Hvis man kan spy og smile samtidig, da snakker vi om en sterk opplevelse.
Vågsfjorden utenfor Harstad, en novembernatt i 2006: Er ute på tur med en gruppe britiske journalister. På jakt etter nordlyset. Aurora Borealis. The Northern Lights. Normalt for noen av oss; ufattelig eksotisk for andre. For å legge forholdene litt til rette, samt skape en flott opplevelse, har vi gått om bord i skonnerten Anna Rogde og sklir over en speilblank Vågsfjord med slokte lanterner og kun lyden av knirkende master og tauverk i lett frosne ører. En sterk opplevelse av totalt mørke, og samtidig er det ikke mørkt i det hele tatt. Vi har bare fjernet oss fra den lysforurensningen vi vanligvis utsettes for konstant når vi ikke sover. Våre 14 britiske venner står med nakken i førtifem graders vinkel, andektige ansikter og stirrer mot stjernehimmelen, der nordlyset flammer over himmelen som et trolsk, grønnaktig bånd. Det bølger frem og tilbake, skifter form og farge, og gir inntrykk av å være nesten så nært at vi kan strekke ut en hånd og ta på det. Vakkert – og gripende.
Vågsfjorden utenfor Harstad, klokka 0815 neste morgen: Etter alt for mye øl og akevitt og alt for lite søvn, har vi klart å komme oss fulltallige om bord i sørgående Hurtigrute og satt kursen ut fra Harstad mot Vesterålen og Lofoten. Men det er få tegn til varige mén etter siste natts strabaser på barfronten. Med glitrende øyne og andektige ansikter står hele selskapet på dekk i minus 10, mens vi glir utover en mørk fjord med utsikt til et utrolig vakkert lysteater i øst, der naturens egen lysmester langsomt drar det arktiske blå baklyset opp bak en kulisse av mørke, taggete fjell. Frokostbordet står dekket bak oss, innendørs i 21 grader, med varm kaffe og te som akkompagnement. Men av en eller annen grunn er det vanskelig å gi slipp på dette bildet og gå inn og sette seg. Utrolig spektakulært, og med en nesten litt overjordisk magnetisme i seg, dette arktiske lyset.
Vestfjorden utenfor Henningsvær, litt under et døgn senere, og etter nok en lang og fuktig kveld med hyggelig samvær: Vi har dratt ut i grålysninga med ei fiskeskøyte for å dra liner. Det har vært storm ute i Norskehavet, og tunge dønninger ruller innover mot Lofotveggens barske og vakre natur. Båten vår ruller tungt i sjøen og graver baugen dypt inn i bølgene, slik at vi får utfordret både den innebygde gyroen i kroppen samt evnen til å holde på gårsdagens middag. Sistnevnte utfordring har allerede blitt for tøff for noen av våre britiske venner. Men de er fullstendig forgapt i naturopplevelsen og betrakter fascinert havørnene som henger over skøyta og venter på lunsj, for så å komme inn som angripende småfly når fiskerester kastes over ripa. Det er på denne turen jeg utvikler tanken om at ”hvis man kan spy og smile samtidig, da snakker vi om en sterk opplevelse”.
Jeg kan beskrive mange, mange slike små og store opplevelser. Fra forskjellige land og forskjellige kontinenter. Ulikhetene og kontrastene er store, både klimatisk og kulissemessig. Men det er noe spesielt med disse møtene mellom mennesker og natur. Disse situasjonene hvor vi med ett oppdager hvor kraftfull naturen er, og hvor små vi enkeltmennesker blir i denne konteksten. Jeg er ikke spesielt religiøs av meg. De som kjenner meg godt, vil kanskje hevde at jeg er langt fra religiøs. Men når det gjelder akkurat denne type opplevelser og øyeblikk, så er jeg på et vis troende. For jeg tror på disse møtene mellom mennesker og natur som på et vis får tiden til å stoppe opp og setter ting litt i perspektiv for oss. ”Verweile doch, du bist so schön”, skriver Goethe i sitt verk ”Faust”. Stopp opp – du er så vakker. Det å stoppe opp og hengi seg til øyeblikket, som på Goethes tid nok kan ha vært et svakhetstegn, må i våre dager kunne sies å være en evne vi burde tviholde på og utvikle. Gjør vi ikke det, vil vi antagelig bli revet med og dratt med i dragsuget fra en stadig mer fragmentert, flyktig og hurtiggående verden. Lovene om tilbud og etterspørsel virker riktignok også innenfor reiselivet, men de har ennå ikke helt fått kommandoen over de rene og vakre naturopplevelsene, og jo lenger vi kommer bort fra de store metropolene, jo svakere er gravitasjonskraften. Heldigvis.
Nå snakker vi nesten reiselivspolitikk, og det skal vi ikke bruke denne spalten på. Det som er viktig å være klar over, er at vi har mange, mange slike opplevelser i Norge. I nærheten av der vi bor. Nært deg. Nært meg. Jeg kan finne en slik opplevelse nå i kveld, ved å gå ut under stjernehimmelen på Geilo, fjerne meg fra kunstlyset og kikke opp på mektige Hallingskarvet som troner over Hardangervidda som en uangripelig vokter over freden og de magiske øyeblikkene.
Gå ut, folkens! Opplev disse tingene som ligger rundt dere. Vi har disse opplevelsene til fri benyttelse enn så lenge. En og en halv milliard mennesker er i ferd med å begynne å få muligheter og råd til å reise. Og uansett hvor klønete vi klarer å være i utviklingen av markedsføringen av Norge som reisemål, så vil vi nok før eller senere bli oppdaget. Og da er det ikke så lenge før disse opplevelsene blir sjeldnere og kanskje ikke lenger er like tilgjengelige for alle. Det er viktig å gripe øyeblikket. Grip dagen. Carpe diem. Verweile doch, du bist so schön.
