Tvang er ingen enkel sak. Ikke for de som utøver den, ikke for de som får den påført på kropp og sinn. Noen ganger kan den være livsnødvendig, andre ganger kan den være dypt krenkende.
Jan Magne Sørensen og Hågen Haugrønningen er erfaringskonsulenter i brukerorganisasjonen Hvite Ørn. Før jeg møtte dem og snakka med dem for Virkelig, visste jeg fint lite om det de driver på med. Jeg tenkte dette var noe i “gråsonen”, noe som lå i et skyggeland for spesielt interesserte. Det er kanskje ikke så langt unna sannheten, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at de representerer et håp for mennesker som har vært, eller fremdeles er, inne i en livsfase prega av psykiatri, medikamenter og tidvis kanskje også tvang. Tvangen kan være å bli lagt i reimer når du ikke føler deg forstått, å bli skjermet inne på rom når ingen vil høre på deg, eller å få injeksjoner av legemidler i kroppen du vet du blir dårlig av.
Tvang er ingen enkel sak. Ikke for de som utøver den, ikke for de som får den påført på kropp og sinn. Noen ganger kan den være livsnødvendig, andre ganger kan den være dypt krenkende. Sørensen og Haugrønningen kan mye om tvang. De kan mye om psykiatrien, medikamentene og behandlingskulturen som råder. De kan også mye om lidelsene og diagnosene de har fått opp
igjennom årene. Paranoid schizofreni og psykoseerfaringer har endret mye i deres liv. Men de vet noe som de færreste av oss tenker på når vi hører om slike diagnoser.
De vet det fins veier ut av medikamentene, ut av diagnosene. De har et syn på sitt liv og sine erfaringer som ikke omfatter sykdom som en stabil og vedvarende egenskap som henger ved deg for alltid. De sier at det er mulig å bli frisk. Du må bare finne din vei ut av det. Det kan hende at det er sjamanisme, religiøs tro eller spiritualitet. Det kan hende det er å endre kosthold, utdanne seg til familiekonstellatør eller pedagog. Det kan hende det er noe helt annet, noe bare du selv har en oversikt over og kjenner kan være rett for deg. Det kan hende det er å be om hjelp fra en behandler, eller noen som står deg nær. Poenget er at det ikke er umulig. Det er mulig å slutte på psykofarmaka og leve et verdig liv. Det er deres budskap, det er deres mantra: de tror på mennesket. Og de er i dialog med den tradisjonelle psykiatrien og behandlingsapparatet i arbeidet sitt; de oppfordrer dem – og de oppfordrer oss – til å akseptere at andre mennesker kan ha sin opplevelse av hva som er virkelig eller sant i sine liv. Det er ikke alltid nødvendig at disse opplevelsene skal defineres som vrangforestillinger. Det synes jeg er kloke tanker.
