Line

Om bare et eneste menneske kan dra nytte av min historie, så er det verdt det, sier Line.

Noe var galt hjemme hos oss, hva det var forsto jeg ikke
Line (25) vokste opp på Østlandet i et hjem der krangel, kritikk og sarkasme var hverdagsmat. Lines mor var ofte syk, hun kunne bli liggende i dagevis, og det ble alltid forklart med ufarlige sykdommer som forkjølelse, influensa og omgangssyke. Det opplevdes derfor som merkelig at moren totalt skiftet adferd i disse periodene. For Line var skiftningene i morens adferd og humør vanskelige å forholde seg til. Når moren var syk, skjøv hun Line ifra seg, mens hun i gode perioder ga henne tett og nær omsorg.

Den lille familien hadde liten omgang med andre familiemedlemmer, det var noe galt med dem alle ifølge moren. Dermed fantes heller ikke noe nettverk for den forvirrede lille jenta. Lines far gjorde som så mange andre menn; jobbet sent og tidlig i et forsøk på å flykte fra sitt dårlige ekteskap og sin syke kone. For Lines mor var syk, psykisk syk. Og, ja, hun søkte hjelp, men maktet ikke å se sin egen sykdom klart. Derfor ble det til at hun la skylden på andre, enten det var familie, behandlere eller andre. Hun fikk diagnosen Borderline av en psykolog, noe som medførte at hun aldri gikk tilbake til henne mer. Line sier at hun ikke evnet å ha et realistisk bilde av sin egen situasjon.

Men alt dette visste ikke Line da, fremdeles var det ingen som tenkte på å fortelle jenta hva som var i veien med hennes mor. Og Line ble mer og mer forvirret og utrygg av å leve med morens vrangforestillinger, farens fravær, og sin egen identitet hengende som et krumrygget spørsmålstegn blant ukvemsord.

Det er februar 2010, vintersola svøper sitt klare lys over Tromsø  by. Jeg sitter på toppen av øya sammen med Line i hennes hjem og lytter til historien hun forteller om sitt liv. Line vil snakke, vil fortelle om sine livserfaringer i håp om at det kan være til hjelp for noen som kanskje opplever noe av det samme hun har vært igjennom.

– Jeg ble fort en rebelsk tenåring, allerede som trettenåring begynte jeg å gjøre opprør. Forholdene hjemme ble etter hvert uutholdelig, og jeg gjorde flere rømningsforsøk, forteller Line. – En gang var jeg borte i flere dager, jeg brøt meg inn i en hytte, men ble til slutt funnet og brakt hjem av politiet. Jeg kan huske at det var en merkelig opplevelse å se min far gråte da jeg kom hjem. Han hadde trodd at jeg var død. Likevel ble ikke forholdene hjemme bedre etter dette, og jeg fortsatte min utagerende livsstil som nå også innbefattet alkohol, hasj og omgang med det man definitivt ville omtalt som dårlige venner. Jeg hatet skolen, følte meg annerledes og utenfor, og det gikk selvfølgelig dårlig med skolearbeidet.

– Jeg stakk av flere ganger, dro inn til Oslo og drev rundt. Flere ganger overnattet jeg ute, i portrom og oppganger. Merkelig nok var jeg aldri redd, i ettertid ser jeg at jeg på et vis må ha vært heldig som ikke kom ut for folk som ville meg vondt. Der og da falt det meg ikke inn at de miljøene jeg oppsøkte var farlige på mer enn en måte, sier Line.

– Mine foreldres samliv ble stadig verre, kritikk og sarkasme var alt de hadde igjen å dele. Jeg forsto ikke hvorfor de holdt sammen og ba dem skille seg, noe de faktisk også gjorde. På et eller annet vis tenkte jeg at det måtte bli bedre da. Pappa flyttet ut, og siden mamma hele tiden hadde fortalt meg at alt var pappas feil, tok jeg avstand fra han og håpet at mamma og jeg nå skulle få det bra. Sånn ble det selvsagt ikke, det var jo mamma som var syk, det var hun som levde med vrangforestillinger og malte verden svarthvit. Men jeg visste jo ikke det.

