Nå og da kan det hende jeg kommer på at jeg egentlig er et bevegelig sted som alt renner gjennom.
Jeg føler det aldri slik, men i følge moderne fysikk og de dypeste av mystikernes mange innsikter er det slik det egentlig er. Jeg er ett med alt. Å oppdage og gi seg hen til alt som er, og rent faktisk erfare at alt er ett, er den høyeste form for tilstand et menneske kan oppnå. En tilstand hvor man ”aktivt” lar tingene være slik de er.
Slik er ikke idealet i vår vestlige kultur. Vi lever i kritikkens tidsalder, som Immanuel Kant engang sa. Her er det ikke snakk om å gi seg over til noe som helst. Alt skal prøves og utsettes for kritikk, for det finnes ingen lære eller person som kan oppkaste seg til herre over rett og galt, sant og usant, stygt og vakkert. Det er kritikken – slusa gjennom demokratiets porter – som skal sørge for at vi hele tiden er på vei mot det beste av mulige alternativer. Det er ved å eliminere – ta bort – feil, at vi kan styre utviklinga og styre våre egne liv på en måte som bærer. Da kan man jo ikke la tingene være som de er? Alt må kontinuerlig reformeres for alt kan forbedres, formes og eltes. Det minste vi kan gjøre er å ”utrydde fattigdommen” og ”skaffe oss et skolevesen i Pisa-toppen”. Alt er leire.
I mitt eget liv må alt stå på rett plass og komme til rett tid. Alt må bestyres og gjetes for det er hele tiden ”opp til oss selv å ta de rette valgene”. Når noe går galt, skal ansvar fordeles med digital nøyaktighet. Den ekstremt tette oppfølginga som vi ser i dagens oppdragelse av barn, er talende. For den moderne forelder regjerer ingen skjebne eller virkelighet vi ikke kan styre og stå ansvarlige ovenfor. Enhver impuls til å La Være, til å slippe løpestrengen og se hvor det bærer, blir til enhver tid overbrølt av alle slags råd om hva man skal gjøre hvis….. Barnet ditt er en leirklump.
Til dette livet trenger jeg sinnsykt mye hjelp. Men jeg kan ikke få hjelp fra noe som forplikter meg, som gjør meg ansvarlig for enda mer enn det jeg styrer med allerede. Hjelpa må derfor helst komme fra noe jeg eller samfunnet kan betale for, fra teknologier, eksperthjelp og medikamenter. Mobiltelefonen er for eksempel perfekt. Den gjør det mulig for meg å administrere alt rundt meg og samtidig fremstå som fleksibel og dynamisk. Jeg kan typisk ha total(?) kontroll på avkommet uten å fremtre som kontrollfrik. Ellers er det selvsagt ikke måte på alt jeg trenger for å bli venner med mine omgivelser. Tenk på en skitur. I Tromsø går vi på topptur. Hva trenger du til en topptur?
Ski 6000+
Bindinger 4000
Sko 5000
Staver 1000
Sekk 1500
Jakke og bukse 8000
Ryggskinne 1000
Hjelm 1500
Hansker 1000
Briller 2500
Spade 1000
Skredsøker 2500
Dunjakke (i sekken) 5000
Mer
Du trenger ikke alt dette, men det er allikevel dette du trenger. Det er med dette utstyret du får lov til å gå foran alle de andre og ta dine dynamiske og mediterende steg. For det er ingen som ser at du er en pjsukete type som har pakka deg inn i vatt. For er det ikke slik at skiene er nye i år? At de gamle var litt stive i lett nysnø? Og bindingene – nye de også. Du kjente nemlig på den ene turen i fjor at du ikke riktig fikk skia til å lystre. Og da måtte du selvsagt også ha nye sko, for det nye bindingssystemet kom selvsagt med et nytt festesystem. Og dunjakka. Du husker den siste gangen du måtte ta av deg jakka for å ta på deg en ekstra genser på toppen og du allikevel frøys, og hvor tung den ullgenseren du dreiv å drassa på egentlig var. Der og da hadde du lovt deg selv å kjøpe en dunjakke. En lett dunjakke som du bare kunne kaste på deg slik at du kunne sitte der å nyte utsikten. Og husker du, for et par år siden skjedde det at brillene dugga. Men nå har du fått deg nye. De gamle var bare noen drittbriller til 1000,-.
Det er alltid noe gærnt, noe som glipper, som ikke føles helt rett. Det er alltid noe som er slik det ikke skal være, som du ikke kan la være. For med alt dette utstyret skulle jo alt være perfekt. Tross alt! Du skulle jo være i ett med snøen og med elementene, men så knirker det. Det knirker allikevel. Og så er vi i gang med nye eliminasjoner. Nye ski til neste år.Det som ser komisk ut i mine øyne, er at Tromsø skal være stedet for ”en avslappa livsstil”. Vi står han av og tar elingene som de kommer. Her oppe er vi i kontakt med elementene. Særlig, selvsagt, når vi er på tur og i dette tilfelle på topptur. Tromsø snakker til verden gjennom å sende folket sitt på topptur. Allikevel er det motsatt av flaut å finjustere sitt møte med disse omgivelsene til det komiske. Det er ikke påfallende for noen at de beste kjørerne er de som også investerer mest i utstyr. Nei, tvert i mot. Dette gjør disse bare enda mer ”dynamiske og avslappa”. Flyt heter et av byens utesteder. Dette er omtrent som med iPhone. Gjennom den kan du både ha en frenetisk og angstbitersk tilgang til verden og samtidig få det til å se ut som om du er typen som tar alt som det kommer.
Vi søker ”dypest sett” alle enhet med verden – med andre mennesker, med elementene og kreftene i dem – i alle fall i følge slitesterk visdom. Vår vestlige vei til denne enheten går gjennom ”tingene” vi kan kjøpe. Tingene i vår kultur er til for å lage om vår verden til en livmor – en verden hvor jeg kan La Være, hvor jeg kan flyte fritt. Problemet er at denne omforminga også omformer naturmiljøet – og det på måter som ikke er bærekraftige. Det er det enorme forbruket som denne veien skaper, vi ikke tåler i lengden, og som ironisk nok kanskje fjerner den snøen du så gjerne vil flyte fritt på. Hvordan vil det være å gå tilbake til start og se etter om det finnes andre veier til enhet, enn denne omveien som ikke engang bærer deg dit du vil?
