Har jeg greie på kunst? Nei, men….
Kunsten speiler samfunnet? Nei. Kunsten skal speile samfunnet? Nei. Kunsten skal gå utover ”det samfunnsmessige” og ellers alt det vi har som utgangspunkt når vi møter eller forstår noe. Ja. Er det ikke slik? Kunsten skal forstyrre oss, sette oss på prøve og ta oss ut av den søvnige gangen som har satt seg i bena?
Theodor Adorno er den filosofen som kanskje har formulert dette idealet på den mest gjennomtenkte måten. Hans tanke var at rasjonaliteten bak det kapitalistiske system ville måtte føre oss dit hvor ”alt er vare”, slik også Marx mente. Men Adorno var mest interessert i hvordan også størrelser som former vår virkelighetsforståelse blir omgjort til varer. Nyheter, kunst, meningsytringer, vitenskap, litteratur, og så videre. Det var dette som bekymret Adorno. For det finnes ingen vei ut av varelogikken når meningsytringen ”kapitalismen vil ikke la noe stå utenfor varelogikken” selv er blitt en vare. Han forutså den tendensen vi ser i særdeles sterk utfoldelse i dag, hvor alle slags problemer løses ved at virkeligheten deles inn i tilbydere og etterspørrere. En situasjon hvor alle som er med i systemet, bare er et middel for å oppnå noe annet. Alt fra kunnskap, sinnstilstander (dop), patenterte ideer, kjøkkenbenker, frø, omsorg og nyhetsformidling til produksjon av vakre stoppesteder langs nasjonal turistvei, blir et middel for å akkumulere kapital i en økonomi som stadig må vokse og ete seg inn i alt, for i det hele tatt å eksistere. Venner, bekjentskaper, smak og romanlesning kan omsettes i kulturell kapital. Det var denne mål-middel-rasjonaliteten (ikke kapitalismen i seg selv) Adorno tenkte ville stenge oss inne i et rom vi ikke kunne komme ut av. Men det var også her han så kunstens reddende potensial.
Kan kunsten redde oss? Kunsten representerer den del av livet som umulig kan kommersialiseres uten å bli meningsløs. Kunstnere som ikke har forstått dette elementære poenget kalles ofte fiduskunstnere. Fiduskunstneren tar sitt utgangspunkt i en allmenn smak som alle og ingen har, og det kan det jo ikke bli kunst av. Men kanskje er fiduskunstnere bare dumme. Kanskje er det bare slik at de ikke forstår hvordan kunstens idealer på en mer subtil måte kan gjøres til et middel for motiver som ligger utenfor kunsten selv.
Slik jeg ser det har en ny vending lenge vært på vei inn i kunsten. Det som har vært tilfelle lenge er at alle kunstnere veit at kunsten må overskride og forstyrre oss (slik Adorno foreskreiv) for å være kunst, og alle veit at kunstneren er en del av verket, og at han eller hun derfor må leve et overskridende ”kunstnerliv”. Kunstneren skal leve et liv i front, hvor nye horisonter åpner seg. Men dette avantgardeidealet har nå blitt en del av våre allmenne verdier. Alle skal i dag være avantgarde. Ja, kunstnere får snart statslønn for å ”undervise” og inspirere allmennheten i å være kreative. Og selv om alle forstår at masseavantardisme er en selvmotsigelse, er ”kunsten” fortsatt hjelpeløst fanga i dette idealet. At kunsten er fanga i det, betyr bare at det ikke finnes noen alternativ vei ut for de som ikke ønsker å bruke dette idealet som et middel til å ”skape seg en karriere”. Også en ”ekte kunstner” må i dag” leve et kunsterliv” for å være kunstner, slik man nå i dag må love å ende opp på heroin for å få lov til å være med i et rockeband. En kunstner kan være så god og kunstdedikert hun bare vil, men hun vil bare drukne i den store massen av ”de som har vært i New York et år”. De som ikke ønsker å iscenesettelse må allikevel iscenesette seg. Og de som har brukt dette grimme ordet iscenesettelse i mange år allerede, får dermed til slutt rett i at ”alt er iscenesettelse”.
For stadig oftere snakkes det om at et stykke arbeid i form av et maleri, en roman, en akademisk avhandling, en plateutgivelse ikke er nok. Nei, man må i tillegg ha et nettverk, være på facebook og twitter, man må ”ha vært i New York”, leve et kunstnerliv og skape den rette aura rundt det hele. Da suges folk til det du egentlig har skapt. Og hvorfor er det slik? Hvorfor kan kunsten bli en del av mål-middel-rasjonaliteten? Fordi kunsten faktisk speiler samfunnet på en sinnsykt fundamental måte. Den overskrider med andre ord ingenting og har aldri gjort det.