– Jeg er overbevist om at mamma jobbet hardt for å skåne meg, det var bare det at hun umulig kunne greie det, hun hadde så evig nok med seg selv og sin sykdom. Og det at hennes sykdom ikke ble forklart til meg, gjorde at jeg påtok meg en form for skyld for alle tingene som var galt. Jeg var så fryktelig ulykkelig, sier Line stille.

– På en måte var det vel sånn at hele familien ble syk. Jeg begynte å stjele fra mammas medisiner og ruset meg på disse. I tillegg slet jeg med søvnproblemer og fikk sovetabletter av legen. Disse sparte jeg til det ble dag og ruset meg på dem i skoletiden. Fjorten år gammel var jeg så fortvilet over min egen livssituasjon at jeg bestemte meg for å ta mitt eget liv. Den dag i dag vet jeg ikke sikkert om målet var å dø fra alt, eller om det var et rop om hjelp. Jeg tok i alle fall så mange piller som jeg trodde måtte til for å bli skikkelig sløv, og så bestemte jeg meg for å henge meg. Noe i meg må likevel ha villet leve, eller kanskje var det samvittigheten som fikk meg til å ringe til mamma for å si ”ha det”. Jeg våknet til et kaos av politi og ambulansefolk og ble sendt til sykehus.

Nå ble ting tatt tak i, barnevernet hadde tidligere fått bekymringsmeldinger uten at mye ble gjort, men nå skulle man ta grep, forteller Line.

– Det resulterte i at jeg ble lagt inn på lukket avdeling på Lier psykiatriske sykehus. Dette var det eneste tilbudet de hadde, og til alt overmål var det en avdeling for voksne. Det jeg så og opplevde der burde jeg vært forskånet for. Syke og ”gale” mennesker visste meg sider av menneskenaturen som jeg som fjortenåring ikke var i nærheten av å forstå eller takle. Og det var da heller ikke det jeg var der for, jeg trengte omsorg og behandling, men befant meg i en syk verden der behandlingen for det meste besto av sterk medisinering.

– Etter seks uker kom jeg ut derfra, og nå startet en ny ørkenvandring. Etter et opphold hjemme ble det bestemt at jeg skulle på ungdomshjem. Der skulle det gjøres en utredning av min tilstand og mine behov. Vel og bra det, men opplegget var elendig. Personalet så meg ikke i det hele tatt. De så heller ikke at det nærmest fløt over med alkohol og narkotika blant ungdommene, forteller Line.

– Jeg følte meg utrolig alene, hadde ingenting til felles med de andre ungdommene, og opplevde ikke at noen brydde seg om meg. Det kjentes som å bli oppbevart på et sted uten menneskelig forståelse for hvorfor man var der, og uten at det ble iverksatt tiltak som kunne vært til hjelp.

Etter et par måneder ble jeg sendt hjem, men det funka dårlig, og snart bar det av sted til et nytt ungdomshjem uten at det førte til noen bedring av min situasjon. Tvert i mot, i lag med mange ungdommer med forskjellige sosiale adferdsproblemer ble jeg ennå mer utrygg og utviklet sosial angst.

Line forteller at hun aldeles ikke var noen enkel tenåring å hanskes med, hun protesterte på alt, og nektet også å gå på skole. Likevel fantes det en oppvakt og intelligent jente under alle lagene med skyld, skam og fortvilelse. – Det behøvdes bare at én voksenperson så meg, sier Line stille. – Og under over alle undere, denne personen dukket en dag opp i livet mitt i form av en støttekontakt som ble ordnet gjennom barnevernet. For første gang i livet mitt opplevde jeg at en voksenperson tok meg på alvor og var interessert i meg som menneske. Jeg oppførte meg like ufordragelig overfor denne dama som var min støttekontakt, men ble likevel aldri avvist. Mine frekkheter ble respondert på en måte som langsomt tok fra meg noe av sinnet og frustrasjonene jeg bar på, og jeg ble i stand til å føle tillit til en voksenperson. Jeg begynte å se annerledes på ting og kjente at jeg ville noe med livet mitt.

