Jeg har en forholdsvis stor vennekrets. Jeg kjenner mange. Jeg har noen gode, nære venner og noen jeg ikke kjenner fullt så godt.
Så er det noen som jeg gjerne møter hastig, i forbifarta. Det er arbeidskolleger, barndomsvenner, venner av venner, bekjente av bekjente, eller noen ganger også tidligere klienter. Når ett av disse menneskene kommer bort, er det som regel lett å finne noe og snakke om. Det er mange tema å ta av; ingen av oss er født bak ei låvedør. Vi er gode på hverdagslivets ”small talk”.
”Small talk” er nemlig åpningen til relasjonen. Kontakten. Det er der vi leter etter felles holdepunkter, noe som kan knytte oss sammen og gi samtalen en god flyt. I den siste tida har det vært ett tema som utpeker seg. Ett tema som går igjen, som åpner rommet. Dette er vel og merke hovedsakelig for den kvinnelige andelen av min bekjentskapskrets, men det kommer stadig flere menn inn i kretsen. Vi snakker om kropp.
Det er valker, bilringer, underhudsfett, cellulitter, kviser, uren hud, store neser, små neser, rynker, BH-størrelser, store pupper, små pupper, stringtruser, hold-it-in og push-it-up, pæreform, epleform, 40-årskriser, tarmskyll-inger og avføringstabletter. For ikke å snakke om trening og slankekurer. Fedon Lindberg eller ketolysekur? Grove brødskiver eller egg og bacon? Smertefulle SATS-timer eller Zumba-mooves? Til min store forskrekkelse leste jeg nylig om mennesker som sprøyter rumpefett i ansiktet sitt, det gir visstnok en uslåelig kombinasjon. (Dette gir det nord-norske uttrykket ”å ha auan i ræva” en ny vri). Det som er felles er at svært få av oss er lykkelige med den kroppen vi har. Filosofen Merleau-Ponty (1906-1961) var en representant for et kroppssyn der kroppen forstås som et levende subjekt i eksistensiell forstand. Dette skiller seg fra et kroppssyn der kroppen forstås som en mekanisk størrelse eller et objekt. Vår kropp er vår erfaring, det livet vi har levd bærer vi med oss i kroppen. Merleau-Ponty bruker i sin tenkning begrepet «den levende eller fenomenale kroppen» og fremhever kroppen som sentrum for erfaring. Ut fra denne tankegangen forstås kroppen som meningsbærende. Det innebærer også at kroppen gis betydning som et sosialt vesen som er i interaksjon med sine omgivelser og påvirkes av disse. Du og din kropp formes av omgivelsene. – Du blir hva du spiser, sier reklamen. Det er å dra det vel langt, men det er et poeng der. Til tross for at du ikke transformeres til et knekkebrød med leverpostei, har ditt inntak av mat absolutt noe å si for din bolig; din kropp. Men ikke bare inntaket av maten, i følge filosofen Merleau-Ponty. Vi er en kropp og konstruerer vår identitet gjennom kroppen. Det er et annet utgangspunkt enn at vi «har en kropp». Vi er vår kropp.
Kroppen kan ikke sammenlignes med en fysisk gjenstand, men snarere med et kunst-verk, sier Merleau-Ponty videre. Kroppen består ikke av tilfeldige deler, men av en enhet eller syntese, hvor alle delene står i et indre forhold til hverandre. Din kropps syntese er intensjonal, sier filosofen; den retter seg henimot noe, den vil noe. Den åpner for kommende handlinger. Den ønsker en til-stedeværelse, et svar på sine utspill.
Når vi møtes over kaffekoppen og diskuterer komplekser – da har vi et ønske. Våre kropper snakker sammen om en felles erfaring, så å si. Når vi i utgangspunktet har ønsket å presse på oss bikinien, er det mulig det kan ha noe med seksualitetens vesen å gjøre. Vi vil gjerne bli beundret av alfahannen/hunnen. Også her treffer Merleau-Ponty oss: Han sier at selve seksualiteten er en måte å leve ut vårt forhold til verden på. Seksualiteten er vår modus å være i verden på. Som kroppen er et uttrykk for vår eksistens, er også våre seksuelle relasjoner det. Vi forteller omverdenen hvem vi er gjennom våre handlinger og vår væren. Din leopardmønstrede bikini i størrelse to nummer for liten kan betraktes som en invitasjon. Vi må altså tilbake til de gamle grekerne og antikkens filosofer igjen; kropp og sinn er en helhet. Kroppen vår uttrykker seg i samsvar med vårt sinn. Tiger utenpå, tiger inni.
Så hva er disse samtalene da? Hva er det vi ønsker å si til hverandre når vi diskuterer grevinnearmer og cellulitter, dobbelthaker og voksing av legger? Er disse utsagnene å betrakte som uttrykk for vår væren i verden? Et bilde av vårt indre sjelsliv, oversatt til kroppslige fenomener og misnøye? Som kjent er det bare en generasjon eller to tilbake at man satte sine kroppslige plager inn i et landskap hvor vi i dag plasserer de psykiske utfordringene. Somatikk er enklere enn psykiatri, kropp er enklere enn sinn.
Verden er ikke svarthvit. Det er ikke slik at neste gang du forteller meg om din dårlige kondis, tenker jeg at du er klar for lykkepiller. ”Pills don’t say thank you”, sier en venn av meg. Jeg tenker et bedre svar er å være mer sammen når vi har leopardtrusene på.
