Kan et ekstrakt fra rota av en vestafrikansk plante gjøre tunge rusmisbrukere angstfrie og uten trang til mer dop, etter bare ett inntak? Joda, det erkjenner stadig flere legefolk og forskere i Europa, USA og Canada. Problemet er at naturstoffet ble lansert nedenfra, fra subkulturen, og ikke ovenfra, av den farmasøytiske industrien eller av forskere i hvite frakker.
Metadon og subutex er legemidler som må tas over lang tid og har tunge bivirkninger. De erstatter avhengighet av et illegalt stoff med avhengighet av et preparat som den farmasøytiske industrien produserer og selger legalt. Nå foreligger det i vitenskapelige tidsskrift beskrivelser om hvordan naturstoffet ibogain, fra rotbarken av den afrikanske busken Tabernanthe iboga, etter bare én gangs bruk har gjort heroin- og kokainbrukere reine, fri for abstinens og uten trang til mer dop. Det er også registrert samme gunstige virkning for alkoholisme. Men det understrekes i alle artikler at siden ibogain er et sterkt psykodelikum1, kan det være livsfarlig for brukeren å eksperimentere med naturstoffet alene. Dødsfall har forekommet. Det bør inntas under kontroll av erfarne og kompetente personer, som må være til stede så lenge trippen varer, fra 20 til 40 timer. Siden bare én trip er nok, og lengre vedlikeholdskurer verken er tilrådelig eller nødvendig, er en kommersiell syntetisering av naturstoffet lite interessant for legemiddelindustrien. Dermed har forkjemperne for ibogain gått glipp av den kanskje tyngste og mektigste potensielle alliansepartneren i det globale medisinske miljøet.
Brennemerka naturmedisin
Like ille er det kanskje at stoffet på 60-tallet ble definert som et «Schedule I»-substans blant de aller farligste, av paranoide amerikanske myndigheter. Det ligna for mye på LSD, og «alle» visste hvem som brukte LSD. Gudsbespotterne i The Beatles for eksempel, deriblant Richard Nixons «pain in the ass», John Lennon, brukte ikke de LSD? Den byråkratiske tregheten som følger av ei slik brennemerking, tar det mange år og mange forskningsrapporter å overvinne. Og når tungt belastede dopavhengige sjelden befinner seg på toppen sosialt og økonomisk i USA, er feltet mindre attraktivt for karrieresugne forskere. De rikes sjukdommer, plager og lidelser har alltid fått størst oppmerksomhet og mest forskningsressurser.
Brukt i ritualer
Europeere oppdaget på slutten av 1800-tallet at flere stammer i det området vi i dag kaller statene Gabon, Kongo og Kamerun, brukte et bestemt hallusinogen under bestemte ritualer. Den første publikasjon om dette forelå på fransk i 1885, og den beskrev hvordan «iboga» i Bwiti-kulten ble brukt under ritualer for at stammemedlemmer skulle få «møte forfedrenes sjeler». Disse stammene hadde en animistisk verdensforståelse og religion, som innebar at de mente alt i naturen var besjelet med liv, og døde forfedres sjeler var rundt dem og kunne påkalles. Sterkest dose av det aktuelle stoffet, ibogain, ble brukt under initieringsfester, det vil si når unge gutter skulle skifte status og gå inn i voksne roller, som krigere, jegere og ansvarlige familiefedre («konfirmasjon » på afrikansk!). Ritualet kunne ta flere dager, og det ble utført i ei religiøs ramme med noen få unge gutter («konfirmantene») og flere eldre erfarne menn til stede, isolert fra de andre i stammen. Stoffet kunne også inntas i mindre doser av jegere som måtte sitte konsentrert i flere døgn og vente på et byttedyr.
