Vi snakker om en sak så komplisert at den er umulig for mannen i gata å forstå. Selv ikke journalistene som dekket saken, har kunnet danne seg et helhetlig bilde. Den er full av irrganger, involverte, kompliserte regnestykker, motiver, rettsintriger, hauger av knapt forståelige rettsdokumenter, hyllemeter med avisartikler, beskyldninger, dårlig dokumenterte forretninger, påstander, indisier og maktspill, og ikke minst; politikk. Og bak alt dette: En familiefar som kjemper for sitt liv og sin ære, en gammel mann som til nå ikke har snakket med media. Nå snakker han. Møt Anders Aagaard (78) og hans kone gjennom 34 år, Kari(61).
Anders Aagaard innrømmer at det av og til har vært kort vei til å gjøre slutt på livet. Mot slutten av 1970-tallet oppstår det et behov for bomberom for folket i Tromsø. Etter siste krig var det lovpålagt at enhver kommune skulle ha tilfluktsrom som stod i forhold til innbyggertall. Dette hadde ikke Tromsø kommune fulgt opp. Sett i sammenheng med kaotiske parkeringstilstander i Tromsø, gjorde dette at ideen tok form om et parkeringsanlegg inne i fjellet som dekket behovet for parkering i sentrum (8-900 plasser) og kommunens behov for tilfluktssikring av sitt folk. På denne tiden finnes det et parkeringsfond i Tromsø kommune på om lag 10 millioner kroner. Dette var penger innbetalt av Tromsøs næringsliv. Private investeringer. Dette var et ”frikjøpsfond” for næringsdrivende som ikke kunne svare for parkeringsmuligheter på egen tomt. For dette måtte de punge ut med et beløp for hver manglende parkeringsplass rundt eller i sitt næringsbygg. For tilfluktsrom gis statlig bidrag, en ”bit” av den totale kostnaden for å bygge og opprettholde dette behovet – ikke en fullfinansiering. Direktoratet for sivil beredskap opererte på denne tiden med forskjellige satser for støtte til dette. En sats for ”små bomberom” og en annen for ”store bomberom”. Trygg Parkering A/S får uttelling for den laveste satsen, til tross for argumentasjonen om at dette ikke var et stort bomberom, men inne i fjellet finnes 8 separate mindre enheter, som alle kvalifiserer for satsen for ”små bomberom” med aggregater, toaletter og gassfilter. Selskapet nådde ikke frem med sin argumentasjon, slik at tilskuddet som var beregnet til omtrent 30 millioner kroner, ble skarve 20 millioner. Den nå avdøde Bjarne G. Nilsen og Anders Aagaard jobbet med planene i vel et år før de etablerte aksjeselskapet i mai 1981. Forarbeidet med reiser, geologiske forundersøkelser, planlegging og administrasjon dekkes i sin helhet av forretningsmannen Aagaard. I denne tiden er Bjarne G. ansatt hos Aagaard, og han får sin lønn fra selskapet helt til 1984. Nilsen og Aagaard startet altså dette selskapet i 1981 med en aksjekapital på 50.000 kroner, for et anlegg som kom til å koste 120 millioner kroner. Bjarne G. kunne naturlig nok ikke hente ut lønna si fra denne lille aksjepotten, og fikk altså sin lønn fra Aagaards selskap i denne 3-4 års perioden. Fra selskapet A/S Anders Aagaard fikk Aagaard også sin lønn i alle år. Anders Aagaard mottok ikke sin første lønnsslipp fra Trygg Parkering før i april 1996. Dokumentmengden fra denne tiden taler sitt eget språk. Gründeren Anders Aagaard jobber altså natt og dag i 17 år, gratis for fjellanlegget. Bjarne G. og Aagaard måtte i denne tiden ha masse teknisk hjelp og konsulenter. Disse jobba på det som på et folkelig forretningsspråk kalles ”no cure, no pay”. Altså skulle disse få betalt om anlegget så dagens lys, hvis ikke, skulle de ikke fakturere sine tjenester. Aagaard selv hadde tid til å vente på sin ”no cure, no pay”-lønn, og det var selvfølgelig ikke meningen at han skulle gjøre alt dette arbeidet gratis. I tillegg lå all administrasjon, sekretær og lokaler til dette i Aagaards firma. Dette kompenseres senere med småpenger som i retten beregnes som ”lønn” til Aagaard. Regulert med konsumprisindeks og renteberegning kan ethvert menneske – uavhengig om hva du mener om Aagaard – kalle kompensasjonen for ”knapper og glansbilder”.