I bunn og grunn starter kunsten der alt annet starter i vår tid. Det starter på null (ex nihilo). Det moderne mennesket har laga seg en blank tavle, hvor det tror at alt kan skapes fra et nullpunkt. Ikke bare kunsten men også vitenskap, økonomi og teknologi tror i sin treenighet at vi kan skape en hvilken som helst virkelighet. Grunnleggende sett tror man at alt kan tas fra hverandre og settes sammen på nye og ønskelige måter, og at måten ting er satt sammen på i utgangspunktet er helt tilfeldig. Dette er i alle fall den tanken som overhodet gjør det mulig å drive med slike ting som syntetisk biologi og nanoteknologi. Og her er kunsten bare med på laget, noe som ikke minst viser seg i det at vitenskapsmenn, ingeniører og næringslivsfolk betaler minuttpriser til forfattere, skuespillere og kunstmalere som kan få frem ”undringen, kreativiteten og tenkning utafor boksen”.
Vi har lenge vært enige om et frihetsideal hvor alt skal og kan skapes fra null, hvor ingenting skal binde oss, hvor kjønn, religion, graviditeter, småunger, sykdom, fugler, planter, leverceller, enzymer, tyngdekraft, hydrogen og beryllium og sammenhengen mellom disse elementene ikke finnes eller bør fjernes. En virkelighet hvor vi selv kan bestemme når og hvordan A skal føre til B. Se på arkitekten. Drømmeprosjektet til arkitekten er det prosjektet hvor alt kan starte i et nullpunkt – det vil si i arkitektens eget hode, hvor alle hans eller hennes (helst totalt referanseløse, he, he) estetiske idealer kan få fritt leide. Alle arkitekter blir alltid dritsure for hvert element som må innpasses. Det ”hemmer kreativiteten”. Og se på malerkunstneren, eller romanforfatteren. Lerretet er helt hvitt. Arket er helt hvitt. Og disse er våre helter; maleren og romanforfatteren. Se på Craig Venter som vil skape liv helt fra bunnen av. Som vil skape organismer med nøyaktig de egenskapene vi trenger og har bruk for. Høner som legger to firkanta egg om dagen og ”kjøtt” som vokser og blir til ferdige hamburgere.
Det er allikevel kunstnerne som har gått lengst i å drukne seg i vår tids idealer, og derfor også må finne seg i å leve ut mot kanten av det vakuum som vi ønsker å leve i. For de har overskridelsen foran seg som et mål i seg selv. Men nå har, som jeg har sagt, dette målet blitt et middel i det å skape en karriere. Og dermed må man enda mer frenetisk ”drikke absint” og snakke om galskap og grenseerfaringer, mens kunstnere som Bjarne Melgård kommer unna med å portrettere ”unge gutter”. Ja, han kommer ikke bare unna med det. Han får stor oppmerksomhet og hans konto fylles opp. ”Og hvorfor gjør du dette Melgård?” ”Nei, for pedofili er jo noe som finnes i samfunnet vårt”. Godt svar. Godt svar. Det er godt vi har kunstnere.
En virkelig overskridelse ville være å ta sitt utgangspunkt i det som samles i det punket du befinner deg, og drite i det altfor menneskelige nullpunktet ditt hode vil starte med. Det punktet som samler milliarder av år med utvikling av universet, av evolusjon og kulturell utvikling i ditt her og nå. Fra dette utrolige utkikkstedet vil man kanskje få øye på ”det som er” og har sin egen væremåte, en væremåte som henger sammen med alt annet og som ikke kan isoleres og tas fra hverandre og settes sammen kun etter egne menneskelige innfall, behov og idealer. For hva er det egentlig som er så fryktelig overskridende og kreativt med dagens ”kunstteknologiske” regime, hvor vi stapper kreti og pleti sammen og fyrer på med sinnsyke mengder energi og tiltak for å få det som ikke henger sammen av seg selv, til å henge sammen? Det som er kreativt – i sannhet kreativt – er å forsøke å forstå verden ”slik den er” og sette sammen verden på en slik måte at ”ting går av seg sjøl”, og allikevel tjener de formål vi med rimelighet kan sette oss. Dagens oppdrettsteknologi er et veldig godt eksempel på det motsatte. Man stapper sammen laks, mære og mat som om alle disse elementene hang sammen som steiner i en steinrøys, og som om alt annet rundt var vakuum. Men slik er det ikke og derfor må man pøse på med kjemikalier, ”tiltak” og diesel for å få det til å gå rundt. Og i omgivelsene lurer ’forskerne’ som har lurt næringslivet inn i denne daue virkeligheten sin, og disse forskerne slutter aldri å si nei takk til forskningspenger som skal trylle frem ”nye medisiner som kan kurere de problemene gamle medisiner har skapt”.
Lakseoppdrett og kunst henger sammen. Det vakuumet som oppdretteren fyller med alskens energibruk, fyller kunstneren med sitt ”kunstnerliv”. Den større forskjellen er at kunstneren får det hele til å se mer heroisk ut.