Tre faser
To norske forskere, spesialist i psykologi Marianne Kaspersen og biokjemiker Halvard Hårklau, beskriver stoffet som «en kraftig visjonsfremkaller». Tre faser kan identifiseres, mener forskerne. Først går ibogainbrukeren inn i visjonsfasen som varer fra fire til åtte timer. Så følger en meditasjonsfase, eller kognitiv bearbeidingsfase, fra åtte til 20 timer. Da gjenopplever individet kritiske hendelser i sitt eget liv, gjerne i relasjon til nære slektninger og venner, og evaluerer disse hendelsene. Den tredje fasen kaller forskerne for en integrasjonsfase, som vi på vanlig norsk kan kalle en fase for å roe ned og oppsummere. Denne varer fra tre til tolv timer. Det er rapportert, ifølge de samme forskerne, at de initierte (eller «konfirmerte») hevdes å ha fått endrede holdninger til viktige mellommenneskelige relasjoner, og opptrer gjerne mer ansvarlig sosialt. Det kan ytre seg som mindre bruk av rusmidler og mindre promiskuøs adferd – eller på vanlig norsk – mindre tilfeldig sex. Kaspersen og Hårklau forteller at det er rapportert fra vestlig kultur at den som gjennomgår kuren opplever sin egen biografi i et helhetsperspektiv. Ibogaintrippen åpner for innsikt i personlige relasjoner som siden førte han/henne inn i bruk av rusmidler.
Oppdaget av hippijunkies
I Vesten ble ibogain kjent av unge backpackere som reiste verden rundt. Det fortelles at Howard Lotsof, som 19-årig heroinavhengig på jakt etter nye russtoffer i sentrale New York, fikk tak i ibogain hos en rusforsker. Stoffet ga Lotsof fargerike tredimensjonale visualiseringer og holdt han våken i 30 timer. Etterpå oppdaget han til sin store forbauselse at suget etter dop var borte, og han hadde ingen abstinens. Lotsof har seinere beskrevet ibogaintrippen som å gå gjennom ti års psykoterapi på tre timer. Lotsof hadde mer stoff igjen, og han ga ibogain til sju andre heroinavhengige. Fem av dem ble reine, uten dopsug eller abstinens, etter engangskuren. Og kanskje det mest bemerkelsesverdige – ingen av dem hadde på forhånd tenkt å hoppe av dopkjøret da de tok ibogain i 1962. Howard Lotsof ble ei ildsjel for å spre kunnskap om stoffets egenskaper, og han ville få i gang forskning slik at ibogain kunne godkjennes og tas i bruk av skolemedisinen. Lotsof er et produkt av «Gods Own Country», og fornektet seg ikke. For å fremme kunnskap og forskning om ibogain dannet han et selskap i 1986, NDA International, og han har fått registrert tre patenter på metoder for bruk av ibogain, mot opiatavhengighet (heroin, morfin, opium), mot kokainsug, og mot blandingsmisbruk.
Dyreforsøk
Det begynte selvfølgelig med dyreforsøk. Stanley D. Glick ga i 1991 ibogain til rotter som var gjort morfinavhengige, og som sjøl kunne forsyne seg av morfin. Etter en trip på ibogain sluttet rottene å ta morfin, eller de reduserte forbruket betydelig. Andre forskere har fått lignende resultat med rotter som først var gjort avhengige av kokain. I 1992 tillot amerikanske Federal Drug and Food Administration (FDA) at et underordnet organ, National Institute on Drug Abuse (NIDA) kunne gjøre kliniske forsøk på mennesker. Forsøkene skulle finansieres av National Institute of Health (NIH). Men skepsisen og konservatismen i forskningsmiljøet hang i veggene. Enkelt skulle det ikke være.
