Godt hjulpet av penger fra norske medsøstre kjemper baptistkvinnene i Sierra Leone mot kvinnelig omskjæring og familievold i sitt hjemland.
Sierra Leone: ”Å bryte stillheten omkring kvinnelig omskjæring og vold i nære relasjoner” er navnet på prosjektet som finner sted i et land der omskjæring er svært utbredt, og der vold i nære relasjoner forekommer alt for ofte. – Baptistkvinnene i Sierra Leone gjør en fantastisk jobb. Vi er glade og ydmyke over å få være med på dette. Og det gjør også noe med oss selv, sier norsk prosjektleder, Synnøve Gåsvær Angen fra Trondheim.
– Flotte og engasjerte damer. Denne tematikken var noe de ville selv og ikke noe vi dyttet på dem, understreker Turid Nedland fra Gyland
|
Fakta – Sierra Leone
|
XX«> Flekkefjord. – Også ser vi at det nytter, selv om det tar tid, legger Jorunn Haraune fra Sommarøy i Troms til.
Alle tre har vært flere ganger i det vestafrikanske landet for å støtte og oppmuntre sine samarbeidspartnere. Gåsvær Angen har vært der fire ganger, de to andre har vært der to ganger hver.
Kulturell skikk
Julie M. Sesay er leder for prosjektet i Sierra Leone. Vi var med henne på fem landsbymøter i Makeniområdet. Med entusiasme, humør og godepedagogiske evner står hun foran forsamlingen i landsbyen Merugak Loko. Rundt 150 personer har møtt opp til det første møtet på ”turnéen”, deriblant flere ”soweis” (omskjærere). I tillegg mange kvinner, noen menn, ungdommer og barn.
Omskjærerne har høy status i landsbyen. De har gjerne lært yrket av sin mor. De får betaling for det de gjør, enten i form av penger, matvarer eller andre gaver. I tillegg til selve omskjæringen må jentene være fra tre til seks måneder ute i bushen, borte fra landsbyen, der de lærer ulike kvinnerelaterte ferdigheter, for eksempel matlaging.
– Dette forsinker vår skolegang, påpeker en ung jente i skoleuniform på det første møtet, og får samtykkende nikk fra andre jenter på samme benk. Omskjæring er en kulturell skikk som ikke har noe med religion å gjøre.
Anslag viser at 94 prosent av kvinnene i Sierra Leone er omskåret (Kilde: NKVTS, Norsk kompetansesenter om vold og traumatisk stress), som ofte fører til problemer med vannlating og i
forbindelse med fødsel. Noen jenter dør under seansen. Hvis noe går galt, har soweisene ingen kunnskap om hva de skal gjøre for å redde jenta.
Men nå er ting på gang for å begrense denne skikken. – Det er dyrt å betale for disse seremoniene, lønn og gaver til soweisene. Pengene kunne i stedet vært brukt til jentenes utdannelse, sier en mann. – Dere må undervise våre foreldre, for de er ofte slemme mot oss. Noen av lærerne på skolen slår oss også, sier en annen jente frimodig. Julie klapper igjen i hendene sine og roser mannen og jentene for deres synspunkter.
Må ha et arbeid
– Hvis dere ikke kommer med jentene til oss, så blir det ingen omskjæring. Så enkelt er det. Men hva skal vi og familiene våre leve av da, spør en av omskjæringsdamene.
Julie innrømmer at dette er et problem. Bedre utdannelse, stipend, yrkesopplæring – i det hele tatt arbeid for disse soweisene, og selvsagt også for jentene, er helt avgjørende spørsmål. – Men hva ønsker dere selv? Julie retter sitt spørsmål direkte til soweisene. De sjuåtte damene ser på hverandre, går så litt for seg selv, og kommer etter en liten stund tilbake med et felles svar:
– Vi ønsker støtte til landbruksprosjekter og undervisning. Kanskje mikrokreditt for å starte en virksomhet. Får vi det, slik at vi kan forsørge våre familier, så stopper vi. – Jeg har ikke penger med meg i dag, men vi vil involvere dere for å finne alternativer, lover Julie.
– Hva slags straff kan man bruke hvis vi ikke skal slå barn, spør en annen mann. – Good question, smiler Julie og klapper i hendene. Hun fortsetter: – Man kan for eksempel gi dem husarrest en viss tid, ta fra dem mobiltelefonen hvis de har det, eller unnlate å kjøpe ny kjole som de var lovet. Det er mange alternativer, men ikke slå!
Gode resultater
Disse møtene har ført til mer åpenhet om temaet. Mange i landsbyene i prosjektområdet er ikke redde for å si sin mening. – Når min far slår meg, må jeg i tillegg kle meg helt naken, sier en ung jente frimodig under møtet i landsbyen Kamabai. Hun er kanskje 15–16 år. Flere reagerer med forferdelse, andre i forsamlingen fortrekker ikke en mine.
– Nå har jeg sluttet å slå kona mi, sier en av mennene med et stolt smil, og får anerkjennende nikk og vennlige smil i retur. – Ja, dette vil skape større enhet og samhold i familien og også minske fattigdommen når alle er enige og jobber mot samme mål, sier Julie med et stort smil. Hun snakket like engasjert og overbevisende om temaet i alle de fem landsbyene vi fulgte med hennes lille team.
Og resultatene er i høyeste grad målbare. Rundt 27 000 personer i prosjektområdet er nådd med opplysning og kunnskap om problematikken, i følge prosjektrapporten fra Julie M. Sesay. Mange kvinner og menn i landsbyene er opplært som kommunikatorer for prosjektet, og har via møter, diskusjonsgrupper og dør-til-dør-besøk argumentert imot FGM (Female Genital Mutilation) og DV (Domestic Violence).
Det er registrert en halvering av familievoldepisoder i området. 60 prosent av familiene rapporterer om redusert vold i sine familier. Antall omskjæringer er redusert med rundt 20 prosent og en av tre soweiser venter nå til jentene er 18 år før de eventuelt foretar omskjæring.
Myndighetene i Sierra Leone har også nylig vedtatt en lov som forbyr omskjæring av jenter under 18 år, men denne loven er så langt ikke blitt praktisert. Politiet prioriterer heller ikke etterforskning av familievoldssaker.
Fortsetter
– Vi ser helt klart at dette prosjektet har ført til mye større åpenhet om kvinners problemer i underliv og med seksualitet som følge av omskjæring, sier Synnøve Gåsvær Angen.
– Vi har loven, den er der, men den har ingen pre- sedens. La oss ta den i bruk, la oss statuere et eks- empel med loven i hånd, sier Julie M. Sesay. Men en rettssak koster penger, som er mangelvare også blant baptistkvinnene i Sierra Leone.
Prosjektet startet med en pengesum fra tv- aksjonen Drømmefangeren høsten 2005, administrert av FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål). Året 2006 gikk med til de- taljplanlegging. Fra og med 2007 og i fire år har penger fra denne tv-aksjonen (totalt vel 1,4 millioner kroner), via baptistkvinnene i Norge, blitt overført til prosjektet i Sierra Leone. Nå er prosjektperioden offisielt over, men baptistkvinnene i Norge har besluttet å fortsette sitt engasjement, dog med et relativt begrenset årlig beløp, siden de er en liten, frivillig organisasjon som foreløpig ikke har klart å få ekstern støttefinansiering.
