Løsningen på kreftgåten, tungetale og en snarvisitt i helvete. Vi har vært på mirakelshopping.
Lørdag ettermiddag. Folkets hus er stappfullt. Frimenigheten Bykirken har invitert predikant, evangelist og mirakelleverandør med globalt nedslagsfelt, Svein-Magne Pedersen, til seanse i Bodø. Og jeg har på fullt alvor tatt på meg oppdraget å dra dit for å opplyse deg om hvordan det forløp. Men først er det på sin plass å gi en kort presentasjon av kveldens superstar: Evangelistenes Frank Sinatra, Guds egen posterboy, Svein-Magne Pedersen. Pedersen ble født i 1948 i Narvik. I en læstadiansk familie. Han sier selv at han har fått gudsfrykten inn med morsmelka. Han skal ha mottatt helbredelsens nådegave mens han var elev ved Ansgarskolen, en misjonsskole, på tidlig syttitall. Han ble verdenskjent i Norge etter noen spektakulære TV2-opptredener på nittitallet. Her ble kreti og pleti helbredet. En åtte uker gammel kattunge med epilepsi, en Chihuahua med tette luftveier. En dame på Vestlandet forteller at hun har en av Pedersens tv-sendinger på VHS, og spiller den av når hun er småpjusk. Hun blir like helbredet hver gang. Hun skal etter sigende invitere kjente hjem for litt hjemmesnekret VHS-terapi med det samme mirakuløse resultat. I dag er Pedersen daglig leder av Misjonen Jesus Leger, som han stiftet i 1990. Et foretak som omsetter for titalls millioner i året, innen en industri som på det globale marked omsetter for milliarder. Det selges bøker, det avholdes kurs, det samles kollekt, og ikke minst: Telefonhelbredelse. Du leste riktig. For X antall kroner kan syke og uføre ringe et 820 nummer og bli helbredet for alt fra flass til kreft. I Jesu navn, halleluja!
Forhåpninger
Kveldens møte er annonsert å begynne klokken 17.00. Jeg ankommer folkets hus, noe nervøs. Dette er en fremmed verden for meg, og jeg er spent og usikker på hva som vil møte meg. Her er gamle og syke. En eldre herre i rullestol sliter litt med å komme inn døren, så jeg hjelper han. Jeg ser meg rundt og kjenner en umiddelbar sympati med disse folkene. Aldri før har jeg vært omgitt av så mye forhåpninger. Jeg kjenner det stikker i hjertet mitt. Bortsett fra de trengende som har rullet, humpet og hinket hit fra fjern og nær (jeg snakker med et ektepar som har tatt turen fra Røros), har vi jo menigheten. Disse folkene er yngre, penere og friskere. De har alle et varmt smil og en sterk odør av ren såpe. En odør som setter min egen eim av øl, røyk og baconfett i et makabert relieff. Disse folkene hverken røyker eller drikker, de hverken lyver, stjeler, onanerer, bedrar, snakker ondt om sin neste, eller driver hor i sitt hjerte. Jeg gjør flere av disse tingene på daglig basis. Vi er i samme rom, men ikke i samme univers.