Styreprotokollen
I 1996 fattes det et vedtak i Trygg Parkerings styre at Anders Aagaard skulle få lønn i form av parkeringsplasser for sitt arbeide. Altså skulle en liten del av anlegget tilfalle Anders Aagaard, som han kunne drive fremover. Dette gjaldt 114 oppstillingsplasser inne i anlegget – kompensasjon for ulønnet arbeid i nesten 17 år. Disse plassene blir senere Anders Aagaard tiltalt av Økokrim for ha ”stjålet”. Eller rettere formulert på økokrimvis, ”urettmessig tilegnet seg”. Styreprotokollen fra møtet der Aagaard tilskrives disse 114 plassene er klønete, eller lite tilfredsstillende skrevet. Hadde noen i dette styret drømt om at dette senere skulle bli et tema, hadde de nok lagt litt mer flid i arbeidet. – Anders største feil er at han har vært naiv, sier Kari. Anders vrir seg stolen, uttrykker stille et ”huff” og uttrykker tydelig at han ikke liker at kona bruker slike vendinger. Hun ser strengt på ektemannen. – Jeg sier det rett ut, Anders, du har gitt og gitt så meningsløst mye. Helt vanvittig, så det falt han ikke inn at noen skulle komme etter han på et vis, forteller Kari. Kari Aagaard ser at denne styreprotokollen er mangelfullt skrevet. Dette har selvfølgelig påtalemyndighetene utnyttet til fulle. Styreprotokollen forteller at Anders’ lønnskompensasjon skulle være 114 innskuddsbevis, der et innskuddsbevis er det samme som en parkeringsplass. Den samme protokollen forteller at kompensasjon for andre utgifter, kontorlokaler og administrasjon skulle tilfalle Aagaard gjennom det som kalles ”lånebevis”, som er noe annet enn parkeringsplasser. Protokollen fra 1996 forteller også om hvilken lønn Anders Aagaard skulle få fremover. Altså omhandler protokollen 3 ting som skulle tilfalle Anders Aagaard. Økokrim koker dette ned til 2 ting, og får retten med seg i dette. Altså hevder Økokrim at dette handler bare om kompensasjon for administrasjon og lønna fremover. Derfor er altså Aagaards lønnskompensasjon utelukket i Økokrims tolkning av protokollen, og slutter ut fra dette at Aagaard har ”stjålet” 114 pakeringsplasser. Styremedlemmene er nå i hovedsak døde, og ingen kan verifisere opplysninger fra dette styremøtet, den ene som fortsatt lever, er svært syk. Denne personen slapp å vitne i saken mot Aagaard, hans hukommelse var mer eller mindre borte etter hjerneblødning. – Dermed stod Anders der, med en troverdighet lik null, forteller Kari. – Her må man skjele til rimeligheten. Er det rimelig at jeg skulle arbeide 16 år uten lønn? Det er vel ingen som lurer på om det ligger mye arbeid bak et anlegg til 120 millioner kroner, undrer Anders Aagaard. – Arbeid fra tidlig om morgenen til sene kvelden, for ikke å snakke om når anlegget kom i drift. Startproblemene med automater, og bommer som hang seg oppe. Hvor tror du telefonen ringte når folk ikke fikk ut bilen sin?, spør Anders Aagaard.
Skal en lage et digert parkeringsanlegg med bomberom og tilhørende herligheter, må man ha et samarbeide med kommunen om en vil det eller ikke. Det er nemlig slik at et tunellanlegg må ha utlufting og utganger. Det er på denne måten Tromsø kommune, som seinere anmelder Aagaard, kommer inn på eiersiden i Trygg Parkering. – Vi inviterte kommunen inn på eiersiden, og de kom inn med 25% av aksjekapitalen. 12.500 kroner satset kommunen på dette. De andre var 2 banker (Tromsbanken og Sparebanken NORD) og meg, forteller Aagaard. Tromsø kommune har altså bortsett fra de investerte 12.000,-, fått fjellanlegget gratis?
