Det sies at det fortsatt bygges ett kullkraftverk i Kina hver måned.
Klimavirkningen av å resirkulere søpla vår tilsvarer to døgn med oljeutvinning i Nordsjøen. Viktigheten av å bevare ulv i Norge er globalt sett lik null. Ulven er ikke truet på noen som helst måte. Sett i forhold til proporsjonene i den globale matproduksjonen vil det å satse på økologisk jordbruk i Norge ha tilnærmet null effekt i forhold til klima og artsmangfold. Som et lite land kan vi egentlig gjøre hva vi vil, fordi det vi gjør uansett har minimal virkning.
Å innføre restriksjoner på bilbruk eller restriksjoner i det hele tatt, er i grunnen helt absurd, sett i lys av dette perspektivet. Samtidig vet vi at vi sitter på et tog som peker rett mot avgrunnen. Det er rett og slett praktisk, teoretisk og fysisk umulig at en stadig økende befolkning kan øke sitt eksponentielt voksende forbruk i et stadig høyere tempo, uten at det en dag må få særdeles alvorlige konsekvenser. Allikevel er det altså helt irrasjonelt å gjøre noe annet enn å peise på. Av denne grunn vil jeg foreslå et helt annet perspektiv i miljødebatten.
I dag er det slik at vi helst vil leve et liv som mer eller mindre nødvendigvis vil komme til å oppfatte det vi kaller miljøtiltak, som utidige begrensninger. På valgkampstand i Storgata for De Grønne møtte jeg på adskillig med sure gamle gubber og andre som i sitt nevrale nettverk (i hjernen) har plassert ordet miljø sammen med ordet “vil bare ha restriksjona”. Ferdig med den saken. På den annen side er det slik at de fleste allikevel forstår at en stadig økning i for eksempel bilbruk, flyreiser og generelt forbruk må begrenses på en eller annen måte. I vårt daglige liv er det imidlertid vanskelig å se hvordan en ekstra byferie, en stadig mer omfattende kjøring av unger i alle retninger, kjøp av enda et par sko jeg egentlig ikke trenger og så videre, bidrar til det problemet vi forstår at vi må løse. Spørsmålet er om det er noe vi egentlig vil her, som vi ikke får til fordi det mangler noe på et overordna nivå? Er det slik at vi må hjelpes til å realisere drømmen om et enkelt hytteliv, fordi vi ellers ender opp med å dra med oss hele hyttebutikken ut på hytta? Det er vanskelig å se noe slikt for seg: at noen (politikere) skal ta utgangspunkt i en tanke om hva folk egentlig vil og innføre restriksjoner i lys av dette. Vi må først definere hva det vil si å leve i tråd med en fremtid som er forenlig med fortsatt liv og velferd. For et land som
ikke har en visjon om å skape et samfunn som har definert hva det vil si å leve bærekraftig, og som ikke forfølger en slik visjon “relativt” uavhengig av om Kina bygger ett kullkraftverk i måneden, er det bare irrasjonelt å innføre restriksjoner på flytrafikk og alt annet. For uten en slik visjon som peker mot en levedyktig fremtid er det bare selvplagere og selvnytende moralister som ser en mening i å legge bånd på seg selv.
Hvordan vil et samfunn som klarer å leve innenfor gitte begrensninger når det gjelder energi, ressursutnyttelse og forurensning se ut? Det mangler ikke på forslag. Problemet er at vi enda ikke har bestemt oss for at det er dette perspektivet vi må anlegge for at våre (miljø)handlinger skal bli rasjonelle. Hvis vi imidlertid bestemmer oss for å anlegge et slikt perspektiv, vil vi slutte å vingle slik Borten Moe og Stoltenberg stadig gjør når de i det ene øyeblikket snakker om at vi har og skal ha den beste ”miljøstandarden i verden” og i det neste gir seg hen til å regne på hva vi “egentlig” får igjen for å ikke bygge ut gasskraft eller ikke utvinne kull på Svalbard.
Et annet og mye viktigere aspekt ved en slik bestemmelse er at vi da kan begynne å forme en positiv visjon, som gjør tiltak til noe positivt. Vi skaper vår egen fremtid og vi skaper den gjennom å la det vi har bestemt oss for utgjøre meningsgrunnlaget for våre handlinger. Slik er det å være menneske. Grunnlaget for at vi stort sett ikke ser på arbeidsmiljølovgivingen som noe negativt, er å finne i den visjonen som sosialdemokratene skapte fra 30-tallet og utover. Å bestemme seg for at vi skal leve – som individer, lokalsamfunn og storsamfunn – i overenstemmelse med det som er forenlig med en livskraftig fremtid, bør vel kunne ha samme overbevisningskraft; noe som dermed kunne gi våre enkelthandlinger og våre politiske tiltak en positiv mening? Miljøsaken er spesiell akkurat på denne måten: Den trenger noen som kan løfte og male en høyere himmel over våre handlinger. En som
setter våre handlinger i sammenheng med det vi bare kan skape gjennom disse handlingene selv. Hvis et land rent faktisk begynner å handle som om de levde på en begrenset klode, vil dette ha en mye større virkning enn enhver fremforhandlet internasjonal avtale (som alle er “forpliktet til å bryte” uansett fordi den gjeldene samfunnskontrakt i så å si alle verdens nasjoner mellom styrende og de styrte baserer seg på en ytterligere og
evig ekspansjon i forbruk og utnyttelse av naturressurser). Man viser for det første frem at det er mulig å bestemme seg for noe slikt, og for det andre at en fremtid er mulig hvis man bare bestemmer seg for det. Det Borten Moe må spørre seg om er ikke hvilken forskjell en åpning for ytterligere gruvedrift på Svalbard gjør i forhold til kinesernes kulldrevne industri. Han må spørre seg om dette er forenlig med en fremtid som det er mulig å leve
i og/eller som han selv kunne tenke seg å leve i.
Til nå har ingen politiker, miljøhøvding, landsfader eller hva det måtte være satt kreftene inn på å løfte miljøsaken ut av sin traurige plassering i samfunnsdebatten. Stoltenberg har for lengst sluttet å gjøre noe annet enn å “styre landet”. Ingen av format har løftet frem eller formulert en praktisk, nødvendig og positiv visjon som kan gi våre føtter et nytt underlag å stå på.
Odyssevs bandt seg selv og sitt mannskap til masten når han og mannskapet hørte sirenenes sang, fordi han visste at både han selv og mannskapet ikke kunne motstå den umiddelbare fristelsen som sangen bar bud om. Han forsto hva som måtte til for at de skulle klare hjemreisen til sitt kjære Ithaka. Vi må bestemme oss for at vi i det hele tatt vil til Ithaka. Gjør vi det, er det faktisk mulig å forstå de begrensninger som dette måtte medføre som en
hvilken som helst annen begrensning vi ikke legger merke til; for eksempel det at vi skal holde oss på høyre side av veien når vi kjører bil.