Himmmelmuzak
Jeg setter meg i kafeen og bestiller kaffe og vafler. Obligatorisk jesusmat. Det blir en merkelig scene da det ser ut som om kasseapparatet har sluttet å virke. De klarer ikke å åpne det. To menn flikker på apparatet og drar i ledninger. Jeg tenker at det kanskje kunnet vært forsøkt åpnet ved forbønn, men jeg kan ikke hjelpe dem. Jeg har ingen forbindelser med den store reparatøren i himmelen. Jeg drikker kaffen og leser avisen. Usikker på hvordan jeg skal te meg. Kan de se på meg at jeg ikke er en av dem? Aner de en femtekolonne? En hyggelig dame kommer og gir meg en kølapp med noen fjonge fargekoder på. Hensikten med denne kølappen er å organisere puljene ved forbønn og helbredelse. Guds himmelske kølappsystem. Jeg går inn i salen. Fremdeles usikker. Skal jeg ta av meg lua? Jeg gjør det for sikkerhets skyld. Men jeg våger ikke ta opp journalistblokka for å notere. Har ikke lyst å tilkjennegi meg som journalist ennå. Setter meg bakerst. – Sett på litt himmelmusikk! roper Svein-Magne Pedersen. Himmelmusikk er et eget begrep innen denne sfæren. Det er en type pianobasert muzak av det lavmælte, andektige slaget. To voksne damer sitter bak meg. – Åh Jesus! Halleluja, sukker de inderlig, med lav røst. Det er tid for lovsang, en kvartett entrer scenen, en blond og fager kvinne synger om å gi hjertet til Jesus. Teksten projiseres på lerretet og mange synger med. Hender i været. Mannen foran meg mangler en finger. Noen gråter lavt. Så er det tid for kollekt.
Guds prinsipper
Bykirkens pastor forteller om kollekten, folk roter i lommene sine. – Gud elsker den som gir! Understreker pastoren. – Gud vil ikke ta, men for at han skal kunne gi, så må vi gi først. Slik er Guds prinsipper! Pastoren informerer om at det er oppkoblet en kortterminal ved miksepulten. Og der er det, sannelig jeg sier dere, allerede kø. Kollektbøssa kommer til meg. Her er det store sedler. Tohundrelapper mest, men også femhundrelapper. Jeg gir tretti kroner for syns skyld og tenker i mitt smålige sinn at jeg skulle nesten bedt om kvittering og fakturert redaksjonen. Så: Et gisp går gjennom forsamlingen. Pedersen har ankommet. Han går gjennom midtgangen og hilser på folk. Ser dem inn i øynene og smiler. Damen bak meg lirer av seg en kort frase som for meg høres ut som et slags kokkelimonkespråk. Tungetale. Og Pedersen har ikke begynt å preke engang. Men nå starter han. Han prater og prater og prater og prater. Det skal gå tre timer før han holder kjeft igjen.
New age
Han ler overbærende av å bli beskyldt for å være en leverandør av placeboeffekt. Det er det dummeste han hører. Han har jo helbredet barn også, og placeboeffekten virker jo ikke på barn? Neivel. Jeg husker mine dager som småbarnsfar og de hundrevis av skrubbsår og klemskader jeg har helbredet ved help av blåse på-metoden. Jeg har en suksessrate på hundre prosent. Han forteller om sitt møte med new age-bevegelsen og sin varme kjærlighet for alternativmessen. – Vi leter etter den samme kraften, men Märtha Louise og vennene hennes har oversett selve kilden. For det er Jesus og ikke engelen Gabriel som er kilden til Guds kraft, sier han. – Men jeg elsker Märtha Louise, erklærer Pedersen. Dette er helt i tråd med en utvikling man har sett. En utvikling som stadig blir sterkere. Konspirasjonsteoretikere, UFO-mystikere og kornsirkelfantaster danner felles front med evangelistisk kristendom – mot rasjonalitet og vitenskap.
Krafttak mot kreft
Han snakker om mannen fra Saltdal som hadde prostatakreft. Pissa blod og holdt på å stryke med. Pedersen ba for ham. Han hevder mannen ble frisk som følge av dette. Han prater om kraftløsheten i andre kirkesamfunn. Og at vi må få kraften tilbake. Han forteller om en hund som hadde vært dårlig. Eieren hadde lagt noen eksemplarer av bladet Legedom, som Pedersen utgir, under bikkja. Den ble frisk, hunden. Men Pedersen legger til at det måtte fire utgivelser av Legedom til. Anekdotene møtes med tilrop. – Halleluja! Han snakker om det nye prosjektet sitt, Kraft mot kreft, snakker om hvor ødeleggende cellegift kan være og hvor begrenset legevitenskapen er på dette feltet. Jesus er nøkkelen til helbredelse. All helbredelse, også kreft. Han snakker og snakker. Timene går. Det virker ikke som det er så viktig for folk hva han sier. Bare at han snakker. Han forteller at han skal forsøke å få avsluttet ved midnatt, og med ett befinner jeg meg i fare for å falle inn i en akutt depresjon. Den fæle kollektbøssa går fortsatt på rundgang. – Ikke vær redd for å gå med underskudd! sier Pedersen. – For den som er frelst, vil alltid gå med overskudd!
