-Nå starter jakten på hans liv. Det eneste vi mennesker vet med sikkerhet, er at vi skal dø. Når, hvor og hvordan vet vi ikke.
Min bror var fem år eldre enn meg. Vi vokste opp i en familie på fem; mor, far storebror, lillebror og jeg. Vi hadde det trygt og godt med en hjemmeværende mor og en far i jobb. Min bror var en aktiv gutt som hele tiden måtte ha noe å gjøre, noe som gjorde ham til en veldig flott bror for meg. Jeg elsket å finne på sprell sammen med ham. Forskjellen på oss var at jeg klarte å slå meg til ro når vi var ferdige med våre eventyr. Det gjorde ikke han. Han hadde en konstant uro som jagde ham. En uro som etter hvert ble hans verste fiende.
Debuten
Som ungdommer flest debuterte han med alkohol, og etter hvert begynte han å eksperimentere med andre rusmidler. Han hadde mange kamerater, men der de stoppet opp, gikk broren min stadig videre i sin utforskning av sansestimulering. Han oppdaget en måte å selvmedisinere seg på. Han klarte nemlig å stagge uroen som jaget ham. Han fikk sove.
Virkeligselger!?
En varm og fin dag i september får jeg en telefon fra min beste venninne. Hun forteller glad og lykkelig at hun har møtt min bror. Han gikk rundt i Tromsøs gater og solgte Virkelig. Han så helt fin ut og hadde det tilsynelatende veldig bra. De hadde tatt seg en kopp kaffe og pratet om løst og fast. Det hun ikke vet, er at jeg i andre enden av telefonen nærmest synker sammen. Hun kunne like godt ha stukket en kniv i magen min, for det var sånn det føltes da hun sa at broren min solgte Virkelig.
I forkant av denne samtalen hadde jeg og mange av hans nærmeste vært bekymret for ham. Vi hadde ikke hørt fra ham på lenge. Så hun ringte meg i den tro at jeg ville bli lettet over at han var i live og i fin stand. Men den gang ei. Realiteten av hvor alvorlig min brors russjukhet var, pisket meg rett i trynet. Min store frykt ble virkelighet. Jeg var livredd. Hvor ville dette ende?
Døden
Broren min døde en januarnatt fire måneder senere. Han ble funnet død på et rom på Natthjemmet i Grønnegata 103. Min årelange kamp var tapt. Jeg hadde mistet min bror, min kjære bror. Død. Jeg kan ikke gjøre noe mer. Døden er så endelig. Og når den slår til og tar et ungt menneske, så er det så brutalt og hjerterått. Jeg som lillesøster ”dør” også på et vis. Jeg flater ut.
Tromsø by er liten
Jeg skulle dele den med min russjuke bror. Jeg flyttet hit for å være student – han solgte Virkelig. Jeg følte en blanding av frykt og skam. Jeg ville så gjerne hjelpe ham og gjorde så godt jeg kunne. Men jeg flyktet fra ham når han var rusa, livredd for å bli konfrontert med alvoret. Når han imidlertid var seg selv, kunne jeg gjort hva som helst for ham. Jeg spanderte mat på ham, lånte ham sofaen, fulgte ham til båten når han var klar for å reise hjem – noe som var en like stor lettelse hver gang. For når han var hjemme, var han trygg i mine øyne. Da kunne jeg dra ut i byen uten å kikke meg over skulderen hele tiden. Pause fra redselen. Pause fra skammen. Men vår ”karriere” i Tromsø by sammen ble altfor kort. Da jeg var kommet i gang med andre semester på universitetet, var det over. Mitt største mareritt ble virkelighet. På ettermiddagen den 27. januar løp jeg mot bussen, kikket meg tilbake en siste gang for å se om jeg kunne se ham i gågata. Min mor hadde sendt ei melding om at han var dratt hjemmefra, så han var mest sannsynlig i Tromsø. Jeg kom fornøyd hjem til leiligheta jeg delte med venninna mi og hennes tre år gamle sønn kl 16.00, vel vitende om at jeg skulle ut sammen med to medstudenter om kvelden. Vi skulle på Driv, der Kråkesølv skulle spille. Og i den forbindelse var jeg redd for å møte på min kjære bror. Var han rusa? Gikk han rundt og solgte Virkelig? Ville han komme innom Driv og selge? 
