Det har gått ei kule varmt nordpå i det siste. Vel, egentlig ikke bare i det siste, men over relativt lang tid.
Store mengder mennesker treffer viktige valg basert på frykt og kunnskapsløshet. Det viktige blir irrelevant, mens praktiske spørsmål som man skulle tro var løsbare i Norge på 2000-tallet, graver store prinsipielle grøfter gjennom befolkningen og skaper en situasjon hvor vi blir nødt til å velge side: for – eller mot?
Opp gjennom historien har det eksistert en del slike saker. Viktige saker, hvor det kanskje kjentes som om ditt personlige valg kunne ha en betydning for utviklingen. Forandre verden på en måte? De hadde sikkert sånne meningskamper allerede i steinalderen: for eller mot bruk av ild? Senere kan vi finne flere slike i middelalderen. Katolikk eller lutheraner? Syfilis eller ikke?
Det kan virke som om graden av viktighet i livets store spørsmål er omvendt proporsjonalt med levestandarden i den aktuelle perioden. Vi beveger oss på et vis oppover i Maslows behovspyramide, mens de viktige spørsmålene blir stadig mer overfladiske. For eller mot EU? Vi kryper ned i våre moderne skyttergraver på stadig underligere grunnlag. Hvilken side står du på i spørsmålet om datalagringsdirektivet? Og de aller mest uviktige ting kan blåses opp til dimensjoner som ikke hører noe sted hjemme i en verden hvor fortsatt mange trenger hjelp. Liverpool eller Manchester United?
Her nord har mye handlet om veifinansiering i det siste. Også omtalt som veipakker eller bomringer. Bomring er forresten et morsomt ord; det
aktua- liseres stadig, mens bomringene i seg selv blir stadig mer usynlige der de finnes. Ikke for det, regningene finnes – de oppdager vi etter hvert. Men de fysiske bomstasjonene er det ikke så mange av lenger.
Men det er altså i disse prosessene at det har gått ei kule varmt, som vi sier. Både på politisk nivå, og i kommunikasjonen med dem som skal velge politikerne. Oss. Folk flest, som enkelte ynder å kalle oss. I de tre største byene i Nord-Norge kan det virke som om man lot veifinansiering, også kalt bompenger, avgjøre valget. Og det uten at politikerne hadde vært tydelige på konsekvensene, og uten at vi, “folk flest”, hadde satt oss inn i saken. Bør vi le, eller bør vi gråte?
Harstad kan tjene som eksempel. En by som over årtier har vært styrt av Arbeiderpartiet og Høyre, med Høyre som dominerende parti (og med Høyre-ordfører) siste periode. Nå var det slik at byens ordfører, og dermed partiet Høyre, gikk sterkt inn for å realisere en veiløsning for byen som innebærer en såkalt bomring, altså at brukerne skal være med å betale for veiløsningen, også ut over det vi betaler i skatt. Og dermed vraket “folk flest” Høyre-ordføreren ved valget og gjorde FrP til valgets soleklare vinner og Hanne C.S. Iversen til en variant av “Vågsfjordens frihetsgudinne”, hvis vi kan ane konturene av at også Harstad ønsker å melde seg ut av Norge.
For det er jo litt der vi ender. Hva er dette for slags tøys? Vi har over lang tid etablert et system i hele Norge hvor denne type veiløsninger delfinansieres av stat og fylkeskommuner, og så lager man en ordning hvor brukerne er med og betaler. Lik det eller ikke, men sånn er det. Det har vært bekreftet i rene ordelag av ansvarlig statsråd, samferdselsdepartementet, vegvesenet og mange andre, som har lent seg fremover og forsøkt å få lokalpolitikere og “folk flest” til å forstå.
Forstå hva? For eksempel at vi i det sosialdemokratiske Norge (eller for den saks skyld et høyrestyrt Norge) ikke kan drive med denne type forskjellsbehandling? Hva i all verden skulle få folk på Østlandet, på Vestlandet eller i Trøndelag til å forstå at vi her nordpå er prinsipielt mot bompenger, så derfor slipper vi? Når resten av landet må betale? Den forklaringen finnes ikke.
Og så kommer det aller rareste: Fire måneder etter valget kan det virke som om både lokalpolitikere av det mer moderate slaget og “folk flest” har begynt å ane konsekvensene av de valgene man har tatt, så nå driver de pinadø og snur. Er det mulig å havne så langt ut på bærtur? Ikke for det; man må gjerne innrømme at man tar feil. Jeg sitter bare med en følelse av at “folk flest” burde sørge for å skaffe seg mer kompetente politikere. Jeg skal komme tilbake til det ved en senere anledning.
Løsningsorientering må være stikkordet. Verden består av kompromisser, og det kan være nødvendig (også for lokalpolitikere) å svelge noen kameler for å få ting til å skje. “Folk flest” er nemlig ganske opptatt av løsninger når alt kommer til alt. Lokale mediehelter har betegnet politikerne som “nedsnødde” og ellers gitt ganske maleriske beskrivelser av mangel på gangsyn.
Jeg for min del føler meg litt hensatt til Erasmus Montanus. Mor Nille kunne ikke bygge veier. Det kan tydeligvis ikke nordnorske lokalpolitikere heller. Det plasserer Mor Nille trygt i nordnorsk politikk. Hun burde sporenstreks flytte til Nord-Norge og stille til valg.
