Nei, helt seriøst. Gjør det. Det fortjener den.
Jeg er en tolerant person, faktisk. (Slutt å le der borte i hjørnet). Jada, jeg vet at jeg kan øse ut litt edder og galle til tider. Det går som regel kjapt over. Men, og det er bestandig et men, det er én ting som gjør meg hoppende forbannet: Dyremishandling! Og dét begrepet innbefatter dessverre mange fasetter, for mange til å gå inn på her. Derfor skal dette handle om hvordan mange behandler våre venner kattene. Jeg tenker ikke primært på den typen mishandling som sosiopater, psykopater og framtidige seriemordere underholder seg med i barne- og ungdomsår.
Neida, dette handler om helt vanlige mishandlere som gjerne kaller seg dyrevenner. Det er disse som anskaffer seg en kattunge (gjerne på høsten) uten å tenke over hva det egentlig er de får i hus. De ser seg blinde på det søte lille nurket som leker så sjarmerende med garn-nøster og andre trivielle ting, og overser det faktum at en katt er hovedsakelig en pelskåpe med innebygde barberblad. Noe de oppdager senere når gardiner, møbler, gulvtepper og sofaputer ser ut som om de har vært utsatt for den samlede vreden til Djengis Khan, Attila huneren og Conan på speed. Det er som regel da ettertanken melder seg.
De fleste lærer seg å leve med dette villdyret, og klarer ved hjelp av enkle remedier som for eksempel klorepinner å begrense ødeleggelsene. Andre tenker derimot på destruktive midler som det å fjerne klørne til katta permanent. Noe som helt klart kvalifiserer som mishandling. Dette er heldigvis forbudt i Norge, og ingen vettug veterinær vil så mye som tenke tanken på å utføre en slik barbarisk handling. Det skulle da også bare
mangle. 
Ansvarlige katteeiere (eller boksåpnere, som katten kaller dem) vil også ta den økonomiske byrden det er å få pus kastrert eller sterilisert. Jeg var litt ambivalent til dette inngrepet, men falt ned på den konklusjon at dette er riktig å gjøre. Det er da nok av løskatter som lever under de jævligste forhold.
Vel, tiden går, katta vokser og det nærmer seg sommerferie. Og hva pokker skal man gjøre med dyret? For de som er oppriktig glad i dyrene sine finnes det alternativer. Man kan besvære venner og bekjente med foring – og luftingsoppgaver, eller man kan benytte seg av et kattepensjonat. Mulighetene står i kø for den som gidder å tenke litt.
Noen velger utrolig nok å avlive dyret av ren bekvemmelighet, moralsk forkastelig, men dog mer humant enn hva noen skrotinger får seg til å gjøre. De som setter ut katta før de reiser, eller bare rett og slett dumper den en eller annen plass. Jeg har vanskelig for å sette ord på den forakten jeg har for disse avstumpede forkvaklede krekene. Måtte de brenne! Som en klok mann sa: Den som ikke liker katter var rotte i et tidligere liv.
Argumentene de forsvarer og unnskylder seg med er den klassiske: Kattene klarer seg selv! Og det har de for så vidt rett i. Deri ligger både styrken og svakheten til disse dyrene. De er sterke, seige og utmerkede jegere, men livet som løskatt i byområder er et ynkelig og uverdig liv. Disse kattene lever og dør i elendighet. Og dette aksepterer vi med åpne øyne! Vi godtar at våre kompanjonger og følgesvenner gjennom 10 000 år blir behandlet som søppel. Vi rister på hodet over hvordan katter ble forfulgt, pint og brent i den mørke middelalder, men tenker ikke på at mange av oss behandler medlemmer av arten Felidae på samme måte i dag, selv om metodene er annerledes. Det er ikke alltid jeg er like stolt over å tilhøre homo sapiens. Vel, jeg må innrømme at jeg sjelden er stolt av dét faktum, men i møte med grusomheter mot dyr når misantropien min nye høyder.
Heldigvis finnes det barmhjertige ildsjeler som gjør det de kan for å få omplassert katter som eieren har slengt ut av bekvemmelighetsgrunner, nemlig Dyrebeskyttelsen. Ære være disse hedersmenneskene som jobber hekken av seg for at dyrene skal få et bedre liv. Så når det nærmer seg den søte juletid, hvorfor ikke gi en pengegave til den organisasjonen i stedet for å kjøpe enda mer mat som likevel vil bli kastet i januar? Da har man i det minste gjort noe for å forbedre livet til disse pelsdottene som har vært til glede, og ikke minst nytte for menneskene gjennom årtusener. At de fremdeles vil ha noe med oss å gjøre sier det meste om vennligheten til dette elegante og beundringsverdige dyret.
Vi skylder å behandle pus med respekt. Men dessverre vil det alltid være noen som betrakter katten som upålitelig og falsk, rett og slett et mindreverdig dyr som ikke fortjener vår omsorg og omtanke. Dette er nesten uten unntak personer som ikke har tilbragt så mye som en time i samvær med en katt. Så for å si det rett ut: De aner faen meg ikke hva de snakker om!
Typisk!
