall julebøker. En mann spør om jeg har selve magasinet. Jeg tar frem et eksemplar, og det ender med at han kjøper Juleboka også. Så må jeg rett og slett inn i skobutikken ved siden av, for å spørre om å få vekslet noen sedler i mindre valuta. Det er mer eller mindre håpløst uten vekslepenger.
Dyre poser
Tilbake på plassen, sjangler en ruset ungdom forbi. Han ser på meg og utbryter ”Fy faen”. Så går han videre på sin ferd. Folk går forbi med sine handleposer. Smekkfulle, med tydelige reklamer fra dyre merkebutikker. Det er mye penger mellom hendene til folk. Og Tromsø Bydrift fortsetter å arbeide med å skape en fin handelsgate. For alle.
Minker i veska
Så har jeg bare to av ti julebøker igjen. Jeg bestemmer meg for at her skal jeg stå til alle bøkene er solgt. Tiden går, jeg fryser på fingrene og føttene. En mann stopper opp for en prat. Han spør om jeg er ny her, noe jeg bekrefter uten særlig mer kommentar. – Jeg har en fast mann jeg kjøper hos, men du får ha en fin dag og god jul, sier han med et smil om munnen. Klokka viser at nå har jeg stått her i 50 minutter. Frosne fingrer setter en stopper for min plan om å stå her til alle julebøkene er solgt, så jeg spaserer tilbake til redaksjonslokalet. Et raskt regnestykke forteller at fortjenesten er på 500 kroner.
Ga bort pengene
Etter få minutter er jeg ikke lengre virkeligselger, og jeg skal selvsagt ikke ha den fortjenesten. De første ordinære selgerne som kommer inn etter meg, får pengene, til stor overraskelse og glede. Og jeg føler meg med ett som en ”Millionær i forkledning.”
Min dag som gatemagasinselger er over. Jeg takker alle som kjøpte hos meg. Også de som ikke kjøpte. Dere ga meg en rik erfaring. Jeg har nok for mange gullringer på meg til å være en virkelig gatemagasinselger, men som kompensasjon har jeg iallefall én synlig tatovering.
Virkeligselger #250 Marianne Forsgren. Foto: Trine Lise Halmøy Lockertsen.