-Det kan man trygt si. I 1998 ble det gjort gjeldene nye regler for egenkapital i et firma. Revisjonen forteller at egenkapitalen ikke lenger er i overensstemmelse med hvordan et firma skal drives. Disse reglene må etterleves eller så må selskapet gå til skifteretten og begjære seg konkurs. Disse reglene gjør at medlemmene i styret holdes personlig ansvarlig for hendelser innen firmaet. I fjellanlegget ville det si at om Doktor Jakobsen fikk en stein i hodet, eller at bilen hans ble skadet, ville ansvaret for dette falle på styrets medlemmer ved formann. Med en så lav egenkapital ville det ikke være mye penger å betale for slike skader, slik at styret ville da måtte egenhendig betale for dette. Aksjekapital måtte skaffes, og dette var ikke så enkelt. I vedtektene til Trygg Parkering A/S stod det at Tromsø kommune kunne overta selskapet til pari kurs av aksjenes verdi. Når som helst kunne altså Tromsø kommune legge 38.000 kroner på bordet, og selskapet ville være deres. Hvem ville sette penger på et sånt firma? Hvem ville være med på en slik kapitalutvidelse? Altså, skulle dette gå økonomisk bra, ville kommunen bruke sin opsjon og finne sin melkeku her. Gikk det dårlig, ville kun kommunens 12.000 kroner være tapt. Håpløs situasjon, sier Anders Aagaard. Aagaard forklarer rådmann Viggo Fjellberg denne situasjonen, og han mener dette måtte kunne løses på minnelig vis, men det måtte til politisk behandling. Ingenting skjer, Aagaard maser på kommunen og forteller at styret ikke kunne sitte med dette ansvaret. Kommunen foretar seg lite før Aagaard er på vei til skifteretten med firmaet. Han gir kommunen en siste frist til å ordne opp. Der er gått over 2 ½ år. Kommunen leide inn eksterne konsulenter – revisorer og jurister. I tillegg satt kommuneadvokater og rådmannens folk og klødde seg i hodet i over 2 ½ år. Aagaard føler seg utsatt for en mistillit når kommunens folk gang på gang spør de samme spørsmålene. Kommunen leter trolig etter ”lik i lasten” og gransker alle firmaets irrganger nøye, for at kommunen ikke skulle sitte med heftelser eller Svarte-Per ved en overtakelse. En lur mann kommer på ideen om at kommunen ikke overtar firmaet Trygg Parkering A/S, men substansen, altså innmaten, i det. I dette tilfellet fjellanlegget. De kommer til enighet, og Aagaard Invest (senere Aagaard Eiendom) overtar gjelden i selskapet, mot at kommunen betaler han de bokførte gjeldspostene. Aagaard overtar også innskuddshaverne. Det vil si de som har skutt inn penger i selskapet, slik at investorer som skal ha sine penger tilbake, vil få det av Aagaard Invest. – Enkelt å tenke, sier Aagaard. – La oss si at et stort firma i Tromsø la ned sine kontorer i Tromsø og ikke lengre hadde behov for sine parkeringsplasser, disse var jeg da forpliktet til å imøtekomme med sine krav, forteller Anders Aagaard. Denne avtalen er formulert og nedskrevet av Tromsø kommune, om enn noe klønete, denne også. Også i dette dokumentet er det momenter som åpner for tolkning av overenskomst. – Tvetydig, juridisk venstrehåndsarbeid. Advokatene støtter meg i dette. Anders skrev under på denne fordi han forstod innholdet, uten at den ble nitidig lest og luket for klovnaktige formuleringer. Dette skulle åpenbart vært gjort nøyere. Kontrakten innholder en selvmotsigelse, som slo tilbake på Anders i rettsaken. Her han man altså vridd og vrengt på en kontrakt som kommunen selv har utformet, sier Kari Aagaard. I 2001 går kommunen til søksmål. Nå skjer det noe som ingen kan forklare. Alle forsøk på å få noen til å redegjøre plausibelt for dette, har falt til jorden. Det er altså slik at politiet mottar ordførerens anmeldelse av Aagaard 25. november 2004, og dokumenter overleveres. Politirevisoren er ferdig med sin rapport 26. november 2004. En hel dag etter. Hvordan er dette mulig?