Etter å ha ”sluppet ut” fra ungdomshjemmet, bodde jeg i en periode hjemme hos min mor. Men vårt forhold var ikke blitt noe bedre, og jeg fikk komme i et beredskapshjem. Der hadde jeg det bra og fikk kjenne på følelsen av å være en del av en familie. Jeg nektet fremdeles å gå på skole, og fikk isteden hjemmeundervisning som gjorde at jeg klarte å ta ungdomsskoleeksamen, forteller Line videre.

– Støttekontakten min fulgte meg opp hele tiden, og jeg fikk også større tillit og bedre oppfølging av barnevernet i denne perioden. Fra barnevernet fikk jeg også omsider vite at min mor var syk. Det fikk mange ting til å falle på plass for meg. Det opplevdes som en stor lettelse, og mitt eget virkelighetsbilde ble mye klarere. Først nå fikk jeg muligheten til å forstå, noen burde ha sørget for at jeg fikk vite om min mors sykdom på et langt tidligere tidspunkt. Jeg forstår at min mor ville beskytte meg, men det å ikke vite at hun var syk, og leve med hennes svingninger i humør og adferd var en belastning så stor for et barn at det er noe ingen burde oppleve.

Line har ennå mye igjen av historien hun vil dele med oss, i håp om at noen som leser dette og er i en lignende situasjon, kan ha nytte og hjelp av det hun forteller, enten det er et barn som sliter med forvirring og spørsmål i forhold til en voksens psykiske sykdom, eller noen som selv er syk, eller også mennesker som arbeider med barn og ungdom og møter lignende tilfeller i jobbsammenheng.

– Om bare ett menneske kan dra nytte av min historie, så er det verd det, sier Line.

Sola har gått i ly i februarettermiddagen, og skygger hviler over hvitmalte fjell når Line begynner å fortelle fra neste kapittel i livshistorien sin.

– Jeg ønsket sterkt å få komme i en fosterfamilie, og etter å ha vært i beredskapshjem en tid, lyktes man med å finne en familie som kunne ta i mot meg. Det ble starten på ”resten av mitt liv”. For nå kom jeg endelig til noen som både så meg og brydde seg om meg, og som var i stand til å håndtere en skakkjørt ungdom. Det hjemmet ble min lykke i livet. Ikke sånn å forstå at alt ble bra over natten, det var ennå en lang vei å gå før jeg var i stand til å takle mitt eget liv. Fremdeles maktet jeg ikke å gå på skole, men jeg jobbet meg gjennom første klasse på videregående som privatist, og fikk gode karakterer.

Mine fosterforeldre hadde flere fosterbarn i tillegg til sine egne som var voksne, og begge jobbet også utenfor hjemmet. Likevel hadde de alltid tid til oss. Vi ble aldri avvist om det var noe vi hadde behov for å snakke med dem om. De tålte meg på en måte jeg aldri før hadde opplevd, de var sterke og gikk ikke med meg ned når jeg var fortvilet og deprimert, men markerte sin tilstedeværelse og sin kjærlighet til oss alle på en måte som fikk oss til føle oss trygge. Den dag i dag tenker jeg på dem som to mennesker som lever av å gi kjærlighet, som åpnet sitt hjem og sitt hjerte for meg og mange flere.

Vi lærte oss å ta ansvar i form av at vi ble gitt tillit. Alle ungdommene jobbet ved siden av skolegang og sparte penger slik at vi sammen en gang i året kunne reise på turer. Det førte til et viktig samhold i tillegg til at turene i seg selv ga oss utrolige opplevelser. Det var ikke snakk om småturer til nabokommunen når vi planla reiser, neida, vi dro til Florida på Disneyland og på cruise i Karibien, forteller Line opprømt.