Lukten av nybakt brød
Men jeg trengte ikke å være redd. For mens jeg hadde vært på forelesning, spist lunsj i godt lag og lagt planer for kvelden, var han blitt hentet av begravelsesbyrået og obdusert. Overdose – forgiftning. Jeg husker ennå lukten av nybakt brød i det jeg kommer inn hjemme. Brødene er akkurat tatt ut av ovnen, treåringen ligger på sofaen og ser på tegnefilm. Venninna mi sier at hun må gå ut for å ta en telefon, og spør om jeg kan holde et øye med ham. Mens hun er ute får jeg en merkelig følelse av at noe er galt, men jeg blåser det bort med det samme og tenker at jeg overdramatiserer som vanlig. Jeg har ikke før rukket å tenke disse tankene før venninna mi kommer gråtende inn. Hun går rett bort til kjøkkenskapet uten å se på meg. Finner fram en pose med godterier som hun gir gutten sin. Det faktum at hun gir ham hele posen en vanlig torsdag, sier meg at dette er alvorlig. Bare for å få det avkreftet sier jeg; ”Er det Stian?” Hun nikker. Jeg griper etter sigarettpakken jeg har kjøpt i anledning kvelden og går ut for å røyke mens jeg tenker at nå må jeg manne meg opp og dra på sykehuset der han ligger innlagt. Men, nei. Han er død. ”Jeg kan klare mye, men dette klarer jeg ikke, dette er faen ikke greit”, utbryter jeg flere ganger. Jeg står ute, snøen daler ned på meg, og jeg har bare lyst å gå langt vekk og aldri komme tilbake. Fortapt.
Begravelsen
Dagen står for meg som en av de verste i mitt liv. Jeg syntes blomstene var stygge, de så visne ut og var slettes ikke bra nok for min bror. Presten nevnte ordet ”urolig” for å beskrive ham – alt for mange ganger – jeg hadde mest lyst til å be ham om å holde kjeft. Hvor ble det av den roen alle snakker så pent om, som man liksom kan få i kirken? Jeg fikk ingen ro. Bare nok en bekreftelse på at dette syke scenarioet var sant. Jeg hadde et håp, et stille lite håp om at han ville dukke opp før begravelsesdagen. Den gang ei. I stedet måtte jeg bære kisten hans. Jeg måtte se på at min far og min mor måtte bære sønnen sin til sitt siste hvilested. Jeg måtte se på at vår felles storebror senket lillebroren sin ned i et mørkt og kaldt hull i bakken. Farvel. Vi mennesker vet at vi skal dø, men vi vet ikke når, hvor eller hvordan. Vi vet heldigvis ikke heller hvor vondt det faktisk gjør å miste en man har kjær. At det kan være så vondt og vanskelig at man nesten forgår selv.
Bildet
Tilfeldigheter, om man vil kalle det for det, førte til at jeg nå sitter i Virkeligs redaksjonslokaler og skriver denne teksten. Da vi hadde det på det verste i sjokk, vantro og fortvilelse over å ha fått vår bror og sønn revet brutalt vekk fra oss – uten så mye som et lite farvel – kom det et stort og nærmest magisk bilde av ham til oss. Et portrettbilde tatt av en fotograf i Virkelig, som han sender til oss via begravelsesbyrået. Et bilde som gjorde at vi i familien hans fikk en form for ro – vi fikk ham hjem på en måte – og bildet ble motsetningen til alt det groteskt vonde og kalde vi satt igjen med. Bildet av ham fikk sin plass på en skjenk midt i stua, der det nok for all evighet vil stå, omkranset av tente lys. (Her jeg nå sitter og skriver får jeg vite av medarbeidere i redaksjonen at bildet ble tatt for å lage et selgerkort for Virkelig den 14. august 2010, klokka 12.52.25.)
