Av og til er jeg best. Jeg sparer på disse øyeblikkene, og legger dem i en imaginær boks.
Boksen har røde, rosa og hvite blomster på. Blomster jeg ikke vet hva heter engang. Sånn at jeg på triste, grå dager, når hjernen lurer meg til å tro at alt jeg duger til er å tømme en halvliter øl på noen sekunder, eller sove bort hele dager, kan ta av lokket og bevise at hjernen min tar feil. Få vekk den ekle følelsen av å ikke kunne noen ting.
Det tar ikke mange sekundene etter at jeg har løftet av lokket på den fine boksen min til bildene kommer til syne for meg. Ikke alle bildene er like viktige eller like store, som for eksempel bildet av den dagen jeg fikk bekreftet at skrivingen min er god nok til å kunne publiseres. Når jeg tar fram det bildet, ser jeg klart og tydelig meg selv glise over resten av de tingene jeg gjorde den samme dagen. Jeg var mer effektiv enn noen gang på jobb, og jeg klarte å formulere veltalende budskap i en samtale der jeg egentlig ville vært helt malplassert. Når jeg ser på det bildet, kommer følelsen tilbake av at alt jeg tok i ble til gull.
Men på deppa dager hvor ingenting fungerer og jeg velter alt jeg går forbi over ende, er de små, litt uklare bildene minst like viktige. Og ofte er det de bildene som ligger øverst, slik at det ikke skal bli så vanskelig å få tak i de øyeblikkene og falle tilbake til de atskillige gangene jeg har stått opp 20 minutter før bussen går, men samtidig klart å få pusset tennene, håret satt opp og revet ut klær fra klesskapet som om det sto om livet. Når jeg løper til bussen og sklir ned svingen fra gata mi på vinteren, fortsetter videre mellom snøbelagte busker og greiner som slår meg i ansiktet, er jeg en helt. Når jeg da har nådd målet, busstoppet, og ser bussen komme mot meg, er jeg sikker på at neste gang jeg ser i speilet, kommer jeg til å se James Bond.
Med røde kinn og tung pust sitter jeg midt i bussen blant disse vanlige folkene som ikke har gitt seg selv heltestatus før selve dagen har startet. Med det i tankene sitter jeg som en jævla Colgate-reklame og tenker at hele zombieapokalypsen bare kan komme til hjembyen min, for jeg kan bekjempe dem alle alene. Og vinne. For jeg er best i verden.
Fra den tiden jeg ennå var skolebarn, har et fåtall bilder fått plass i blomsterboksen min. De ser jeg på i sjeldne tilfeller. For eksempel bildet fra den dagen læreren sa: “Therese”, og ville snakke med meg på kontoret. Det går ikke an å glemme den følelsen jeg hadde etterpå da jeg gikk forbi klassens bedreviter, vel vitende om at jeg var den eneste han ga toppkarakter til i hans fag.
Å være den første og eneste som skolens strengeste lærer gir toppkarakter til, er vanskelig å holde for seg selv, spesielt om man har gårsdagens irriterende tale i bakhodet, om at hun som vet alt bedre enn alle andre kommer til å få toppkarakteren.
For å presse fram ærlighet, er det en stor tilfredsstillelse at bedreviteren ser seg slått. Selvfølelsen har på det tidspunktet kommet opp til et nivå hvor man er 007 og Herkules samtidig. Når motstanderen min gratulerer meg, og du kan se at ordene er tvunget fram, er det vanskelig å holde det selvgode smilet for seg selv. For jeg er kongen på haugen, og ingen kan dytte meg ned.
Noen dager, kun på grunn av egodyrkelse, sitter jeg med boksen min i timevis og blar gjennom bilder. Etterpå er jeg den beste versjonen av meg selv – ingen over, ingen ved siden. Da kan du bare kalle meg for solkongen. Tenk om alle kunne bruke 20 imaginære kroner til å kjøpe seg en slik boks og bruke den flittig, så kunne vi alle vært solkonger.