– I denne tiden kuttet jeg periodevis ut moren min, jeg ble syk av å ha kontakt med henne, og trengte tid til å finne et ståsted i livet mitt som fungerte for meg. Fra andre klasse i videregående gikk jeg på vanlig skole, og jeg fikk endelig en opplevelse av å være en normal ungdom i et normalt liv.

Da tok jeg også opp igjen kontakten med min far, og fikk lov til å bli kjent med han på nytt, noe som ble bra for både meg og han. Mange fortielser og misforståelser ble ryddet av veien.

Jeg spør Line hva hun i dag som voksen tenker om den hjelpen moren fikk av helsevesenet, om hun føler bitterhet over manglende hjelp og systemsvikt?

– Nei, jeg er ikke bitter i forhold til det, sier Line. – Jeg tror min mor fikk den hjelpen hun kunne få, men ser helt klart at hun manipulerte både helsevesen, familie og venner. Hun var på en måte både for syk og for frisk. Det ga henne muligheten til å vise forskjellige sider i ulike sammenhenger, og gjorde det umulig for omverden å forstå rekkevidden av hva sykdommen faktisk gjorde med både henne og oss som sto henne nær.

For Line selv ble en støttekontakt og siden et godt fosterhjem redningen. Hun sier også at barnevernet etter hvert også ble en god støttespiller.

Etter å ha fullført videregående flyttet Line med hjelp fra fosterforeldrene, i egen leilighet, og senere dro hun til USA et år som au pair. Tilbake i Norge føler hun behov for å starte med blanke ark og flytte til et sted uten minner. Valget faller på Tromsø, byen der hun ble født og levde sine første to år. Hun har bestemt seg for å studere psykologi og kommer inn på profesjonsstudiet. For Line er Tromsø et lykkelig valg, hun finner seg til rette i byen og på studiet og treffer også en flott mann.

Line har de siste åra hatt liten kontakt med sin mor, men vet at hun har flyttet til Sverige. Nå som Line selv har fått livet sitt på plass, føler hun seg sterk nok til igjen å kontakte moren.

– Jeg forsto snart at mamma ikke hadde det bra, hun slet med seg selv, livet, ensomhet og også økonomisk. Jeg tenker at jeg kan hjelpe henne, og har overtalt henne til å flytte til Tromsø fordi jeg ønsker å ha henne nær meg. Jeg vet også at hun har en venninne her som hun har klart å holde kontakt med, og tenker det må være fint for henne å ha en venninne å støtte seg til. Min samboer og jeg ordner en leilighet og kjører til Sverige for å hente mamma og flyttelasset. Jeg merker at jeg stresser, vil så gjerne ordne alt til det beste. Samtidig er jeg spent på å treffe mamma som jeg ikke har sett på mange år, forteller Line.

Møtet med moren blir både godt og vondt for Line, men hun er villig til å strekke seg langt for at mor-datter-relasjonen skal få en ny mulighet.

– Jeg hadde nok for høye forventninger, ville så veldig mye. Men ingenting ble som jeg hadde tenkt. Uansett hva jeg gjorde, hvor langt både jeg og samboeren min strakte oss for å hjelpe mamma, så ble hun aldri fornøyd. Ingenting av det vi gjorde for henne var bra nok, og etter en tid måtte jeg bryte kontakten med henne igjen for å berge meg selv. Jeg var nå gravid og følte at jeg måtte beskytte både meg selv og barnet. Jeg kunne bare ikke holde ut alle hennes krav og misnøye. Måtte ha litt tid for meg selv før jeg fortalte henne om barnet.

Men Line fikk aldri fortalt moren at hun skulle bli mormor. En oktoberkveld da Line er tre måneder på vei, får hun beskjeden hun aldri glemmer. Hennes mor har valgt å avslutte livet sitt. Hun ble funnet i sengen, død av en overdose med piller.

