Nå er det lettere å få delta i LAR enn før, kravene er ikke så ekstreme lenger, men vi venter fortsatt på respektfull og human behandling.
Vi som daglig ser virkningen av LAR-prosjektet på nært hold, møter medmennesker som er rystet langt inn i sjela av behandlingen de blir utsatt for. Vi erfarer at det daglig begås overtramp ovenfor brukerne. LAR er et system hvor det har vært nødvendig med flere justeringer i tiltakets korte historie. Mange brukere falt fra i starten fordi kravene til de russyke var umulige å innfri for mange.
Papirmølla
Du må fylle ut papirer, hvor du må blottlegge hele ditt liv for å få bli tatt opp i LAR. For et narkosjukt menneske er denne dokumentasjonen bortimot umulig å fremskaffe. Du må stå fram med din rushistorie, skolegang, helsehistorikk, pårø-
rendes situasjon, erklæringer fra ditt og datt, kriminalhistorie, sexuell aktivitet og mye, mye mer. Fastleger over det ganske land river seg i håret av dokumentasjonsplikten. En dokumentjungel det tar et vanlig oppegående menneske tre dager å fylle ut. Dette til tross for at et veldig sykt menneske rekker ut en hånd mot systemet som er der for å hjelpe dem ut av sitt private helvete. Det er hevet over enhver tvil at mennesket har krav på denne type behandling – utelukkende ved å finne ut hvilke narkotiske substanser mennesket er avhengig av og inntar daglig. Det er der sykdommen ligger. Vi skulle likt å høre hylekoret fra opinionen om norske kreftpasienter hadde blitt utsatt for samme dokumentasjonskrav om sin sykdom. Er det slik at den norske stat også spør en direktør med lungekreft om han har hatt ubeskyttet sex?
Ekstrem kartlegging
ADDIS er et instrument for å kartlegge og diagnostisere individers forhold til alkohol og illegale rusmidler. Ruskonsulenter og sertifiserte terapeuter foretar ADDIS- intervjuet. ADDIS består av 75 spørsmål. Noen av spørsmålene dreier seg om å få inngående oversikt over ditt sexliv; Er du utnyttet seksuelt eller har du blitt utsatt for seksuell vold? Blir du promiskuøs av ulike rusmidler? Utnyttes du seksuelt i rusa tilstand? Det spørres også om ubeskyttet sex, såkalt risikosex. ADDIS-journalene er lagret inne i SMS` (Sosialmedisinsk Senter) lokaler. Dine lese- og skriveferdigheter blir også lagt under lupen.
Feile spørsmål til feil tid
Det registreres altså en mengde data rundt svært private forhold. Data som ikke er relevante spørsmål for å få opptak til avrusing og behandling. Innhenting av slike opplysninger er noe en psykolog eller psykiater ville være varsom med å innhente som bakgrunnskunnskap for behandling over lengre tid. Selvsagt er disse temaene ikke verdt å ”grafse i” før etter personens tilfriskning. Det er å regne som et overgrep å bli pumpet for opplysninger av så sensitiv karakter. Det er heller ikke humant å bare sende en syk pasient ut av døra etter tre timers utspørring. Enkelte reagerer sterkt på å måtte ”rippe opp i” krenkende overgrep og traumer. Hva spørsmålene egentlig har med narkosjukes tilfriskning fra ruslidelse å gjøre er litt uklart. Fastlegen har ikke adgang til disse arkivene. Det virker hensiktsløst og ufølsomt å vektlegge individers sexliv i forbindelse med behandling av livstruende sykdom.
Private data på avveie
Disse opplysningene sendes i hytt og pine og kommer i hender på privatpersoner som lovmessig ikke skal ha innsyn i ditt privatliv. Vi har dokumentasjon på regninger fra psykologer som kommer til andre LAR-brukeres adresser. Feilsendte private, til dels pinlige journaler. Muligens feilsendt? Hvordan kan dette skje? Enkelte menneskerettigheter unnes tydeligvis ikke russyke, de er forbeholdt de ”andre”. Tenk deg bare skandalen hvis en lokalpolitikers pasientjournal skulle bli funnet på fyllinga? Langt verre ville det blitt om den havna på feil adresse. Media ville gassa seg i systemets svikt. Helseminister og enhetsledere hadde blitt satt i gapestokk på torget. De ulike papirene som Virkelig har sporet opp, er oppbevart av privatpersoner. Enkelte er så hardt presset av systemet at de er klare til å bruke disse bortkomne journalene som pressmiddel ovenfor et system som til slutt kan ta fra dem alt. Det er forskjell på folk.
Krav på behandling
I Norge har vi pasientrettigheter, vi har krav på behandling for sykdommen vår. Kvalifiserer du for LAR, vil du først få ventemedisin på resept gjennom fastlegen din. Tablettene koster over hundre kroner stykket, og de fleste må betale 250 kroner dagen, seks dager i uka. Medisinene er ikke fradragsberettiget på frikortet heller, og du må gå kanossagangen gjennom sosialkontoret. En kamp de færreste av oss har makt til å gjennomføre.