Postkort fra helvete
Han lyver skamløst til folk. Han ba for den tåløse, men nevner ingenting om resultatet. Noe av det drøyeste han forteller er en historie om en trettisju år gammel kvinne på Vestlandet. Dyp angst. Bipolar. Hoppet fra femten meter og klasket i asfalten som en våt klut. 14 dager i koma, forteller han. Hun skal ha vært død i tre timer da hun kom tilbake til livet. Stopp en hal! Er jeg virkelig den eneste i forsamlingen som stusser over resonnementet? Jeg er ikke medisinsk utdannet, men selv jeg vet forskjellen på å være komatøs og død. Den første tilstanden er da vitterlig forhåpentlig av forbigående art. Den andre litt mer permanent. Historien når sitt dramatiske høydepunkt når Pedersen forteller hva kvinnen, som på dette tidspunktet var ateist, hadde opplevd på den andre siden. Hun hadde befunnet seg på et mørkt og kaldt sted. Lenket på hender og føtter, en forferdelig stank rundt henne og jammer og gråt over alt. Bortsett fra lenkene kunne dette vært en grei beskrivelse av min hjemby, 25 mil lenger sør, men det er ingen tvil om at vi får manet frem et bilde av helvete, Gehenna, fortapelsen. Hit skal alle de som ikke kjøper Pedersens historie. – Det finnes to utganger, og bare disse. Fortapelsen eller frelsen. Halleluja! En spenstig måte å motivere folket på. Og folket er med. – Amen! Og da kvinnen våknet opp av koma, var hun ferdigfrelst.
Bryllup med Jesus
Nå følger en ny vending i kveldens dramaturgi. Det er tid for frelse. Det er tid for å åpne sitt hjerte for Jesus. – Rekk opp hånden alle som vil bli frelst i dag! Enogtjue hender i været. Det hele er en pussig seanse. Det er nok over hundre mennesker i lokalet. Men bare enogtjue vil bli frelst. Jeg tenker at de resterende nok allerede har hjertet sitt så fullt av Jesus at det ikke er plass til mer. Og de andre? De enogtjue? Har de tatt turen hit uten å tro på oppstandelsen i utgangspunktet? Jeg sliter med å begripe logikken bak denne øvelsen. Det er et bryllup med Jesus. Han har holdt på i tre timer. Folk er sultne på mer. Vi er klare for kveldens hovedattraksjon. Det er tid for helbredelser.