Kari Aagaard mener at en forklaring kan være at saken har vært godt forberedt. At ”noen” i kommunen har samarbeidet med ”noen” i politiet. – Da må jo kommunen selv ha etterforsket, noe som er en ulovlighet i seg selv, sier Kari. – Formannskapet ble heller ikke informert om at kommunen hadde anmeldt Anders Aagaard, men pressen sto klar da politiet kom. Hvem har snakket med hvem? 1. desember 2004 får altså Anders Aagaard en telefon fra sin sekretær om at politiet er på kontoret, de ville ikke si hva det gjaldt, men han måtte komme med en gang. – De hadde med seg en ransakelsesordre, og jeg måtte være med dem til avhør. De rotet gjennom kontoret, samtidig som hjemmet vårt ble ransaket, sier Anders. Kari undrer seg over om noen i den politiske ledelsen i kommunen hadde private motiver for å dra Aagaard ned i søla, selv om de ytre motivene til Tromsø kommune var av betydelig økonomisk karakter. – De hadde altså oppkonstruert at jeg hadde tatt 114 parkeringsplasser jeg ikke hadde rett til. De ville ha disse tilbake, samt penger de mente jeg hadde svindlet til meg vis-à-vis innskyterne i prosjektet. I dette ble det foretatt en renteberegning de mente var feil. En renteberegning de mente styret i Trygg Parkering ikke var kompetent til å ta, sier Anders Aagaard. Styret i Trygg Parkering har igjennom tidene bestått av de mest kompetente bankfolk Tromsø har kunnet oppdrive. Banksjef Oddvar Johansen i Tromsøysundet Sparebank, Tor Kaasen og Viktor Pedersen for kommunen, Pedersen med utdanning fra BI, pluss de inkompetente: banksjef Bergethon Gamst, avgått banksjef HolgerKiil og Anders Aagaard selv.
Rentemiddagen
Det avstedkom et uformelt treff med Tor Moursund (Kredittkassen), Holger Kiil (Tromsbanken), Odd Simonsen (Veitasenteret/Tromsø sparebank) og Anders selv, hjemme hos Aagaard. Denne middagen er sarkastisk i retten kalt ”rentemiddagen”. Ved denne uformelle korsveien ble det kommet til en enighet om renteberegningen, en diskusjon som hadde pågått i månedsvis. I dette uformelle møtet kom de til enighet om en 10 års rentefrihet fra 1984, slik at selskapet kunne bygge seg opp kapital. (Reelle lånerenter på denne tiden lå opp mot 17%). Parkeringsanlegget åpnet offisielt i februar 1987. – Slik ble mange avtaler inngått på denne tiden. Skikken var slik at man ble enige om hvordan man skulle gjøre ting, og slik ble det. Hvis du aner hva som ble bestemt over en kaffekopp på denne tiden, skrevet ned på en flik av en serviett. Dette var menn som holdt sitt ord. Tromsø på denne tiden var ikke Paris eller London, sier Anders Aagaard.
Epilepsianfallet
Kari reiser seg rolig fra kaffebordet mens hun snakker rolig videre med undertegnede. – Anders blir visst litt dårlig, sier hun og går mot sin mann. Anders skjelver og uttrykker små mumlende stønn, mens han holdes sittende oppreist av Kari. Anders har et anfall, og er i en helt annen verden. – Pust rolig, Anders, sier Kari. – Det som skjer nå er at han bli veldig trøtt etterpå, forteller hun. Skjelvingen tiltar og Anders rister i stolen. Han puster tungt. Kari stryker han rolig over ryggen et par minutter. Anders kommer til seg selv og uttrykker et halvkvalt ”unnskyld”. Kari forteller at dette går fint så lenge Anders sitter. Hun finner han til stadighet liggende på gulvet. – Han har brukket en arm i denne forbindelsen og har ofte vært temmelig forslått. – Huff, hva var det vi snakket om, spør Anders temmelig beskjemmet av sin egen sykdom. Kari snakker videre som om ingenting var skjedd. Hun er vant til dette. – Vi må ikke glemme at på denne tiden var det amatører som holdt på. Dette blir brukt i mot oss. Ingen hadde uærlige hensikter, ingen kunne vite at dette skulle bli et problem seinere. Når man kommer i en rettssal, blir ting plukket helt ut av sammenhengen de engang stod i. Det blir puslet sammen til et bilde man på forhånd har bestemt hvordan skal se ut. Man er altså ikke ute etter sannheten. Naiv som man har vært, har man trodd at det som var rett og riktig, skulle være av interesse, men det var det tydeligvis ikke, sier Kari Aagaard. Det har gått 7-8 minutter og Anders er kommet ut av anfallet. – Jeg hadde jo også trodd at i hvert fall politiet ville finne frem til sannheten, sier en sliten Anders Aagaard. Uten å konspirere har Kari et tankespinn rundt flere av juristene i Aagaardsaken. – Jeg skulle gjerne likt å kjenne forbindelseslinjene mellom kommuneadvokaten og Økokrims jurist. Det ser også ut til at kommuneadvokaten og jurister ved politikammeret har hatt et langvaring og tett samarbeide i Aagaardsaken, sier Kari.
