I et og et halvt år har han tigget på gata i Tromsø. Han elsker tromsøværinger.
Ioan Bandac (49) er fra Romania, fra det området av Moldova som ennå er rumensk. Ioan er her helt alene og bor der muligheten måtte by seg. Campingplasser og bekjente. I disse dager har han det godt. Snill tromsømennesker har latt han få bo gratis i en leilighet. Der kan han bo til desember, til kulda setter inn. Etter det vet han ikke.
Ioan snakker bare rumensk. Han forstår noen ord på noen andre språk. Folk strener forbi han på gata. Noen legger en mynt i koppen. Dag ut og dag inn sitter han der – ofte utenfor rødbanken – i vær og vind. Han har lært seg å takke på norsk.
Ioan fikk trøbbel med det rumenske kommunistiske styret. – Med mange mennesker i familien min fikk vi aldri nok rasjoner til å bli mette. Jeg kritiserte systemet, og ropte mot myndigheter i rasjoneringskøer. Jeg var en stemme for mange, men det kosta meg dyrt. Jeg ble et kaoselement og en oppvigler. De likte ikke folk som sa sin mening høyt og tydelig, forteller Ioan stille.
Ioan var gift og har to barn, men familien ble splitta etter at systemet satt han i fengsel i 11 år. 11 år uten kontakt med omverdenen. I dag er ungene 19 og 21, og studerer ved universitetet i Bucuresti. Pappa Ioan finansierer studiene deres med pengene du kaster i koppen hans her i Tromsø. 70% av alt han tjener (som ikke er mye) på tiggingen sendes til barna, som bor passelig bra på universitetets internat.
I 1988 blir Ioan løslatt og arbeider som murer en stund. Han er under overvåkning og systemet finner på nye kriminelle handlinger Ioan skulle ha gjort. Det kommer en ny rettssak og Ioan dømmes til tre nye år i fengsel. Mens han sitter inne kommer revolusjonen i Romania og Nicolae Ceauşescu felles. Kaos oppstår i landet, og Romania øver seg på demokrati. – Alt ble snudd på hodet. Det nye demokratiet var fullstendig misforstått. Alt som var bygget opp ble revet ned. Det var ikke som før, sier Ioan.
Løslatt for andre gang, skjønner han at han ikke kan bli værende i Romania og rømmer til Frankrike. Som fransk immigrant prøver han å klare seg i to år, før han setter kursen mot Tyskland. Han klarer seg ikke, hans språk er for dårlig og reiser tilbake til Romania. Så åpner det seg en mulighet. Jugoslavia åpner grensene, og slepper Ioan inn. Der jobber han i noen år. – En kamerat forteller meg om Norge. Norge er et godt land. Jeg prøver lykken, og havner i Oslo i 2006. Tigger på gata, men føler meg liten i jungelen av tiggere. Jobber meg nordover. Stavanger, Ålesund, Kristiansand, Trondheim. Tigging og flaskesamling, forteller Ioan.
I alle byene er det trangt om plassen for tiggere. Ioan blir forvekslet med etniske rumenere, noen av den var kriminelle. Krangling og bråk mellom tiggere. Han flytter seg fra sted til sted og havner til slutt i Bodø. Derfra var ikke veien til Tromsø lang. Siden har han vært her. – Jeg er ikke kriminell, jeg stjeler ikke. Det er jeg for stolt til, understreker Ioan.
Den grove røsten er sliten, han roper ikke lenger. En hviskende, ydmyk og stolt mann. – Det er aldri trøbbel når jeg sitter ute, alle er snille mot meg, selv i diskotektia. I andre byer kunne folk være ubehagelige mot meg, men aldri i Tromsø. Aldri, sier han glad, og bedyrer at han liker oss har oppe i nord. Han er sjokkert over at til og med politiet behandler han med verdighet. Han er glad for lite, Ioan. – Det er så rørende med små barn som kommer bort og deler sine småpenger med meg. En fremmed. Tromsø er unikt, sier han igjen. Eller ”ekstraordinaria”, som han til stadighet gjentar i sine stille setninger.
Så var det dette med stoltheten hans. Jeg vil helst ikke spørre, men må inn på det. Jeg mumler noe om han føler seg liten blant oss. Det blir stille. Tolken venter litt før han omformulerer mitt klønete spørsmål. Ioan ser ned. Tenker. – Jeg skammer meg over å være tigger, men jeg er en til dels gammel mann nå. Jeg kan ikke jobbe. Kroppen er ødelagt. Jeg er overhodet ikke lat. Du må forstå, at jeg har ikke noe valg. Tiggingen er min siste utvei, min skjebne, sier Ioan.
Han frykter ingen ting, sier han, bortsett fra Gud, og han har ingenting i mot et system som registrerer tiggere. Tryggere for alle, mener han. Det er oversiktelig. Det er to tiggere fast i Tromsø. Han og en annen.
”Takk”, sier Ioan når småmynten min klinger i koppen hans. Umiddelbart får jeg lyst til å si takk tilbake. Takk for at du fins Ioan, takk for at du med ditt blotte nærvær lærer våre barn at intet i livet er selvfølgelig. Håper at vi har varme nok til deg også i denne byen, og håper du blir hos oss. Du gjør oss til bedre mennesker. I morgen skal jeg ikke gå forbi deg og koppen din.
Du er liksom ikke så skummel lenger nå når vi har blitt litt bedre kjent med deg.
Foto: Eirik Junge Eliassen