I etterkant ble det viktig for meg og min familie å få rettet en takk og få uttrykt vår takknemlighet til den personen som hadde sendt oss dette bildet. Noe som igjen fører til at jeg velger å sende en tekst jeg skrev om min bror og om frykten for at han skulle begynne å selge Gatemagasinet Virkelig, til redaktøren i magasinet. En tekst jeg skrev lenge før han ble skikkelig russjuk. Dette er en tekst som jeg umulig kunne ha skrevet i etterkant av hans død. Men, det ene førte til det andre, og nå sitter jeg her i virkeliglokalene og nøster opp i min brors siste levedager.
Rommet han døde i
I etterkant av min brors bortgang har jeg vært og besøkt Natthjemmet og sittet på senga der han feidet ut av livet. Det gjorde godt. Jeg ble godt tatt imot av personalet som fortalte meg litt om hvordan Natthjemmet fungerer og hva som ble gjort i min brors tilfelle. Lederen viste meg rommet. Et rom som overhodet ikke var slik jeg trodde. Det var et helt ordinært rom med ei koselig blå seng, et bord og en stol. Det var så langt fra det jeg hadde sett for meg. I mitt hode trodde jeg at min bror døde på et kaldt og skittent rom, helt alene, sulten og tørst. Disse forestillingene kunne jeg nå erstatte med et langt hyggeligere bilde. Jeg fikk også vite av noen veldig trivelige folk som jobbet der, at min bror hadde fått seg en kopp kaffe og ei brødskive før han gikk til sengs. En kopp kaffe. Den kaffekoppen varmet også meg, ei kald og tom lillesøster over et år etterpå.
Politirapporten
I mai fikk jeg komme på politihuset i Tromsø og lese politirapporter og obduksjonspapirer. Det var en helt surrealistisk opplevelse. Jeg følte meg kvalm, uvel og svimmel. Det var sjukt å lese om min bror omtalt som et lik. Dette var for meg en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg tror hjernen har en mekanisme som gjør at man ikke klarer å ta det inn over seg, det blir for tøft, rett og slett. Men når jeg hadde fått fordøyd denne opplevelsen, så
gjorde dette også godt. Det å få fakta, helt konkret fra A til Å, ufarliggjorde hele mitt tankesett rundt hans død. Ting var ikke så skummelt og dramatisk som jeg trodde. Det jeg fant ut er at sannheten er mindre skummel enn det å vandre i uvitenhet, noe jeg fram til da hadde gjort.
Da roen kom
Jakten på min brors liv har vært en reise der jeg har lært en hel masse. Jeg har fått en ro jeg ikke trodde var mulig å finne, og jeg kan nå leve med hans skjebne. Det å være russjuk er dødsens alvor. Og det rammer hele familien. Det verste for familien er følelsen av å være hjelpeløs. Det å se at en man elsker blir mer og mer sjuk uten å kunne gjøre en pøkk, er nærmest umenneskelig. Jeg har tidligere fulgt min kreftsjuke bestemor til graven. Da fikk jeg være til stede helt fra hun fikk diagnosen og til hun trakk sitt siste sukk. Hun var uhelbredelig sjuk, men det å holde henne i handa, massere føttene hennes, gi henne vann – det hjalp oss som pårørende. Vi var også her hjelpeløse, men på en helt annen måte. Jeg har ikke før nå i etterkant skjønt eller klart å ta innover meg at jeg har levd med en bror som lekte katt og mus med døden. Han var dødssjuk, og jeg var en passiv tilskuer. Jeg valgte ubevisst å flykte fra realiteten rett og slett for å overleve. Men, det hadde sin pris. Kroppen min ga tydelige beskjeder til meg i form av ulike typer smerter om at jeg måtte stoppe opp, slutte min flukt.
