Juni 09, Yayaburi Resort, Koh Samui, Thailand:
Vi kommer rent tilfeldig i kontakt med en taxisjåfør som snakker brukbart engelsk, fordi han også driver sitt eget lille ”turist-kontor” helt nordøst på øya. Det utvikler seg til en ganske trivelig diskusjon inne i den lille bilen, i 38 graders varme, og vi får nok uttrykt, mellom svettetokter og åndenød, at vi både trives godt i båt og at vi kunne tenke oss å se noe litt annerledes. Og det er da det flotte skjer. Han smiler bredt og forteller at hans far er fisker og at han godt kan låne båten og ta oss med på tur. Det fører til at neste dag blir fantastisk. Longtailbåt til en strand på turistfylte Koh Samui, hvor vi ennå er helt mutters alene. Fanger kreps og arrangerer kappløp. Så videre til den bittelille øya Koh Sao, en timinutters båttur fra Koh Samui Airport, men totalt skjermet fra alt av turisme. Enn så lenge.
Det er mange ting som fascinerer meg når jeg er ute og reiser (eller, for den saks skyld, reiser i hjemlandet). Mange ytre omstendigheter som vakker natur, eksotisk miljø eller fantastiske attraksjoner, kan lokke meg ut på tur. Og det er vel ofte slike faktorer som utløser en reise, kort eller lang. Det tror jeg nok jeg skal innrømme. Jeg skiller meg nok på dette feltet ikke så mye fra Hvermansen.
Når jeg så er ute på reise, eller har vært på reise, lar jeg meg ofte overraske over at det som virkelig gjør meg begeistret, ligger på et helt annet nivå. Da snakker jeg om mennesker. En hilsen. Et smil. En hjelpende hånd i en eller annen situasjon. Små hendelser som ofte ikke har noen logisk sammenheng med levestandarden der jeg befinner meg eller de ytre rammene rundt situasjonen. Slik som den situasjonen jeg nettopp har beskrevet.
Koh Sao er en liten holme, rett utenfor
nordkysten av Koh Samui. Tar nok drøyt ti minutter å krysse øya til fots, og den har av eiendomsmessige årsaker så langt ikke blitt turistisk utbygd. Vi kommer dit om ettermiddagen og benker oss rundt et bord i en provisorisk uterestaurant, som er det første tegnet på en utbygging som står for døren. Vi er de eneste gjestene og føler oss veldig nær paradiset. Fullkommen ro, et glass kald drikke, og en aldeles uforglemmelig solnedgang. Toppet med en aldeles fantastisk green curry. Og denne utrolige følelsen av å være alene. Helt magisk. Blir fraktet inn igjen til Koh Samui av onkelen til taxisjåføren som tok oss ut dit. Eldre mann som nesten ikke snakker engelsk, av de lokale kalt ”the skipper”, kjører tøff-tøff-båt i stupmørke uten lys, men det virker ikke å forstyrre ham nevneverdig. Hasardiøst, men som avslutning på en fantastisk dag funket det flott.
Når jeg tenker tilbake på denne dagen, er det møtet med menneskene som har brent seg fast på netthinna. Disse fantastiske folkene som gjorde det mulig. For en veldig liten sum penger. Og som virkelig så ut til å glede seg over å få gjøre det. Den gleden av å få lov til å lage en opplevelse for andre, er fantastisk, og her har vi her oppe i nord, noe å lære.
Mange av dere kommer sikkert til å besøke Thailand og Koh Samui. Spør etter Koh Sao. Det er ikke helt usannsynlig at den er utbygd og ”ødelagt” til neste år, men det er vel verdt å undersøke.