– Min mor elsket musikk og hadde valgt å sovne inn til musikk fra Måneskinnsonaten. Ingen siste hilsen eller forklaring, bare en lapp hvor det sto at hun ønsket å bli kremert og ville ha graven sin i Tromsø. Hun hadde kvittet seg med alt av personlige ting. Det fantes ingenting som kunne ha vært et minne, forteller Line. Bilder og albumer, alt var kastet.

– Jeg tror ikke jeg ga meg selv lov til å kjenne på følelser den første tiden. Ble bare utrolig effektiv, ordnet med alt til begravelsen, tok ansvar og trøstet andre. Pappa kom, og vi dro sammen på sykehuset for å se henne en siste gang og ta farvel. Det var vondt, men jeg følte at jeg måtte se henne for å forstå at hun var død. Det var merkelig at vi skulle ta farvel her, på det samme sykehuset som jeg ble født, og nå sto jeg her med et nytt liv i magen. Jeg følte meg sviktet og forlatt. Hun valgte meg vekk, sier Line.

Line forteller at hun i tiden etter morens død gjorde alt som ble forventet av henne og mer til, hun fortsatte studiene og tok en eksamen med A som karakter.

– Men da jula kom og jeg endelig skulle hvile og ta meg, igjen kom reaksjonen. Jeg hadde ingen krefter igjen, og fikk en voldsom sorgreaksjon. Jeg husker bare at jeg lå i sengen min og gråt hele jula, minnes Line.

– I ettertid har det blitt mange tanker om noe kunne vært gjort annerledes, men jeg har vel egentlig forsonet meg med at ting ble som de ble. Mamma innså aldri at hun trengte hjelp, og når noen forsøkte å hjelpe henne, avviste hun det. Hun var syk og ulykkelig og så ingen annen utvei enn den hun til sist valgte. Jeg unner henne den freden hun nå har fått. Selv bærer jeg på en sorg og et savn etter en mor jeg på en måte aldri hadde. Og på en syk måte ga hun også meg fred til slutt. Fred fra alt det vonde. Selvfølgelig skulle jeg ønske at sønnen min kunne hatt en mormor, men jeg vet at det er en ønsketenkning som ikke handler om den personen min mor var. Jeg har akseptert det som har vært og lagt det bak meg. Heldigvis har jeg mye styrke i meg. Det skal jeg bruke til å skape et godt liv for mine nærmeste og meg selv. I ettertid av mammas død har jeg fått kontakt med hennes familie på en måte jeg aldri har hatt før. Også dem valgte mamma vekk for meg, sier Line.

Line sier at hun selvsagt også bærer med seg gode minner om sin mor. – I friske perioder var hun en varm og god dame, og selv om mye ble galt i min barndom, er det viktig for meg å huske det som var normalt, sier Line.

Normalt er et ord Line liker. Normalt og vanlig. Det var det hun som barn lengtet etter; normale, vanlige, forutsigbare dager.

– Livet mitt kunne ha endt i rennesteinene, men takket være at noen omsider så meg og trodde på meg, overlevde jeg. Jeg har mistet venner som jeg vanket sammen med som ungdom, ikke alle klarer å komme seg ut av rusmisbruk og elendighet. Jeg klarte det, og det er jeg utrolig stolt over. Det at jeg grep sjansen da hjelpen omsider ble tilbudt meg, reddet meg. I dag er livet mitt rikt og godt, men jeg har jobbet hardt. Jeg synes jeg har lov til å være stolt over å ha kommet dit jeg er i dag. Men det er ikke min hensikt å fremheve meg som person, for meg er det viktig at andre kan se at det går an å komme videre og få et bra liv selv om man er et såkalt barnevernsbarn. Jeg trives med studiet jeg har valgt og gleder meg til en dag å komme ut i jobb, men min viktigste oppgave i livet er å være en god mor for sønnen min. Lykkes man som mor, kan man trygt kalle seg vellykket. Å være mor er den viktigste jobben jeg noen gang kommer til å ha, avslutter Line.