Som et klamt gufs fra 70-tallet, da all kunst skulle ha en politisk overbygging , utspilles nå Tromsø Internasjonale Filmfestival i kulissene av konfliktene på Gaza. Det er bare i Tromsø vi slår politisk mynt på et kulturarrangement.
Problemstillingens kjerne er at vi har storfint besøk i byen. Filmregissører i flere farger, ministre i flerkulturelle farger og filmer fra alle tenkelige verdenshjørner krangler om oppmerksomheten i fredsbyen Tromsø. I kjølvannet at dette har vi invitert to onkler hit: ”Onkel Palestina og Onkel Israel burde definitivt ikke vært her samtidig”, brøler byens politiske opposisjon ledet av arbeiderpartiorganet Nordlys. Større ord enn på lenge har vært brukt om denne fillesaken. Spaltemeter på spaltemeter med ledere og leserinnlegg forlanger at noen tar ansvar for denne ”fadesen”, og at ansvarlig byråd Jonas Steins hode skal serveres på et fat.
La det være helt klart. Undertegnede sympatiserer med de okkuperte palestinerne, men oppfatter egentlig kaoset som et politisk teater. Opposisjonens irritasjon over det borgerlige byrådet har murret lenge, og endelig kom saken der neste valg skulle vinnes: Bror Israel og Bror Palestina vandrer fredfullt i festivalgatene. Riktignok med hver sin side av lokalpolitikken som følge gjennom byen vår.
Egentlig er senarioet vakkert. I samme lille forfrosne by – på samme tid – er representanter for en nedarvet konflikt verdenssamfunnet ikke får has på til stede. Et vakkert bilde på at lille Norge er en fredsnasjon, og en uendelig vakker metafor på at det ikke trenger å være en mur mellom mennesker i denne lille byen. Vi signaliserer respekt for begge onkler, og markerer at her er det fred. Hit drar vi ikke konflikten vår. Her holder vi på med film for tiden, og selv om filmarbeidere ikke er av det mest konflikt-sky slaget, er i alle fall den billettkjøpende festivalgjenger i godt humør. Så godt humør at byens lokalbefolkning knapt kommer til en halvliter øl for tiden. Men vi er da gjestfrie, er vi ikke?
Humor er en vanskelig øvelse, men jeg ser for meg et scenario der festivalbyen for alvor kunne kommet på det internasjonale kartet. La oss samle befolkningen på torget en lørdag formiddag. I stedet for å sette Jonas Stein og resten av byrådet i gapestokk for denne klønete dobbel-bookingen, kunne vi laget en svært kunstnerisk performance til forlystelse for oss alle – og verdenssamfunnet.
Se for deg dette bildet: Byråd og Opprettholder Av Konflikten På Gaza, Jonas Stein, står oppstilt. I venstre hånd har han Onkel Palestina, og i høyre hånd Onkel Israel. De bare står der. Jonas Stein med skrevende ben. Opposisjonen stiller seg i en rekke, og etter tur setter de et kraftig spark i ballene på Stein. Før KrF får bestemt seg for om de skal sparke, er nok allerede Jonas Stein i smertefullt knestående, hengende mellom Israel og Palestina. Israel og Palestina må se hverandre i øynene, og Jonas Stein blir da bildet på muren som falt. Like vakkert, kunstnerisk, virkelighetsnært og fredfullt som en filmfestival bør være.
God bedring.
Eirik Junge Eliassen
Redaktør