Kitsch, camp og dollar
Helbredelser ved bønn er ikke så big business på bjerget som det er over there. Men Pedersen tilhører likevel en tradisjon, som har kommet hit fra statene. Der er dette svære greier. Tv-predikantene har egne kanaler hvor kontonummeret kontinuerlig ruller over skjermen. De bor i palasser og kjører cabriolet og snakker om salvation through materialism. Her er det ikke bare helsa de det bes for. Men din personlige økonomi. Pastorene forteller om hun ene damen som ga tusen dollar i gave til kirken og i dag er mangemillionær. Dette er diamantringenes og pelskåpenes religion. Så kitsch og camp at Liberace ville frydet seg. Frelsen finnes ikke i etterlivet men i nipsfylte luksusvillaer og vidunderlige ansiktsløftninger. Kirurgen kan hjelpe til å stramme skinkene dine, men det er Gud som spanderer. Hvis du gir først. Min personlige favoritt i dette forfengelighetens fyrverkeri er ekteparet Jim og Tammy Bakker. De lagde et slags religiøst Disneyland. Et kristent eventyrland hvor alt var mulig. Med slagordet God Loves You, he really does nådde ekteparet ut til tretten millioner husstander. De presenterte en infantil lykkereligion. Hjemmet deres hadde gull på veggene, garasjen var full av Rolls-Roycer. I 1987 arrangerte Tammy en innsamling på tv-kanalen til inntekt for en bursdagspresang til sin mann. Gaven var to (ikke en, men to) sjiraffer. Dette er ikke kødd. – Hvis du ber Gud om en campingbil, husk å fortelle hvilken farge du foretrekker, pleide Tammy å si. I parken som var på ni tusen mål fantes det blant annet en gigantisk vannsklie, en Hall of rememberance, en minnehall over Jesus og Bakker-familien, utført i bysantinsk stil med fire kupler og verdens største utsalg av Wendys hamburgere. Her kunne du få kjøpt din egen Tammy-dokke til 675 dollar. og det var massedåp hver tirsdag klokken ett. Eventyret fikk imidlertid en trist slutt, hvor skandalehistorier om svindel, korrupsjon, utpressing og seksuelle utskeielser florerte. Pastoren selv fikk en dom på 45 år i fengsel. Sånn kan det gå.
Svindel og bedrag
Tryllekunstneren og skeptikeren James Randi hadde for noen år siden en spektakulær demonstrasjon av den bevisste svindelen disse folkene holder på med. I 1986 avslørte han hvordan den tysk-amerikanske predikanten Peter Popoff lurte tilhengerne sine ved å tilsynelatende motta åpenbaringer om deres helse og detaljer rundt dette. Det de ikke hadde fått med seg var at spørre-skjemaet som de ble bedt om å fylle ut ved innganen ble overlevert hans kone. Disse opplysningene ble så sendt over til predikanten ved en øreplugg. Det Randi gjorde var å tune seg inn på frekvensen. Dermed kunne han ikke bare avlytte svindelen, men også overta frekvensen og gi predikanten falsk informasjon, hvorpå han ble satt i den dypeste forlegenhet. Filmen ligger på youtube og er egnet til å vekke munterhet.
Tinnitus
Det er traustere forhold her hjemme, men fortellingen om Jim og Tammy er likevel et godt bilde på hvor galt det kan gå når grådighet, skamløshet og vulgærteologi får frie tøyler. Hos Pedersen foregår seansen ved at en fargekode kommer på storskjermen på veggen. Fargen viser hvilken pulje det nå skal bes for. De blir bedt om å komme frem mot scenen. Guds kraft har begrenset rekkevidde så det er viktig å komme så nær Pedersen som mulig. Det skaper en del forvirring da det viser seg at fargen blå kommer i to valører, lys og mørk. Pedersen går fra person til person, spør hvor det gjør vondt. Legger sine hender på det vonde stedet, og ber. Mange har nedsatt hørsel og tinnitus. Vitnesbyrdene strømmer fritt, og dem er det mange av. – Han karen her, han har hatt nedsatt hørsel i tretti år, men nå har vi bedt for ham i Jesu navn og hva føler du nå? Pedersen gir mannen mikrofonen. Nesten umerkelig lavt oppfatter vi mannens svar: – Ka e det du si?!
Artikkelen fortsetter under bildet
Medieteam
På dette tidspunktet er jeg blitt identifisert. Pastor Frode Hansen kommer og spør om jeg er journalist. Jeg tenker at jeg er vel mer en dilletant med notatbok, men svarer at jo jeg skriver for Bodø Nu og tenker at nå blir jeg pælma ut. Det blir jeg ikke. Tvert imot blir jeg ønsket velkommen og invitert på en runde hvor jeg blir presentert for teamet rundt Pedersen. Han har med seg et eget medieteam. Nå er det litt sånn at man kan gå litt rundt. Spise vafler, drikke kaffe og andre kirkelige utskeielser. Sofaene er fulle av unger med Nintendoer og Ipader. Stadig kommer folk bort til meg med et nytt vitnesbyrd. – Du må snakke med han her, sier de og geleider meg fra person til person. Det ene vitnesbyrdet følger det andre. Jeg snakker med en gutt på femogtjue, som forteller at han hadde underutviklede hofter og måtte bruke skinner som femåring. Han forteller at legene hadde sagt at det ville at tid før det ble noen bedring, men så hadde Svein-Magne bedt for ham og to måneder sener kunne legene konstatere en bedring.
