Det er ikke lett å være homo i Karasjok, men det er absolutt bedre å være to, enn en.
Nettdating kan virke tilfeldig og tåpelig for noen, mens det for andre snur opp-ned på tilværelsen. Det gjorde det i alle fall for Issát Ánde J. Eira og Henrik André Pedersen. En måned etter de begynte å prate på Gaysir, reiste Henrik fra Bodø til Karasjok for å møte Issát. Tre måneder senere avsluttet Henrik alt han hadde i hjembyen og flyttet. Han sa farvel til jobb, det gode nettverket og familien.
Kjærlighet
Det var på mange måter kjærlighet ved første ord. Det ble i hvert fall kjærlighet ved første blikk. Henrik tok en råsjanse, og det ble full klaff. Følelsene var like sterke ”live” som da de snakket på nett og telefon. Allerede under første møte fikk Henrik hilse på moren til Issát. De var sikre. – Ved det første kysset skjønte vi begge der og da at vi elsket hverandre, og dette var virkelig kjærlighet. Begge hadde samme følelsen om at det var rett og at dette virkelig var noe å satse på, sier paret.
Dobbelt minoritet
De har helt ulik bakgrunn. Mens Henrik aldri har blitt mobbet, har det vært en del av hver-dagen til Issát mer eller mindre hele livet. – Det var så ille at rektoren på skolen kan risikere å havne i fengsel om noen anmelder han, forteller Issát (17). Han har blitt slått, sparket og verbalt mobbet så lenge han kan huske. Mye fordi han tilhører ei slekt som driver med rein. I oktober fortalte han til Dagbladet at folk i Karasjok er skeptiske til reindriftssamer, og at de fastboende samene har forrang i bygda. Han mener det gjennomsyrer alt og at offentlige institusjoner diskriminerer familier. – Jeg mener det er derfor skoleledelsen ikke grep inn da jeg ble mobbet, og at det er derfor barnevernet stadig kom på døra, fordi de ikke fikk beskjed om årsaken til at jeg skulket store deler av ungdomsskolen.
Jævla homo
Mobbingen eskalerte og ble bare verre og verre, uten at noen grep inn. Verst var det imidlertid før han sto frem, ikke så ille etterpå. – Homo er det mest brukte skjellsordet i Norge, men jeg tror det er spesielt ille her i Karasjok, sier Issát. Da han gikk i tiende klasse, var han drittlei. Lei av bare å ta i mot. Da en av gutta ropte ”jævla homo” etter han, fikk de svar. Og da han endelig sa noe, kom sannheten. – Ja, jeg er faktisk homo. Så enkelt som det. Da hadde jeg alt visst i to år at jeg var homo. Jeg forsto allerede på ungdomsskolen at jeg ikke ble tiltrukket av jenter, men gutter, sier han.
Sannheten på melding
En ting har de felles, og det er deres direkte måte å stå frem på. Det gikk ikke lenge før 17-åringen kom ut av skapet for moren sin også. Tiden var inne. Han forberedte seg ikke, bare sa det. – Jeg sa bare ”mamma, jeg er homofil”. Da kom hun og ga meg en klem. Det var godt, sier Issát. Henrik sto først frem for bestekompisen sin, deretter søsteren. Han var tjue og i sitt første forhold. Til søsteren fortalte han det via en sms. – Jeg skrev bare ”jeg har fått meg type”. Så hun svarte ”så du er homo”. Og jeg sa ja. De mener det ikke trenger å være noe mer dilldall enn det, men når det gjaldt å fortelle det til moren, så var det litt verre for Henrik. Da han dro i militæret, benyttet han sjansen til å skrive et brev som han la på kjøkkenbordet hjemme. – Jeg ble dimma og kom hjem ei uke etterpå. Ingen sa noe negativt. Derimot fikk jeg flere venner.
Åpen og støttende slekt
Begge har opplevd stor interesse og støtte fra familien. Moren til Henrik har blitt spesielt glad i Issát, og hun kjørte sønnen opp til den nye kjæresten da han bestemte seg for å flytte. Issát forteller at mange i slekta fikk vite det via sladder, men at alle konfronterte han med det. – De spurte meg om jeg virkelig var homo, og jeg sa ja. Da ble det ikke noe mer spørsmål. Heller genuin interesse. Og jeg som trodde slekta ville være vanskeligst. Siden de står meg nærmest, var jeg mest redd for at de skulle snu ryggen til. Jeg har imidlertid mistet noen få venner, men det er jo like greit å finne ut hvem som er de ekte, sier Issát.
Et liv med mening
Det er fortsatt mye mobbing i Karasjok, men takket være ledelsen på videregående som virkelig tar tak, har den nå avtatt. Det har blitt utarbeidet tiltaksplan og egne regler for klassen til Issát, på grunn av den intensive mobbingen både mot han og andre. Hele klassen har vært inne til »avhør” med rådgiver, pp-tjeneste og politi. Både de som er blitt mobbet og mobberne har vært til avhør. På grunn av omfanget av saken, har det blitt en politisak. Etter tøffe år med selvmordstanker for Issát, gir livet nå mening. Det å være sammen med Henrik og det å være politisk engasjert gjør mye. – I desember fikk vi starta et AUF-lokallag i Karasjok. Politikk er blitt livet mitt. Jeg snakker politikk hver dag. Hvis noen diskuterer noe, hopper jeg rett inn i diskusjonen, uansett om det er miljø- eller homopolitikk. Livet mitt er helt fantastisk. Jeg elsker Henrik, har mange venner, og politikken går fremover. Jeg har ordentlige mål, som at jeg skal ta utdanning som psykiatrisk sykepleier, avslutter Issát.
Denne mailen tikket inn til Virkligredaksjonen nylig:
Hei. Det var en liten ekstra ting.
Jeg lurte på om dere ville pynte litt på den saken med en liten notis 🙂 For den 25. januar fridde jeg til Issát. Og vi er nå forlovet.
Henrik
Foto: Privat