Å bruke stemmen
Jeg skal i respekt for min bror dele av mine erfaringer. Jeg har lært en hel masse på min ferd gjennom hans liv. Han har ikke en stemme lengre, men jeg vil prøve å bruke min til ære for ham. Jeg vil bidra så godt det lar seg gjøre til at folk skal få opp øynene for at det å være russjuk er nettopp det – å være sjuk. Ennå i 2012 blir disse alvorlige sjuke menneskene behandlet som kriminelle, og alle blir stigmatisert og skåret over én kam. Men går man inn og ser på hver enkelt skjebne og blir kjent med mennesket bak rusen, vil man finne ulike personligheter som av ulike årsaker har havnet der de er og blitt så syke som de er. Det kan være alt fra ubehandlet ADHD til et lengre sykehusopphold, der en har blitt behandlet med sterke medikamenter som igjen har ført til en avhengighet. Det kan være så mangt. Det det ikke er, og som er det latterligste jeg hører, er at mennesker har havnet der på grunn av en svak karakter eller ved bevisste valg. Det er ingen, ikke ensom vil være der de er – i et sant helvete på jord. Det som i utgangspunktet drev en ut i denne gifta, har i tillegg ført til et avhengighetsproblem som igjen gir abstinenser som jeg ikke unner min verste fiende. Nå handler det paradoksalt nok om å overleve. En må tilføre det som kan føre til død, for i det hele tatt klare å eksistere. De aller fleste av oss har vel fra tid til annen kjent på såkalte fyllenerver og det å være fyllesjuk. Gang dette med 10 000, så kan man kanskje tenke seg det helvete som rir en som blir uten ”medisinen sin”. Min bror fikk ro og fred til å sove når han fikk sin ”medisin”. Han ble ”frisk”.
Stigmaet
Det å kalle noen narkoman blir så feil. Det er et ord jeg aldri 
kommer til å bruke. Nettopp fordi det stigmatiserer en hel gruppe mennesker. En gruppe som består av ulike mennesker med ulike skjebner. Som har ulike egenskaper, ulik bakgrunn og ulike familier. Og ved å sette dem i bås kommer vi aldri til å komme videre i forståelsen av denne sykdommen. Noe av det viktigste vi ikke må glemme, er at dette er mennesker med følelser. De må i tillegg til å takle misbruket sitt, takle sorgen og skammen over å måttepåføre sine kjære så mye smerte, for selv å klare å holde hodet over vannet. Dette er ikke følelseskalde eller likegyldige roboter som kanskje noen tror, ei heller egoister.
Min bror var den mest samvittighetsfulle personen jeg vet om. Det gjorde at for hver gang løfter ble brutt, syntes jeg bare mer synd på ham. Nettopp fordi jeg visste hvor inderlig det kom til å smerte ham. Og jeg vet med hundre prosent sikkerhet at kjærligheta til oss var størst, selv om stoffet hadde den råeste makta. Så i tillegg til abstinenser og faenskap må altså den russjuke deale med anger, dårlig samvittighet og sorg. Dette høres ikke ut som et liv noen skapning på denne jord ville velge, gjør det vel?
Lærdommen
Det er et ordtak som sier at de beste går først. Jeg vet ikke om et bedre menneske enn min bror. Han kom aldri med et vondt ord om noen, og det står det respekt av i vår tankeløse verden. Mitt håp er at vi kan ta lærdom og huske på at når alt kommer til alt, så er vi alle brødre og søstre, og vi må ta vare på hverandre.
Vi sees på andre siden
Jeg vil avslutte med noen ord fra en sangtekst fra Pearl Jam jeg vet Stian var glad i:
“Yes I understand that every life must end / As we sit alone, I know some day we must / Oh, I`m a lucky man, to count on both hands the ones I love / Some folks they got none, others they have one / Practised all my sins, never gonna let me win / Under everything just another human being / I don`t wanna hurt, there`s so much in this world to make me bleed / Meet you on the other side.”
Stian, vi møtes igjen. I mellomtiden skal jeg bruke stemmen min så godt jeg kan. Du døde ikke forgjeves. Elsker deg.