Kjemisk fengsel
Du må levere urin to ganger i uken. Som mann er du under oppsikt av kvinnelige laboratoriearbeidere som kan ha en dårlig dag. Krenkelsen er komplett når du står der med lillemann i handa, og det banker heftig på døra. Andre brukere har vandra rundt i byen for å bli tissetrengt og vil inn. En svært nedverdigende og stressende situasjon. Systemer er til for å lures, og de som vil ut av narkosjuka tvinges til å omgås snyltere i systemet med stort sidemisbruk. Disse leverer urinprøver som er oppbevart på kroppen i ulike beholdere. Prisen for urin er høy hvis den inneholder riktige medikamenter. De som bedrar systemet, selger medisinene sine til høye priser. En 8 mg Subutex skifter eier i Tromsø for 300 kroner, i Bergen er prisen høyere, oppe i 600 kroner. Svartebørsen fører i sin tur til at Norge nyrekrutterer opiatavhengige. Blandingsmisbrukere blir lettest ”hektet” på LAR-legemidlene. De er slitne av amfetamin, de sliter tungt med paranoia og angst.
Kompetansenivå?
Det er tungt å bli behandlet som mindreverdige. Enkelte har måttet gå den lange veien fra rus og knus i barndomshjemmet, mobbing i skolen, rusing i ung alder, kaos fra vugge til grav. Generasjonsmisbrukere blandes ukritisk med kriminelle rusmisbrukere og langere. Offentlig ansatte ser som oftest ikke forskjell på russyke, og man kan stille spørsmål til det generelle kompetansenivået i LAR-systemet. Den nedverdigende urinlaben kunne vært unngått om bare vi alle hadde sagt nei til slike overgrep. Det ser ut til at russyke her i landet ikke har verdi som tenkende og følende mennesker. Her er menneskerettighetene ikke verd papiret de er skrevet på.
Bergen
Vi har besøkt Bergen for å danne oss et sammenligningsgrunnlag med forholdene i nord, og kan dokumentere alvorlige systemsvikt derfra. Der ble en kvinnelig generasjonsmisbruker tappet for blod av to kirurger. Dette må til når man har forbrusket alle sine naturlige blodveier, og årene er umulig å presse blod ut av. De kuttet seg inn i overkroppen hennes og brukte en time for å hente ut seks milliliter blod. Kirurgene feilet, og de fikk ikke ut nok blod. Kvinnens sjokkerte verge tryglet om å få donere blod, slik at måleenheten kunne godtas, men ble nektet. LAR avslo kravet om å la kvinnen få nervemedisinene hun trenger for å overleve. Den bevegelseshemmede kvinnen ble dermed aktivt nødt til å oppsøke rusmiljøet for å handle medisinen ulovlig. En kvinne som ble født inn i rusmisbruk, ei jente som ingen så. Hun har ingen stemme, hun vil neppe fortelle om overgrepet. Ingen ville tro henne uansett. Hun er jo bare en russyk – nåtidens spedalske.
Tromsø
Sannheten er udelikat. Mor blir brutalt skjendet som barn, sviktet, og blir russyk. Tida har gått, og barna er kommet hjem til mor etter år i barnevernets favntak. Barna og foreldrene er alle russyke. Disse menneskene må da i anstendighetens navn bli behandlet med verdighet. De er sosialtrygdet og lever fra hånd til munn. De lever med trusselen om utkastelse og stengning av strøm. De selger Virkelig, og vi ser hvordan de krymper seg når de blir tråkket på av ansatte i behandlingsapparatet. Økonomien er ute av kontroll for flere generasjoner siden, og psykiske lidelser herjer med dem. Om en tiendedel av historiene de forteller er sanne, står systemets troverdighet på spill. De holder sammen. Nakne skjebner som har bedt samfunnet om litt verdighet. Familien bruker LAR-medisiner for å overleve. Barnevernet fikk aldri skaffet noe godt hjem til barna, og omsorgssvikten fra det offentlige ble kjenningsmelodien de har levd med. Nå er dette sårbare hjemmet åsted for heller lite servicevennlige LAR-ansatte. De lar det skinne igjennom at familien er brysom og at de er forfeilet.
Kriser og atter kriser
Negativt stress forgifter oss mennesker. Angst er resultatet av å leve i en konstant stressituasjon. Når man tar i betraktning at mange russyke har kriser hele livet, så er behandlingen fra LAR lite menneskelig. Pasienter utsettes for sterkt psykisk og fysisk press, samt ubehag og feilbehandling. Mange ender opp med at de aldri får kontakt med seg selv. Russyke bruker rus blant annet for å kunne slappe av. Det sier seg selv at mange pasienter gir opp videre behandling, når selve behandlingen oppleves som en ond sirkel. Dette rammer hardest pasienter som står uten familie og et sterkt nettverk. Disse veksler mellom fengselet og psykiatriske sykehus, mange ender sine liv med overdoser.
For rigid?
Med utgangspunkt i de beretninger vi nesten daglig hører, kan man gå så langt som å kalle LAR et rigid hjelpetiltak som er egnet til å ta fra personer det siste snev av selvtillit. Stadige trusler om å fratas medisin, penger og samværet med ungene er vanlig. Psykiske lidelser florerer blant de som ruser seg, og behandlingen er egnet til å gi stresslidelser, aggresjon, paranoia og sosial angst. Du er ikke verdt noe, du er til bry, selvmordstankene er forlokkende, og hvor mange som føler seg tvunget til å velge denne veien, er ikke kjent. Vi kan dokumentere at fastlegers avgjørelser overprøves av LAR-systemet. Legene skulle jo trolig være de eneste som
som i sannhetens navn skal kunne vurdere sine pasienter. Eller tar vi feil?
Sparekniven. De knappe tildelte ressursene som settes av til rus og psykiatrien i Norge, fører i sin tur til at rutiner rundt personvern og datalagring er tilfeldig.
Foto: Rune Petter Ness (adressa.no)
