Intervjues? Nææ. Joda, om jeg kan få et eneste menneske til å følge drømmene sine.
Det var en barneforestilling da han var fem år. Hundremeter- eller Hakkebakkeskogen eller noe sånt, han husker ikke helt. Men han husker de sterke inntrykkene. Som femåring visste han i det øyeblikket hva han ville gjøre med livet sitt og hva han ville bli. Ett år senere var han i gang med teaterlivet. Siden da har han jobbet mot drømmene sine. Drivkraften i livet hans. – Det som er så kult med drømmer er at de aldri slutter å vokse. Jeg tror
at hvis man klarer å bruke denne ekspansjonen som en motivasjon til hele tiden å forbedre seg og avansere, så har man allerede gjort halve jobben, sier Nicolai litt kryptisk.
Ikke det at han er en gåte, Nico, som han kalles. Men han er unorsk. Spansk far og norsk mor. Tospråklig. En svært lite konform ung herre, som ikke har lest Sandemoses jantelov. Han har sikkert ikke hørt om den en gang. Mange rista på hodet når Nico ”Mini” Lopez og hans våpendrager Bjørn-Tore ”Bønna” Hilmarsen begynte å snakke om sin egen storproduksjon. De kritiske stemmene stilnet da teppet gikk opp for ”Alexander den Store” på HT tidligere i år.
Barneskuespiller
Det hele begynte med drømmen om å få starte i ”Skien
barneteater”. Han drømte om sin første hovedrolle som barneskuespiller, men han var ikke ”god” nok. Som tiåring ble dette en motivasjon for han, og drømmen tok han til det profesjonelle Teater Ibsen. Rollen som ”Lille Eyolf” ble hans. Han som ikke var ”god” nok. – Jeg var ganske fornøyd med fri fra skole, turné og lønn som tiåring. Senere fikk jeg nok en hovedrolle; Rasmus på loffen, og som ung mann fikk jeg plass i Grenland Friteaters ensemble som gjorde ”Peer Gynt”, en seks timer lang fantastisk teateropplevelse, forteller Lopez. Drømmen fortsatte med dramalinje på videregående, toppkarakterer i alle dramafag, og utviklet en genuin interesse for dramafaget. Matte og naturfag vil han ikke snakke om. Matte hvis det ikke dreier seg om tellinger i dans, og naturfag hvis det ikke dreier seg om kvinnfolk. – Poenget er at man blir flink i det man liker, flink i det man synes er gøy å holde på med, forteller Lopez.
Beinhard trening
17 år gammel hadde han allerede holdt på med teater i elleve år, men drømmene vokste – og Nico gikk lei teater. Han ville holde på med underholdning, han følte seg hjemme der. På tide med et nytt kapittel. Nico begynte å danse. – Jeg kom inn i dansen relativt sent, men jeg hadde fått en ny utfordring. Hvis jeg ville bli god til å danse så hadde jeg mye å ta igjen. Resultatet ble at jeg trente åtte timer hver dag i nesten to år. Jeg sluttet siste året på dramalinja og drømte om å starte en egen dansegruppe. Sammen med en god gammel kompis startet vi dansegruppa ”DogTags”. Har masse å takke ”DogTags” for. Det var en kjempe fin tid, hvor jeg lærte å stå enda mer på egne ben. Med ”DogTags” fikk jeg og dra på turné som banet vei for fremtiden min. Jeg forelsket meg på vegen og flyttet til Tromsø – hvor jeg fikk oppfylt en ny drøm; å jobbe profesjonelt som danser. Jeg fikk endelig undervise og føre videre min kjærlighet for hiphop til yngre generasjoner, forteller Nicolai.
UnDefined
Nicolai Lopez ble Nord-Norges første mannlige hiphop-koreograf, og klassene ble større. Drøm-men om et nordnorsk dansekompani fikk han oppfylt i møte med Bjørn-Tore Hilmarsen. – Sammen startet vi ”UnDefined”. Denne herlige gjengen som jeg liker å kalle min andre familie bestående av mine beste venner, fikk fort et navn i byen, og etter hvert også utenfor Tromsø. Scenene ble også med tiden større og større. Drømmen fortsatte å vokse. Jeg begynte å savne teateret igjen. Det å formidle noe større, det å fortelle en historie, fremprovosere en reaksjon hos publikum. Ikke bare applaus over en salto eller et triks, men ekte følelser, tristhet, sinne, glede. Jeg ville fortelle en historie med dans som uttrykksform. Dette gjorde vi første gang på Riddu Riddu-festivalen. Der fortalte vi en historie om det å være annerledes, det å finne seg selv og tro på seg selv uansett motgang. Alt gjennom dans, forteller Nico.