Politiet kommer
Da politiet kom, stod pressen på parkeringsplassen utenfor Aagaards kontor. Pressen hadde også på merkelig vis funnet veien til boligen på Stalheim. Noen har altså lekket til pressen at Anders Aagaard var i hardt vær. – Jeg var ved så godt mot som jeg kunne være, jeg visste at jeg hadde ren samvittighet. Jeg tenkte at dette måtte være en gedigen misforståelse. Jeg hadde ingenting å skjule. For det første hadde vi revisorgodkjente regnskaper og hadde fulgt alle prosedyrer med styremøter, der kommunen som er aksjonær, har representant. Alt legges fram på generalforsamlinger, hvor også kommunen har møtt. Alt var i skjønneste orden, sier Anders Aagaard.
Ordførerens forglemmelse
Ransakingsordre fikses på en eneste dag?! Det virker som en strategi. Det aksjoneres stort. Kontor og hjem ransakes. Alle familiens midler blir båndlagt (bortsett fra kr 5000,- som de skulle kunne feire jul for). Familebilen blir beslaglagt, og pressen er på plass. Ordføreren har ikke underrettet formannskapet om anmeldelsen. – Dagen etter får de greie på dette, og skal da vedta en anmeldelse som allerede er levert mot deres viten. De får ingen dokumenter utlevert, men blir bedt om å lese dagens aviser, der saken var omtalt. Ordføreren husker dårlig i retten. Han ble der spurt om han hadde hatt noen kommunikasjon med politiet i forkant og benektet dette. Forsvareren måtte da minne ordføreren på at det var det var han som hadde levert inn anmeldelsen. ”Er ikke dette kommunikasjon?”, spurte Aagaards bergenske forsvarer ordføreren. ”Det er mulig det er det i Bergen, men ikke i Tromsø”, svarte ordføreren kjekt, forteller Kari Aagaard. Ryktene forteller at det ble merkelig stille i rettsalen. Plutselig måtte Aagaard bevise sin uskyld. – Saken baseres på indisier i retten. Jeg har alltid trodd at tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist, sukker Anders Aagaard. Kari konkluderer. – I denne saken er Anders dømt kun på indisier, ikke på et eneste bevis. Bevisbyrden ble snudd. En offentlig instans får ofte større troverdighet i rettsalen, Økokrim får større troverdighet enn en privatperson med sin privatpraktiserende advokat, sier Kari. Anders Aagaard dømmes til 4 års fengsel, der 2 av disse gjøres betinget. Han innkalles til soning 1. februar 2007, til tross for at en liten haug med leger og psykiatrisk sakkyndige har erklært han soningsudyktig. Bortsett fra Økokrims egenoppnevnte sakkyndige, som mener at han kan sone dersom forholdene legges til rette. Det finnes ikke slike soningsforhold i Norge. Aagaard må møte i Tromsø fengsel. Dette blir for mye for han. Anders får et kjempeanfall ved glassluka innenfor flere porter og låste dører. Skremmende. Litt av et styr. Det var ingen stol å sette han på. Dørene var låst. Det ropes på sykepleier som kommer til stedet, etter hvert kommer situasjonen under kontroll, man finner en stol og får Anders ut av anfallet. Sykepleieren er sjokkert over at helsetjenesten i fengselet ikke har fått vite at Anders er soningsudyktig, og mener at han ikke kan være i Tromsø fengsel. Mannen må på sykehus. Der blir han liggende en uke. Anders Aagaard overlever så vidt. Siden denne episoden har fengselsvesenet støttet benådningssøknader og erklært at det ikke finnes noe tilbud for soning for Anders Aagaard i Kriminalomsorgen region nord. Så vidt undertegnede vet, finnes det heller ikke et egnet tilbud for menneskers med Aagaards sykdomsbilde i landet forøvring. En ny benådningssøknad avslås uten begrunnelse, og han innkalles på nytt til soning. Fortsatt blir ingen medisinere hørt. Familien setter seg på bakbena. – Denne gangen ble vi enige i samarbeid med kriminalomsorgen om at det ikke var