Det er noe eget med å komme til Karlsøya. Allerede når ferga svinger rundt Reinøya og man kan se den lille husklynga rundt kirka og værret nærme seg, kjenner man at det er noe på gang. Man nærmer seg et sted der «Storsamfunnet» blir holdt på en armlengdes avstand.
Inntrykket forsterkes når man går i land. Fra fergekaia er det fem minutters spasertur opp på festivalplassen. Det er rigget opp scene, folk koser seg med hvalbiff, kjekjøtt eller noe fra den rikholdige vegetarmenyen, og de ivrigste sitter allerede og koser seg med formiddagspilsen.
Festivalen er befriende renska for kommersialisme. Ikke et eneste skilt som forteller deg hvem som leverer brus og øl til festivalen, ingen som reklamerer for mobiltelefoner eller tabloidaviser. Karls-øya og festivalen er ikke bare renska for kommersialisme sammenlignet med andre festivaler, men også i forhold til flommen av reklame i samfunnet forøvrig. Alt dette slipper man på Karlsøya, og det bidrar til at man føler seg litt friere, litt mere avslappet og rett og slett litt lykkeligere.
Tradisjonen tro åpnet festivalen med visning av den etterhvert legendariske filmen «Karlsøya, mellom geiter, rock og Muhammed» (Svein Andersen, 1994). Resten av uka fortsatte med seminarer, filmvisninger, og dugnad for å få de siste tingene på plass.
Årets tema var «Overlevelse, folkekraft og verdig raseri!». I programheftet ble det presentert slik:
«Folkekraft, fordi det kun er folk som kan skape en forandring. Hver og en av oss har unike og verdifulle krefter, som gjør en annen verden mulig når vi forener kreftene våre og lar de blomstre.
Overlevelse, fordi det er hverdagen til de aller fleste mennesker på jorda i dag. Det er hverdagen i de fleste miljøer, steder vi føler slektskap med. Det er også hverdag-en til Karlsøya og festivalen. Innerst inne handler det om oss som mennesker, om hvordan vi kan overleve i en verden i dyp krise både i forhold til miljøet, sosialt og økonomisk.
«Verdig raseri» er et uttrykk vi har lånt fra zapatistene i Mexico. For alle de som er fratatt alt og kun har raseriet igjen, og verdigheten. Raseri er den eneste fornuf-tige følelsesmessige reaksjonen på uretten i verden i dag. I raseriet må vi alltid beholde vår verdighet.
Verdig raseri!»
Under disse parolene fikk vi høre sterke historier fra Palestina, Chiapas, Kambodsja, Christiania og boligokkupasjon i Oslo. På lørdagen fikk vi høre om klimaendringer i nordområdene med Nalan Koc, og det var også åpen økofilosofisk og miljøpolitisk tankesmie med både globalt og lokalt pers-pektiv.
Torsdagen var det åpning av Galleriet med kunst fra Christiania. Karlsøykunst-ner Berit Paulsen holdt en performance som tilrettela og åpnet opp for undring blant publikum. Etterpå spilte mange av artistene fra Christiania opp til fest. Stemningen var nærmest magisk da 30 christianitter stemte i christianiasangen «I kan ikke slå oss i hjel».
Musikalsk er det stort fokus på festivalens profil og manifest. Siden det var tiårsjubileum, hadde festivalen invitert tilbake favorittartistene sine fra de ni tidligere årene.
I tillegg til gamle favoritter inviterte festivalen El Otro Sonido fra Chiapas, Mexico, siden de er tilknyttet zapatistenes kamp der, noe som alltid har ligget festivalens hjerte nært. Det kom også en busslast full av musikere, kunstnere, gjøglere og seminar-holdere fra fristaden Christiania i Danmark som var med på å sette et flott preg på festi-valen.
Fredagen var et fyrverkeri av politisk musikk. Samtlige band som spilte, fikk publikum til å danse og hoppe med, samtidig som scenen til tider var en mitraljøse for politiske og engasjerte budskap. Med et program bestående av Mikael Wiehe (S), Christiania Road Show (DK), Gatas Parlament, El Otro Sonido (MX), Dan Fägerquist (S), Manna, El Torgo og One Family er det jo ikke rart at kvelden ble en fest med mange tankevekkere.
Lørdagen var ikke på noen måte mind-re engasjert med Joddski m. Studiolive, Christiania Road Show (DK), Bøyen Beng, Fingerprince, Johan Piribauer (S), Foreign Beggars (UK) og Karlsøy Prestegaard. Ikke like reinspikka politisk som fredagen, men dog fullspekka med artister med noe på hjertet.
Etter konsertene fortsatte herligheta i Sandvika, der Bernard Briis Band hadde rigget seg opp på toppen av en gresshaug og holdt en flott konsert på noe som muligens må ha vært verdens vakreste scene. Etter konserten var det dubstep med Knark Kent bak platespillerne, med spontane opptredener med artister fra Foreign beggars og Gatas parlament med flere på mik-rofonen. De som fortsatt var med, danset seg inn i neste dag, ja, noen danset seg sågar rett på solidaritetsmesse i kirka.
Så var festivalen over og man måtte ta ferga over til Ringvassøya og virkeligheta. Ferga var full av folk, slitne folk, slitne og lykkelige folk. Sliten fordi man har vært på fest. Lykkelig fordi man har en følelse av å ha vært med på noe viktig. Lykkelig fordi det er mulig å møtes og snakke om verdier, om hva som skjer med verdenen vår og hvordan vi kan være med på å forandre den. Lykkelig fordi man har vært med på å feire ønsket om en bedre verden, en verden med plass til mange verdener. Der man kan være seg selv, der man er viktig og ens stemme blir hørt. Det er lykke man kan ta med seg fra Karlsøya, gjennom vinteren og inn i framtida.
