Parolen vaiet vakkert i fakkeltoget for de bostedløse. ”Vi bryr oss – hver dag”. Ikke nå lenger. Nå er det bare tre dager i uka.
Det har vært vanskelig å få en kommentar fra ledelsen i rus – og psykiatritjenesten i dette tilfellet, ei heller har vi evnet å få et svar fra politiske krefter, så vi får støtte oss på kommunens uttalelser fra et møte 3. juni i år. Avdelingsleder Sandvignæs uttalte at de ville kutte i drifta for å jobbe litt mer målrettet, med fokus på rehabilitering.
Vi som kjenner litt til Sandvignes og Boldermos gode hjerter, kan ikke skjønne annet enn at de plages ved de begrensede kommunale bevilgninger til rusomsorg. Av og til er kutt nødvendig, men vær så snill. Snu kabalen en gang til.
Det må være en frustrerende situasjon å jobbe på gulvet i den kommunale førstelinja mot ei brukergruppe av voksne russjuke mennesker. Jobben din skal være å forsvare kutt du oppriktig ikke forstår logikken i. Det eneste du kan si er ”Sorry Johnny, vi skal ikke satse så bredt på deg lengre, vi skal satse smalere på deg”.
Vi som ser gata på nært hold nærer en voldsom respekt for fotsoldatene i Miljøarbeidertjenesten. Men de jobber i motvind. Brukerne selv mener at dette kunne vært løst med frivillighet. Vel, her er det også snakk om en sikkerhet for alle. Det er ikke akkurat SFO vi snakker om her. Da vil vi heller bifalle Nina Walthinsens forslag. Få NAV inn på banen, og la de best fungerende brukerne få verdifull arbeidstrening i Kaféen. Intet miljø har så klar selvjustis som dette. Prøv det!
Slik kan situasjonen som fremtvinger disse besparelsenene allikevel komme brukergruppa til gode. Til nå har ingen av dem vi har snakka med merka noe nytt og spennende i hverdagen. Bortsett fra at vi går en vinter i møte som kan bli kald for gutta og jentene på gata. Hadde ikke Bymisjonen servert middag mandag, hadde brukergruppa gått 4 døgn i strekk uten tilbud.
Selv i land med langt lavere levestandard enn Norge, finnes bedre tilbud til husløse og russjuke enn det vi har i Tromsø i dag.
Brukerne av kaféen laget i frustrasjon over nok et kutt i sin sårbare omsorg, en underskriftskampanje mot reduksjonen i åpningstidene. En grunnleggende rett mennesker har i demokratiske land Norge liker å sammenligne seg med. Retten til å si fra når vi føler oss små og oversett. Brukerne fikk beskjed fra ansatte at lista ikke fikk ligge åpent på Kafé 103.
Saken setter atter en gang fokus på en kuttramma kommunal omsorg. Hvem er til for hvem her? I det lange løp vil jeg tro at dette setter arbeidsmiljøet i miljøarbeidertjenesten i fare. Mindre folk skal gjøre mer arbeid på kortere tid. Når krybba er tom bites hestene. Jeg er redd for at dette kan bli dyrere enn vi ønsker.
En kjenning av meg siterte en gang en kollega fra et psykiatrisk sykehus. ”På denne avdeling har vi nok å gjøre uten at klienter er innlagt”.
Inntil videre kjøper vi inn en ekstra kaffetrakter i distribusjonen på Gatemagasinet Virkelig. Målgruppa er velkommen hit – hver dag. Her kokes kaffen av folk under rehabilitering. Det funker!
Foto: Eirik Vingen Henriksen