Måtte bryte ut
Etter å ha brukt flere millioner dollar på dyreforsøk og studier av ibogain i laboratorier, stanset NIH utbetalingene i 1954. Dette skjedde delvis på grunn av et dødsfall i Nederland, der en mann under behandling av private idealister sluttet å puste. Forskere fra John Hopkins-universitetet i Baltimore mente på grunnlag av dette dødsfallet å kunne påvise en farlig kjemisk virkning av ibogain. En merittert hjerneforsker fra universitetet i Miami, Florida, som i flere år hadde samarbeidet med Howard Lotsof, professor Deborah Mash, søkte om midler til kliniske forsøk med mennesker. Men til tross for FDA’s velvilje, ville ikke NIH finansiere forskningsprogrammet. På en nasjonal høring i regi av NIDA, kunne Howard Lotsof fortelle at 10 av 52 ibogainbehandlinger i New York hadde resultert i avvisning av heroin eller kokain i minst ett år, mens 15 av behandlingene resulterte nøkterne perioder inntil to måneder. De øvrige 27 behandlingene, utført av ikke autoriserte idealister på Manhattan, hadde medført at de tidligere stoffmisbrukerne hadde vært stoffrie mellom to måneder og ett år. Men det holdt ikke. National Institute of Health ville ikke gi professor Mash en cent. Mash etablerte da i 1998 en klinikk for ibogainterapi på den lille øya St. Kitts, en selvstendig stat under engelsk domene i de små Antiller. Klinikken ble hovedsakelig finansiert av private gaver. Fra 1997 ble Mash imidlertid involvert i en type konflikt som er uunngåelig for folk som bryter nye veier i USA. Det ble rettslig tvist mellom henne og Howard Lotsof over bruk av metoder og Lotsofs terapipatenter for ibogain. Tvisten ble visstnok aldri fullt ut løst.
Flere kommer til
I 1999 var ibogain såpass akseptert at det for første gang ble arrangert en større vitenskapelig konferanse med naturstoffets potensial som tema. Rapportene fra konferansen er samlet i ei tjukk bok.
Etter tolv år med kjemisk grunnforskning på molekylær sammensetning og effekt av ibogain, oppnådde Stanley Glick ved Albany Medical Center i 2002 kontrakt for privat finansiering på fem millioner dollar for kliniske forsøk med mennesker over to år. «Det har vært en kontinuerlig kamp for respekt» var Glicks kommentar, «Ibogain har vært sett ned på fordi det ikke ble introdusert fra et laboratorium, men fra subkulturen.» Fra midten av 90-tallet har det kommet opp stadig flere ikkeautoriserte tilbydere av behandling med ibogain. I dag finnes det flere i Europa, spesielt i Amsterdam. De prøver ikke å skjule sin virksomhet og får lov til å drive i full offentlighet. Virksomheten vil aldri få stor omfang, siden dopmisbrukere som vil ut av sitt helvete, sjelden har mye penger å betale med. Statlig refusjon for behandling hos «kvakksalvere» er selvfølgelig ikke aktuelt i noe land. Og de private helbrederne er avhengig av penger for å kunne drive sin virksomhet. En artikkel i et vitenskapelig tidsskrift7 navngir Dana Beal som kontaktperson i New York for personer som ønsker ibogainbehandling. I et intervju med et kjent undergrunnsmagasin, «Yipster Times», har Beal bekreftet at han gjerne formidler kontakt. Men i samme intervju sa Beal at den beste behandlingen kan man få hjemme hos Sara Glatt i Amsterdam. Inntil 2002 hadde Glatt over tre år behandlet rundt 85 personer med ibogain. Glatt forlanger 1.000 dollar for hver kur. I Vancouver på Canadas vestkyst foregår et delvis offentlig finansiert prosjekt, Iboga Therapy House, der kvalifisert personell får drive terapi i trygge omgivelser i begrenset omfang og under visse restriksjoner. I Vancouver finnes også folkehelten Marc Emery, som har tilbudt gratis ibogain. Emery er en legende i Canada etter at han provoserte myndighetene ved blant annet å selge cannabis offentlig. I dag finnes det rundt 20 små butikker rundt i Canada som selger cannabis. Emery stilte i 2002 til valg som borgermester (mayor) i Vancouver og fikk hele 140.000 stemmer. Han er forlangt utlevert til USA for salg av hampefrø per postordre til personer i staten Washington, og til tross for stor forargelse i Canada, kan han bli utlevert og risikerer da 10 års fengsel i USA. Han sitter for tiden i fengsel i Canada, hvor han har sonet siden september 2008. Howard Lotsof har erkjent at ibogainbehandling tilbys av mange idealistiske legfolk. Han har offentliggjort en manual, eller «bruksanvisning», der han beskriver hvordan optimal sikkerhet for pasienten kan oppnås ved behandling av ikkeautorisert personell. I det norske tidsskriftet «Rus og samfunn» ble det i november 2008 publisert en artikkel av ei norsk kvinne som hadde fått overvære en illegal behandling av en dopavhengig på Manhattan i New York10. Katrine Ree Holmøy beskriver hvordan to tidligere heroinbrukerne og ibogainbehandlede tar seg av sin «pasient», våker over han og hjelper han gjennom de vanskelige fasene i trippen, og hjelper han ut av den etterpå. Det meste må foregå på et hotellrom av det mer billige slaget i New York’s sentrum.
