Jeg vil så gjerne sende deg et brev. Et brev der jeg som voksen – redaktør og pappa – kan forklare deg hvorfor vi har gjort hverdagen din så utrygg som den er nå.
I dette brevet vil jeg beklage, på vegne av Norge, at vi utsetter deg for dette. Du, Yalda, har ikke gjort noe galt, og det er ikke rettferdig at du skal gå rundt å være redd.
Fordi, Yalda, dette handler ikke om hvor mange som skal få lov til å komme til landet vårt, mitt og ditt, i fremtiden. Det handler heller ikke om hvor mange som tidligere har vært nødt til å forlate tryggheten i Norge. Dette handler om din, og 449 andre saker som ligner på din sak. Saker der vi i Norge ikke har gjort jobben vår. Der vi har brukt alt for langt tid på å bestemme oss for om familien har rett til være her.
I mellomtiden har du, og andre barn med deg, rukket å bli helt norske. Fordi det er det du er. Norsk. Like norsk som meg. Like norsk som vennene dine i skolegården og i gata der du bor. Kanskje føler du deg litt dansk også, siden du er født der, men da har du det slik som mange andre norske som kanskje også føler seg litt dansk, svensk, pakistansk, samisk eller lignende.
Historien din viser at vi voksne ikke er uten feil. I din sak er feilene vi har gjort grove. Vi skulle gitt deg en egen saksbehandling på det vi kaller individuelt grunnlag. Det har ikke skjedd. Det er sterkt beklagelig.
Det er mange lover og enigheter som beskytter deg. Blant annet FNs barnekonvensjon som skal sørge for at det blir tatt skikkelig hensyn til barna i slike saker. FN er på en måte en stor og trygg paraply som skal beskytte folk i verden mot urettferdighet. Norge har vært ulydige og juksa mot denne paraplyen. Derfor har Norge fått masse kjeft av snille FN. Men ulydige Norge vil ikke høre etter, og jeg skulle ønske det
gikk ut over de som bestemmer i Norge. Men slik er det ikke. I dette tilfellet går det ikke ut over noen andre enn deg og din flotte familie.
Vi er mange voksne som synes dette er flaut og dumt. At noen sitter på et kontor i Oslo og jukser mot lover som er laget for å beskytte barn. Kanskje er det fordi at du for dem bare er et navn på et papir. De har ikke tatt seg tid til å bli kjent med deg, og da er det lett at de blir stolte, og ikke ser at de har juksa. Jeg stod og luska da du var så modig at du snakka med ministeren, jeg så i ansiktet hans at han syntes det var vanskelig å møte deg. Fordi han traff en ekte person, en ekte hverdagshelt som er redd for å måtte forlate sitt eget trygge land. Han hadde ikke så mye han kunne si, for langt inni seg kjenner han sikkert også det vi andre voksne også kjenner. At dette, Yalda, dette er ikke rettferdig. Det er ikke riktig at barn i rike Norge skal kjenne utrygghet, slik som du gjør.
Skal jeg forklare det litt enklere, kan du prøve å forstå det på denne måten. Barna skal begynne på skolen. Rektoren bestemmer at ikke alle barna er velkommen. De med røde støvler får ikke begynne. Barna blir sinte fordi at noen med rosa støvler heller ikke får komme inn. En gutt har mørkerøde støvler og får heller ikke begynne. Men rektoren har bestemt seg. Han kan ikke gå tilbake på det han har bestemt, fordi da føler han seg som en dumming, og de andre rektorene kommer til å le av han. Rektoren er sta og fargeblind, og vil ikke se at alle må behandles hver for seg. Hvert barn må få vurdert støvlene sine på nytt, om de er rosa, røde eller mørkerøde. Altså gjør rektoren feil. Det kommer han sikkert til å merke neste gang det skal velges rektor, om han da ikke ombestemmer seg. Men nå begynner det å haste.
I mellomtiden, Yalda, må du love meg å holde ut, og fortsette å være sterk og modig. Vi er mange som beundrer måten du har taklet dette på. Og med det har du blitt et forbilde for mange.
Eirik Junge Eliassen
Ansvarlig Redaktør
eirik@virkelig.no