Høydaren
Brått en ny drøm. Sette opp en egen teaterforestilling med hiphop som hovedfokus. Å få spre denne kulturen han elsker så høyt. – Det å fortelle om hiphop-kulturen og vise den fra sin sanne side har vært min største drøm siden jeg kom til byen for over seks år siden. 19. april 2012, dagen før ”UnDefined” sitt femårsjubileum, sto vi på Hålogaland teater sin hovedscene med premieren på vår egen teaterforestilling ”Alexander den store” som idémakere, produsenter og dansere, sier Lopez stolt.
Mobbing
Det koster en del å følge sine drømmer, og alle medaljer har en bakside. – Hele min tid i barneteateret ble jeg mobbet på skolen, hver dag i seks år. Fordi jeg hadde valgt teatret og ikke spilte fotball eller basket som alle de andre gutta. Jeg hadde det ufattelig tungt igjennom hele barneskolen. Da jeg fikk min første hovedrolle, ble jeg bare mobbet enda mer. Rollen ”Lille Eyolf” var en handikappet gutt med overdrevet bollesveis og skeive tenner. Det høres kanskje morsomt ut, men når man er ti år, så var ikke det så veldig lett siden alt handlet om å være kulest – men hovedrollen var min drøm. Da jeg kom inn på dramalinja, bodde jeg i Spania med mine foreldre. Heldigvis så har jeg ekstremt støttende og forståelsesfulle foreldre, og fikk dermed lov til å flytte til Norge å gå på drømmeskolen. Men jeg flyttet fra foreldrene mine i en alder av 15. De bodde ikke rett borti gata, de bodde i Spania og jeg i Norge. Jeg alene, sier Nico.
Jul på Bymisjonen
– ”Alexander den store” var en helt uvirkelig drøm å oppnå.
Virkelig en ”klype deg selv i armen”-faktor-drøm. De tre årene vi har jobbet med å få gjennomslag, har kanskje vært de tre tyngste årene i mitt liv til nå. Over to år uten lønn, der jeg blant annet feira jul på bymisjonen, fordi jeg ikke hadde andre steder å gå. En periode hadde jeg heller ikke sted å bo, forteller Nico. Nicolai er venn av virkelighuset, og har i perioder bodd på bakrommet i redaksjonen. Han hadde gode venner som stilte opp så langt det strakk til. – Alt dette er jo et resultat av en rekke fantastiske mennesker som har stilt opp. Men det er ingen tvil om at det føles lite ”kult” å stå i en slik posisjon som jeg gjorde, – men jeg fulgte min hittil aller største drøm, forteller Nicolai.
– Det er ikke synd i meg, dette er valg som jeg selv har tatt! Jeg er kjempestolt over alle valgene, for uten dem hadde jeg ikke oppnådd alle disse drømmene. Jeg hadde ikke hatt gleden av å oppleve hvordan det føles å mestre en drøm for så å se den ekspandere til en større drøm, som byr på nye utfordringer og nye mål som hjelper deg å nå nye høyder. Drømmer som gir deg mer styrke, mer vilje og mer lyst, stråler Lopez.
Å leve sitt liv fullt ut
Han ønsker at flere skal få kjenne på gleden av å lykkes. For at det skal skje må noen barrierer brytes hos enkeltmennesket. – Den største barrieren er nettopp det å tørre! Og for å tørre må du tro nok på deg selv. Noe som ikke alltid er like lett i et samfunn som ikke nødvendigvis vil at du skal det. Et samfunn hvor vi vokser opp med krav rundt oss fra alle kanter som må tilfredstilles. Jeg har en teori om at hvis du ikke følger drømmene dine så setter du deg selv i bås. Du lever ikke livet ditt fullt ut, noe som gjør at man blir ”mindre” enn hva man kan være. Min største motivasjon når det gjelder å følge drømmene sine, er rett og slett å tro på dem. Alle har vi drømmer, men man tenker at man ikke er god nok, eller at det bare er en ”barnedrøm”. Hovedgrunnen til at man tenker at det er en ”barnedrøm” er fordi at i mer voksen alder velger vi å stoppe vår egen kreativitet, sier Lopez.
– Det å følge sine drømmer er ingen lett vei, snarere tvert imot. Det er motbakker man må gå. Når man kommer på toppen av disse bakkene, vil man bare oppdage en ny bakketopp. Men istedenfor å gi opp når man møter motgang, så må man bruke denne motgangen som en motivasjon for å nå målet sitt. Dette gjelder ikke bare i dans eller i underholdningsbransjen, men i alt i livet tror jeg. Om man når bunnen, så er det vel bare en vei å gå for å puste. Opp. Jeg er overbevist om at det eneste som har holdt meg gående i all motgang, er kjærligheten jeg har for det jeg gjør, avslutter Nicolai Lopez
