Anne May begynte å sniffe løsemidler som åtteåring. Nå syr hun bunader.
Utenfor Barmhjertighetens hus i Mo i Rana nyter Anne May Seildal (42) en kopp kaffe i vårsola. – Jeg har ikke noe å skjule, jeg er i LAR-programmet og har vært med i fem år nå. Stresset fra ruslivet slipper gradvis taket på meg. Nå har jeg fast lønn og et ordnet liv, sier Anne May.
Bunadstilvirker
Anne syr hovedsakelig nordlandsbunader. Sying og brodering i fengsler og andre offentlige institusjoner Anne May har vært på, har ført til at hun har et eget lag med nål og tråd. – NAV gav meg til slutt mulighet til å få attføringsmidler. Først trodde ikke yrkesveilederne at jeg kunne klare noe her i verden. Det er ikke slik at alle narkosyke er dumme og talentløse. Vanlige mennesker støttet meg, de så kvaliteten på det jeg sydde og broderte. De mente at jeg kunne starte i bunadstilvirkerfaget, forteller Anne May.
Utdanner seg
Seildal er den fjerde personen i norgeshistorien som har valgt denne utdanningen. Hun tar utdannelsen gjennom bedrift og er nå i sitt fjerde av totalt seks år. Anne May er glad og stolt over at hun allerede er blitt kjent for sin dyktighet, en kunde kom helt fra Kina for å få hennes ekspertise og særtrekk i bunaden. – Det var veldig morsomt å få en slik tilbakemelding. Det tar omtrent to hundre arbeidstimer i broderiene alene, når jeg syr en nordlandsbunad, forteller Anne May. Hun ser for seg at hun kan starte noe lite for seg selv og ta inn lærlinger etter hvert. Etter endt skolegang venter et år med drakthistorie og syv års praksis som bunadsmester før hun kan ha lærlinger.
Et liv i rus
Anne May giftet seg med sin mann i Barmhjertighetens hus for seks år siden. Hun stikker innom her for å kose seg av og til. – Pappa drakk tett og mye i førti år, han levde edru og som frelsesarmesoldat i sine ni siste år. Han fant Jesus og begynte å nyktre seg selv og andre. Bestefar var på motortorpedobåt under andre verdenskrig, han drakk sykelig mye etterpå. Krigen ødela familien, og alkoholismen fikk fotfeste i hjemmet. Mamma stakk av, jeg og fem søsken satt igjen med en far som drakk opp alle pengene. Barndomshjemmet manglet mat, strøm og klær. Jeg var sjanseløs på skolen, sulten og trøtt bestandig. Rusen ble en måte å kunne flykte fra hverdagen på. Det var mange år med sniffing og alkohol før jeg tok fatt på amfetamin. Det var slik i Stokke utenfor Tønsberg da jeg vokste opp, enten så ble du kristen og sluttet med rus, eller så dro du til Oslo og begynte på heroin. Det ble heroinen, og nå subutex for meg, forteller Anne May, som håper hun kan få erstatning for sin tapte barndom.
Barnløs
Anne May har bevist unngått å få barn. Hva skulle jeg gi dem? En sprøyte amfetamin til frokost? Jeg følger med på barn rundt meg, de skal ikke lide fordi foreldrene er sjuke. Utdanningen gjennom arbeidet betyr så å si alt. Jeg har det svært godt på jobben min, kollegene mine er som en familie for meg, det er trygt og godt å bli tatt vare på, sier Anne May, som bor sammen med mannen sin noen mil utenfor Mo i Rana. Paret bor for seg selv ute i naturskjønne områder. – Byen er ikke et sted jeg kan finne fred i. Vi ønsker oss en hund igjen, den forrige døde for en stund siden, den ble gammel, sier Anne May.
Hvorfor?
Anne May er opptatt av at andre skal få det bra, og hun skjønner ikke hvordan ting kan få utvikle seg så galt for så mange. – Hvorfor er det slik at det norske samfunnet lar mennesker gå på sosialtrygd i tjue år i strekk? Er dette lov? Noen må gjøre noe, jeg er bekymret for de mange unge som blir gående i denne runddansen. Det andre jeg lurer på er hvorfor LAR ikke stepper inn og hjelper de i programmet som har økende sidemisbruk og som ikke klarer seg i ordningen?, spør Anne May.
Tøff årstid
Våren er en tøff tid for alle med ruslidelser, det er som en klokke som tikker og alarmen går av på våren. – Jeg har kjempet meg gjennom en svært tøff vår i år. Det er mulig å hente seg inn igjen når man har en meningsfylt hverdag å gå til, avslutter Anne May.
Foto: Eirik Junge Eliassen
