Åpent brev til en narko-konge i Tromsø
Jeg vet ikke helt hvem du er, men du vet godt hvem min sønn er. Han er angivelig en av dine utvalgte, en du ønsker å rekruttere som lærling til den lønnsomme virksomheten du driver. Jeg vil tro du ser et stort potensial i han, at han er en av de du tenker skal kunne sikre deg fortsettelsen av en formidabel inntekt i tiden fremover. Med litt innsats fra han og noen av hans unge likesinnede talenter, er jeg sikker på at du fortsatt lett kan opprettholde en livsstil mange kan misunne deg. De fleste vil selvfølgelig tro at du bare gjør det så forbannet godt i en viss annen bransje i byen. Lite vet de om at denne delen av din business vel så mye handler om et skalkeskjul og hvitvasking av dine blodpenger.
Sønnen min har selvfølgelig ikke gitt meg navnet ditt og identiteten din, til det er han alt for pliktoppfyllende. Jeg har forsøkt å gi han viktige verdier i livet, og lojalitet er noe han setter høyt. Han beskytter deg, slik han tror du vil beskytte han. Du har jo lovet han ganske mye, slik jeg forstår. For han er det en æressak, og nettopp denne kvaliteten er nok noe du setter pris på. Du håndplukker jo dine lakeier, basert på strenge opptaktskrav. Den forretningen du driver innebærer utvilsomt høy risiko, og da tar man ingen sjanser. Det vil si, man tar ingen sjanser selv, men legger risikoen over på de mange fotsoldatene, de som har null verdi og kan ofres når tid som helst. Hvem er de?
De er ikke hvem som helst, verken på den ene eller den andre måten. Du tar ikke med deg idioter på laget, vi skjønner jo det, de vil jo kunne rote det til for deg. Du trenger noen som er både oppvakt og oppegående, samtidig som de er motiverte for risikotagning. Til din fordel finnes det en hel del unge og sultne menn som har det meste på plass hva personlige kvalifikasjoner angår, samtidig som at de som følge av sin livssituasjon er lett tilgjengelig for jobbtilbud fra hodejegere av ditt kaliber. Mange av dem har ramlet litt av lasset i et prestasjonssamfunn med lite menneskelig slingringsmonn. De har droppet ut av utdanning og sliter kanskje med å få seg arbeid, de befinner seg i et vakum. De er frustrerte og oppgitte, og drømmer som så mange andre om mestring, personlig suksess og raske penger. De vil så gjerne ta del i den materialistiske drømmen de til enhver tid omgir seg med, og er således lett påvirkelige. De er i seg selv – en drøm for store gutter – som deg. Men du er ikke akkurat Donald Trump, og dette er ikke The Apprentice og Reality-TV. Her snakker vi om en langt mindre glamorøs virkelighet.
Mange av disse unge mennene er på drift, de er søkende og leter etter noe meningsbærende. Rent statistisk vet vi at mange av dem mangler stødige og trygge fars- og mannsfigurer i livet. Så kommer karer som deg på banen. Du tilbyr gjerne et fellesskap, en tilhørighet og et klapp på skulderen. Du inviterer dem inn i en verden som synes spennende og fylt av muligheter de aldri før har sett. Du får dem til å føle seg spesielle og privilegerte, og etter kort tid er de så møre at du egentlig kan forlange – hva som helst. Dette vet du.
Til og begynne med gir du dem VIP behandling med noen gratis øl og kanskje en liten smak av de andre varene du distribuerer fra bakrommet, ikke minst en mulighet til å være med på og ta del i noe større. Så føler de at de skylder deg noe, og spillet kan begynne. For det første har du låst dem fast i en takknemlighetsgjeld, og for det andre har du låst dem fast i en lojalitetsgjeld – fordi de allerede har tatt del i noe de vet er ulovlig. Selv har du lang erfaring, og det er nå de unge og naive skal begynne å betale tilbake, sant?
La oss ikke bli for sentimentale, det er ikke et språk du forstår. Empati, moral og etikk – er ikke akkurat en merkevare i din bransje. Her er det de harde og uskrevne lovene som gjelder. Jo da, jeg er ikke født i går. Jeg kjenner til hvordan dere bruker torpedoer til å holde lydighet i rekkene. Du driver en virksomhet bygget på frykt og trusler. Du snører nettet sakte men sikkert sammen rundt dine rekrutter, de skjønner snart at det er nesten umulig å komme løs. Svikter de i forhold til pakten du inngår med dem, vet de hva som venter. Om de ikke er redde nok for seg selv, ligger det trusler klare for dem de er glade i – kjærester, venner og familie. Du trenger bare rasle litt med sablene, fordi de alle har hørt historier om noen som ble funnet druknet utfor kaia i Tromsø.
Jeg har selv blitt gjort kjent med at jeg bør begynne å se meg over skulderen, og kanskje bør jeg det. Jeg er jo hun der brysomme moren som lager bråk i din godt etablerte og behagelige verden. Men ærlig talt, jeg har levd så lenge i skyggen av din bakgård, at jeg vet snart ikke hva som er verst. Jeg har kjent på fortvilelse, desperasjon og avmakt, jeg har forsøkt det meste for å snu en håpløs situasjon. Det unormale blir på sett og vis normalt, og jeg begynner kanskje å bli ganske garvet, jeg også? Vi er mange som en gang har sittet hjemme i Tromsø med avisen og lest de nedslående statistikkene om ungdom og narkotikaproblematikken. Man tenker at dette er fælt, og takk og pris for at dette ikke rammer vår familie. Ikke min sønn, tenkte også jeg. Der tok jeg feil.
Så tilbake til deg som jeg skriver dette brevet til. Jeg klarer kanskje ikke ramme deg slik jeg ønsker, men jeg vil gjøre hva jeg kan for ikke å bidra til å gjøre det lett for deg. I dag har jeg ringt politiet og angitt min egen sønn. Jeg har informert dem om at jeg er kjent med at han har et forlokkende tilbud om å jobbe for deg. Jeg har bedt dem om å ha full oppmerksomhet på han og spane på han. Jeg har bedt dem gjerne å overvåke hvert skritt han tar, og således gjøre det umulig for han å bli en av dine løpegutter. Du kan derfor ikke lengre regne han som en av dine potensielt betrodde. Det blir for farlig. Han kunne jo komme til å knekke i et avhør. Det blir rett og slett for risikofylt for deg å bruke han i tiden fremover. Så nå har du rett og slett mistet en av dine yndlinger.
Jeg vet at du vet hvem jeg er. Kanskje hadde du trodd at jeg ville skamme meg slik at det skulle bringe meg til taushet, at det skulle bidra til den diskresjon du trenger. Der tok du faktisk feil. Når jeg skriver anonymt her i dag er det ikke for å beskytte meg selv, det er kun for å beskytte min sønn. Jeg håper han skal få en ny sjanse her i livet, at han skal innse at han fortjener bedre enn å la seg utnytte av en hund som deg. En publisitet rundt det jeg anser som vår families tragedie, kan dessuten aldri dra meg lengre gjennom et helvete enn det vi allerede har vært gjennom.
Du får ikke ta min sønn, til det er han alt for god. Jeg vil kjempe for han så lenge jeg lever. Jeg er hans mor. Jeg farer ikke med trusler om vold – slik som du, men du skal aldri undervurdere de andre av virkemidler jeg kommer til å ta i bruk for å gi deg den rettergang du fortjener. Jeg gir ikke opp min sønn, ei heller deg. Aldri.
