Gå inn i deg selv og se hvor dypt det stedet ligger som livet ditt utgår fra, skriver poeten Rainer Maria Rilke
Den siste tidens debatt om Tromsø som samisk språkområde har rystet oss som bor i byen. Vi har hørt mennesker med svært ulike standpunkt stå frem, og det har blitt liv i gamle fordommer. Det snakkes om økonomi, hvilket språk som skal stå først på nye skilt og skal kommunalt ansatte få permisjon med lønn for å lære seg samisk? Fornorskede sjøsamer beskyldes for å være bærere av de verste utsagnene mot byens samiske befolkning, og man avfeier dette til å handle om logistikk og økonomi fremfor rasisme og frykt for det som er annerledes. Jeg står undrende på sidelinjen og er en betrakter. Kloke hoder sier at i Finnmark vet man bedre enn å rote verden til med denne typen debatter. Man rører ved noe sårt og svært vanskelig gripbart, sies det. Det er ikke rasisme, sies det. Hva er det da?
Hvordan kan vi snakke om Tromsø som samisk språkområde på en annen måte? På et slik vis at det ikke blir farlig å delta i en offentlig debatt, på et slik vis at vi beholder roen og solidariteten fremfor klebrige påstander om hvem som kom hit først? Er det så viktig hvem som eier retten til ditt eller datt? Gå inn i deg selv og se hvor dypt det stedet ligger som livet ditt utgår fra, skriver poeten Rainer Maria Rilke. Vi mennesker bor ikke bare på steder, vi bebor steder og steder bebor oss. Jeg lever i Tromsø, og Tromsø lever i meg. Det er en dyp tilknytning, og en så betydelig del av min identitet at jeg noen ganger kjenner det stikker i brystet. Av inderlig kjærlighet, og ikke patriotisme. Jeg hadde nok hatt samme følelsen i Harstad eller på Finnsnes, i Karelen eller Mumbai. Hadde jeg satt rot der. Jeg tror ikke nødvendigvis at min by er bedre enn din. Men jeg kan bare forstå byen ut i fra min horisont, og mine øyne. For meg er denne byen en åpen og inkluderende by som verdsetter folkene som måtte finne på å være her. En stedløs person finnes ikke, sier filosofen Else Wiestad. Som kroppsvesener er vi allerede tilstede i verden. Hvor enn vi er, påvirker det umiddelbare rommet våre inntrykk, opplevelser og handlingsmuligheter. Tromsø påvirker oss, hvem vi er som mennesker. Ved å angi hvor vi er, forteller vi noe om hvem vi er, om hvilke sammenhenger vi inngår i, deltar i og forholder oss til. Vi skaper hvem vi er gjennom stedet, gjennom vår væremåte og erfaring. Vi bringer vår tilstedeværelse inn i Tromsø, og byen vil preges av det hvert menneske i denne lille byen gjør. Vi skaper en identitet, og er i en bevegelse i tid og rom som preger stedet vårt. Omgivelsene er å betrakte som forlengere av jeg’et, sier Wiestad, og fellesskapet med den omgivende naturen som et utvidet jeg.
Jeg liker tanken. Det gir meg ansvar og en forpliktelse til stedet mitt. Både det jeg har inne i meg, og det jeg lever i. I Tromsdalen for en del år tilbake skjedde det noe magisk på Mandelasletta. Vi hadde en solidaritetskonsert av internasjonale dimensjoner i lille Tromsø. Frihetskjemperen og menneskerettighetsaktivisten Nelson Mandela kunne konstatere at ” today we are all africans”. Og denne dagen stemte det, hele byen slo seg på brystet og var stolt av sin nyerverva afrikanske identitet. I min by er vi i dag alle samer. Vi omfavner byens mangfoldighet, og slår ring rundt menneskene som bor her. For min del måtte samtlige skilt i Tromsø gjerne være skiltet på så mange språk som mulig. Jeg ser for meg store, svære skilt alle steder i kommunen med all verdens språk og piler hit og dit. Det ville vært noe! Slik kunne vi fått vist frem byen vår som et riktig sted å være for alle.
Foto: Yngve Olsen Sæbbe