Prostata
Neste historie stikker meg i hjertet. Jeg møter en gammel båtbygger. Han ser på meg med det tristeste, og mest troskyldige blikket jeg noen gang har sett. Han forteller meg med tårer i øynene at han har nedsatt hørsel. Og kreft i prostata. Men i kveld har Pedersen helbredet ham. Jeg spør hvordan det gikk til. Han forteller at Pedersen stakk fingrene sine i ørene hans og så hørte han plutselig en slags dunkende lyd. Og at når Pedersen dro ut fingrene så hørte han straks bedre. Jeg klarer ikke snakke med ham om kreften. Det er for hjerteskjærende. Hva vil skje med denne mannen, når han på neste legebesøk får høre at svulsten er der fremdeles? Vil han tenke at det er hans egen skyld? At troen hans ikke er sterk nok? At han ikke er verdig Guds kjærlighet? Vi vet at mennesker som oppsøker mirakuløs helbredelse, som ikke innfrir forventningene, står i fare for å bli utsatt for voldsomme tileggsbelastninger. I form av selvbebreidelser, skam og ytterligere traumer. Hvordan følger Pedersen opp disse? Hvilken hjelp og støtte får de som får sine håp knust? Vi snakker om mennesker i sitt livs største kriser.
Frekkhet
Showet begynner å nærme seg slutten. Han har holdt på i syv timer nå. Holder nye tordentaler om de hersens rasjonalistene og de såkalt intellektuelle som i sin frekkhet våger å etterspørre dokumentasjon. Han tar seg faktisk den frihet å snakke dritt om Rousseau, som om opplysningstiden var den verste ulykke som hadde rammet menneskeheten. Det blir mer lovsang. Menigheten er fornøyd. La meg presisere at min hensikt her aldri har vært å såre folks følelser i forhold til deres egen tro. Ei heller har jeg forøkt å angripe kristendommen, for dette er ikke kristendom i tradisjonell forstand. Det er i hvert fall ikke den kristendommen jeg tok en vennskapelig avskjed med i barndommen. Dette er en form for nyreligiøsitet som vokste frem på tredvetallet, som en reaksjon på kulturradikalismen og vitenskapens inntog i offentligheten. Den er radikal og reaksjonær. Verdslig og politisk, revolusjonær, autoritær og i hele sitt vesen patriarkalsk. Disse menneskene ønsker seg tilbake til en til før synden kom til jorden, og synden kom med rasjonalitet og vitenskapelig tenking. De drømmer seg tilbake til drømmen om et rent samfunn som aldri har eksistert andre steder enn i deres fantasier. Et sted hvor abort og homofili er forbudt, hvor evolusjonsteorien i all sin styggedom er forvist fra læreplanen og erstattet med skapelsesberetningen. Og de tjener gode penger på det.
Stjerner
Forsamlingen bryter opp. Folk tar hverandre I hendene. Jeg ser meg rundt og under meg over disse menneskene og den boblen de har søkt tilflukt i. Jeg fisker opp en lenge etterlengtet sigarett og tusler ut i høstnatta. Den himmelen som er over meg, er stjerneklar. Fylt av materie som kolliderer, beveger seg og fenomener jeg aldri kommer til å forstå. Hos de jeg har tilbrakt kvelden med er alle svarene gitt. Jeg tenner røyken og tenker på Lukas evangeliet: For den som opphøyer seg selv skal fornedres. Og den som fornedres skal opphøyes (Luk 18.14). Bak meg strever mannen i rullestolen med den samme dørstokken.
Les intervju med Svein-Magne Pedersen her.