noen hensikt å møte opp med mindre det var en lege tilstede, sier Kari Aagaard. Det innvilges soningsutsettelse. Ingen tør ta ansvar for å gjennomføre fengslingen. Det er tydelig for alle som kjenner saken, at Aagaard ikke har noe i et fengsel å gjøre. Grunnet ytterligere forverring av helsetilstanden og nye legeattester, søkes det på nytt om benådning. Denne søknaden er i skrivende stund ikke besvart. Det kan vel virke noe meningsløst å innkalle en syk mann til fengsling i institusjoner som har erklært at de ikke kan ta imot ham? Jeg spør om hva dette har gjort med han som menneske. – Først og fremst har det gjort meg alvorlig syk. Jeg har blitt hjerteoperert, og som en ikke uvanlig sideeffekt av dette fikk jeg epilepsi. På grunn av denne kommer jeg sjelden ut av huset. Jeg kan ikke gå ut alene lenger. Jeg er deprimert og har konsentrasjonsvansker, og kan plutselig stoppe opp i setninger uten å huske hva jeg skulle si. Et slags jernteppe. Plutselig aner man ikke hva kona til en god venn heter, jeg klarer ikke å få det frem. Det er så dumt at du vil ikke tro det, ler Anders Aagaard trist. Han forteller meg at det er gode dager også, at det er dager han ikke får anfall. Men på det jevne har han flere anfall hver dag.
– De fleste land vi liker å sammenligne oss med, har faktisk en aldersgrense for når man ikke lengre fengsler folk, så lenge det ikke er snakk om sikring, underforstått at den dømte er farlig eller at det er fare for gjentakelse, sier Kari Aagaard. Ekteparet har ikke lenger tillit til rettssystemet. – Jeg må si at for hver gang jeg hører om en dom, tenker jeg om det i det hele tatt er noe sannhet i den. Før trodde jeg at når en dom var falt, var alt riktig, men det gjør jeg ikke lenger. Tilfeldigheter dømmer mennesker. Det er ikke et demokrati verdig. De som kunne ha hjulpet Anders i dag, er døde. Det er bare én igjen, og han er syk, sier Kari. – Og med han går sannheten i Aagaardsaken i graven. Anders forteller at saken har samlet familien og vært positivt på en måte, men på en annen måte er det ikke enkelt at han har en dom på seg. – Det er jo noe som man skammer seg over, egentlig, det er en belastning. Jeg er uskyldig dømt. Det er selvfølgelig mange ting jeg kunne gjort annerledes. Jeg har ikke vært nøye nok med formalitetene, det har straffet seg for meg, sier Anders. Anders innrømmer at livsgnisten er ikke den samme som før. – Jeg må innrømme at jeg har vært så langt nede noen ganger, at det har vært kort vei til å gjøre slutt på livet. Jeg har hatt tanker om å avslutte mitt liv, men takket være gamle og nye venner som har stilt opp for meg, er jeg fortsatt her. Jeg opplever også å få tilrop fra folk på gaten at jeg må stå på. Det varmer, men hadde det ikke vært for Kari, hadde jeg ikke vært her i dag, jeg hadde gått utenfor kaia for lenge siden, sier Anders. Kari ønsker saken gjenopptatt for å få bevist sin manns uskyld, men hun vet ikke om de har helse til det. – Påkjenningen med å gå gjennom dette en gang til ville være umenneskelig, men samtidig vet jeg at Anders ikke klarer å leve med dommen. Vi har ikke så mye tid igjen, sier Kari. Norge er dessverre ikke den rettstaten folk flest tror. Både den europeiske menneskerettsdomstolen og FN kommer med gjentagende kritikk av Norge. Her på berget bryter vi daglig basale menneskerettigheter. Anders Aagaard vil aldri klare å forsone seg med at han er dømt i denne saken. – Jeg er ikke bitter, men såra langt inn i sjelen. Skuffet er heller ikke et dekkende ord, jeg er rett og slett sjokkert over at det kan være sånn i rettstaten Norge. Det er helt vanvittig, sier Anders Aagaard. Ja, Anders Aagaard. Det er helt vanvittig.
Foto: Eirik Junge Eliassen
