En ung kvinne på 30 år har fått livet sitt tilbake med hjelp fra tillitspersonene i Tromsø kommune.
Det gatefolket kaller tillitspersonene er et prosjekt som formelt kalles KTP (Koordinerende tillitspersoner). Jenta er klar i sin tale. – Æ håpe KTP-prosjektet får fortsette med de samme personan som jobbe der no, sier hun til Virkelig.
Ville ikke slutte å ruse seg
Jenta har vært russyk i 17 år. Hun satte sitt første skudd som 13-åring. – Det e ikkje nokka vits å sende mæ på institusjon eller nokka. Fordi æ skal aldri bli rusfri. Det e ikkje nokka førr mæ å være “normal”, æ vil leve det her livet til æ dør, forklarte hun på et møte med NAV for to år siden. – Livet æ levde va kjent, og alt anna va skremmanes, forklarer hun. Så begynte hun på metadon og fikk tilbud om institusjonsopphold i seks måneder. Hun ble der i tolv. – Æ va rusfri under oppholdet og lærte mye, men fortsatte å ruse mæ da æ kom ut igjen, forteller hun.
Kontakt med familien
Hun har alltid hatt lyst til å flytte hjem, men siden kontakten med familien var blitt borte, følte hun at hun ikke hadde noe å flytte tilbake til. Det var ti år siden hun hadde sett familien sin, og hun hadde kun hatt kontakt med dem et par ganger i året på telefon. Hun bestemte seg for å gradvis slutte å ruse seg og flyttet hjem til Tromsø i juli i fjor. Hun har vært rusfri siden.
Kontorkaos
– Før æ fikk kontakt med tillitspersonan, prøvde æ å ordne opp på egen hånd. Det va helt umulig, forteller hun oppgitt. I Tromsø opplevde hun å bli en kasteball. Hun ble sendt fra kontor til kontor. – Æ skjønne ikkje det systemet her, det e så tungvint. Sørpå jobba kontoran mer sammen og hadde kommunikasjon sæ i mellom, sier kvinnen, men synes likevel ikke de kan sammenlignes med arbeidet KTP utfører. Hun konkluderer med at det er stor forskjell på NAV-kontorene, og at det er her KTP gjør en fabelaktig jobb for sine deltakere. – Æ har vært veldig heldig! De siste åran sørpå hadde æ den mest fantastiske sosialkuratoren. Da æ va innlagt på institusjon, fant ho leilighet til mæ. På si ega fritid malte ho leiligheta mi. Ho handla møbla og flytta møblan mine inn i leiligheta. All æra til ho, forteller hun tydelig rørt. Hun forteller videre grunnen til at sosialkuratoren gikk den ekstra mila
for henne.
Skrevet ut i bare tøflene
– Æ bodde da på pensjonat og hadde besøk av en kompis. Han sovna av i sofaen og æ i stolen. Æ våkna av at det brant. Han brant inne og æ kom mæ ut uten en skramme, forteller hun. Men det er tydelig at hendelsen har gjort et stort inntrykk på henne. Hun ble lagt i koma i en uke på grunn av sjokk, og da hun våknet, var hun veldig syk. – Det va ikkje hjelp å få noen plassa. Æ gikk ut av sykehuset midt på vintern i sykehustøfla og lånte klær. Sosialkuratoren kom på sykehuset førr å hente mæ fordi æ hadde søkt og fått innvilga et sett med klær. Æ eide jo ingenting, forklarer hun. Sosialkuratoren var til stor hjelp for kvinnen.
Klønete oppfølging
Hun fikk ingen form for oppfølging fra sykehuset for å bearbeide traumet hun hadde gjennomgått, men et lite råd på veien fikk hun. Sykehuset anbefalte kvinnen om å dra tilbake til skadestedet for å se på skadene og bearbeide det som hadde skjedd. Dette vil hjelpe deg videre, sa de. Hun dro sammen med kjæresten sin, men opplevelsen var sterk nok allikevel. Deler av buksa til kompisen lå igjen, smeltet i gulvet sammen med klokka hans.
Ikke verdt tannbehandling
Hun forlot sykehuset med en følelse av at den fraværende oppfølginga kom av at hun var russyk. Dette har hun opplevd ved flere anledninger. Hun fikk innvilget tannlegehjelp sørpå. Hun har tannlegeskrekk, og tennene hennes var i dårlig forfatning. – Da æ lå i sykesenga før æ skulle bli trilla inn og legges i narkose førr å få tannbehandling, spurte æ tannlegen kordan behandlinga skulle foregå, om de nye tennern kom på stift og så videre. Tannlegen så på mæ og sa at han måtte bare være helt ærlig med mæ: “Vi kan ikkje gjøre nokka som e så dyrt, førr vi vet ikkje om det e verdt det. Om du vil fortsette å være rusmisbruker eller ikkje”, forteller hun. Kvinnen fikk fjernet 17 tenner og det var det. Hun følte at hun hadde mistet den siste rest av selvfølelsen og menneskeverdet. Veien til et rusfritt liv ble vanskeligere å ta fatt på.
KTP
Hun traff tillitspersonen som har hjulpet henne i Tromsø, på Kafé X. Prosjektet jobber oppsøkende for å komme i kontakt med deltakerne. De forsøker å være tilgjengelige ut over det vanlige. Ved spesielle anledninger også i helgene. De hjelper til med papirmølla, bolig, inntekt og fritidsinteresser. – Det første som skjedde, va at det ble oppretta en IP, altså en individuell plan. Æ hadde aldri hørt om det før, og førr mæ va det å få ordna tennern viktigst. Min tillitsperson jobba virkelig førr mæ og fikk ordna det på veldig kort tid, sier kvinnen. Tillitspersonen ble til og med med henne til tannlegen og holdt henne i handa. Hun følte at det ble mye lettere både å søke jobb, og på det sosiale planet etter tannbehandlingen. Hun forteller videre om varmen og forståelsen hun følte hun fikk hos sin tillitsperson. Hun hadde ikke klart å komme dit hun er i dag uten oppfølgingen. Nye venner, nye fritidsinteresser, jobbprosjekt og nytt håp er tent. – Æ har prøvd å tenke på ka det negative med KTP e, men æ finn ingenting, sier hun livsglad og stråler. Hun håper at prosjektet vil vedvare, og at de samme menneskene skal fortsette å jobbe der, slik at andre mennesker i samme situasjon som henne, kan få sjansen og muligheten til å få livet tilbake, akkurat som hun fikk.
Illustrasjonsfoto: Trine Lise Halmøy Lockertsen.