Er ibogain farlig?
Foreløpig står ikke ibogain på den norske narkotikalista, men Statens Legemiddelverk kan sannsynligvis få blokkert for innførsel med hjemmel i andre regelverk. Som sterkt virkende psykodelikum kan selvfølgelig ibogain innebære livsfare for en person som tar stoffet. Men de to norske psykologene Hårklau og Kaspersen viser til rapporter om 3414 legale og illegale behandlinger og bare 11 dødsfall. Flere av disse skyldes sannsynligvis dårlig forundersøkelse, og uoppdagede hjerteproblemer. Metadon gis under nøye kontrollerte forhold, og det forekommer dødsfall også ved bruk av dette legemiddelet. Det er rapportert om dødsfall også under rituell bruk blant stammer i Vest-Afrika. Imidlertid ser det ut til at slike fatale utfall forekom meget sjelden. Enkelte forskere viser til at de som skal ta ibogain i Bwiti-kulten, settes i en transelignende tilstand av musikk fra blåse- og strengeinstrumenter, og at denne tilstanden beskytter dem mot harde belastninger for hjertet og blodsirkulasjonen. Under den trippen som Katrine Ree Holmøy rapporterte fra i «Rus og samfunn», brukte helbrederne afrikanske instrumenter og rituell dans, blant annet for å skape en lignende tilstand som i Bwiti-kulten. Hvorvidt de samfunnsmessige fordelene med stoffet oppveier ulemper og faremomenter, er i siste instans et politisk spørsmål. Og i politiske miljø står kanskje ibogain svakt, uten den farmasøytiske industrien som alliansepartner og med en belastende opprinnelse i vestlig sammenheng.
Fotnoter:
1 Kaspersen og Hårklau (se nedenfor) mener at den medisinske termen hallusinogen ikke er en korrekt betegnelse, siden stoffet ikke gir hallusinasjoner, men er «sinnsmanifesterende», eller forsterker minner og opplevelser. Psykodelika er å foretrekke, selv om denne termen «har fått en rekke uheldige kulturelle konnotasjoner», som forskerne skriver.
2 Halvard Hårklau og Marianne Kaspersen: «Ibogain-assistert behandling av stoffavhengighet», Psykologisk Tidsskrift nr 1 2009. I forbindelse med et intervju (se annen sak) anbefaler forskerne nettsiden til MAPS, maps.org, der man blant annet kan få kjøpe en DVD som beskriver ibogains historie fra bruk av afrikanske stammer, til terapeutisk anvendelse i vestlige samfunn, DVD’en finnes på linken http://www.maps.org/catalog/product_info.php?products_id=44.
3 Bl.a. i Bodil Bevissthet: «Ibogain», Gateavisa nr 2 1996, Howard Lotsof forteller sjøl på YouTube www.youtube.com/watch?v=TezytTw72Bg, se Wikipedia: Howard Lotsof. og hjemmesiden til «The Ibogaine Dossier» www.ibogaine.desk.nl/index.html.
4 Brian Vastag: «Addiction Treatment Strives for Legitimacy», Journal of American Medical Association (JAMA), nr 288 2002, pp 3096-3101.
5 Hør professor Deborah Mash på YouTube; www.youtube.com/watch?v=UoiuTtdCqGA, artikkel Wikipedia no.wikipedia.org/wiki/Deborah_Mash.
6 Alkoloids Chem Biol 2001;56:1-330.
7 Vastag op.cit.
8 Mye på internett om folkehelten Marc Emery, se for eks. www.cannabisculture.com/noextradition.
9 Sikkerhetsmanualen finnes på nettadressen www.ibogaine.org/manual.html.
10 Katrine Ree Holmøy: «Ulovlig kamp mot heroinen», www.rus.no/id/245.0.
