- Virkelig - https://virkelig.no/dev -

NAV-reformen

Regjeringen Bondevik II la våren 2005 frem en stortingsproposisjon, hvor de foreslo at det skulle etableres en statlig Arbeids- og velferdsetat med oppgaver fra Aetat og Trygdeetaten.

Det innebar etablering av felles statlige og kommunale NAV-kontorer i hver kommune, og brukerne av tjenestene til Aetat og Trygdeetaten skulle kunne gå gjennom én eneste dør for å få dekket de behov den nye Arbeids- og Velferdsetaten fikk som oppgave. Dessverre har gjennomføringen av NAVreformen knirket allerede fra tidlig iverksettelse, og den så på ett tidspunkt ut til å knele under interne belastninger og frustrerte brukere. På Facebook
og i media finnes utallige historier og skjebner som hver for seg forteller at det et enstemmig Storting vedtok, ikke har gitt et bedre tilbud til brukerne. “Alea iacta est” er politikernes svar, og brukerne vrir seg i smerte og roper ut om manglende rettsikkerhet.

Frifagbevegelse.no siterte en NAV-kontorleder i 2008 som fortalte at “Medarbeidere sover dårlig. Folk gråter for ingenting. Kommer det en vindkule, bærer det utfor stupet.” Andre forteller historier om at de har arbeidet i NAV, og at de har sluttet i fortvilelse og aldri vil tilbake dit. De forteller om 15 timers arbeidsdager i sine nærmest desperate forsøk på å yte brukerne de tjenester og oppgaver som de har rett til, og om manglende bemanning
og sakspapirer på avveie.

I en kommentar til en artikkel NRK hadde på nett i 2009 skriver en bruker av NAV at; “NAV er og blir en stor skandale! Et helt folk reiser seg nå i sinne! De som er blitt behandlet urett og som lider økonomisk og/eller helsemessig grunnet NAV- systemet, kommer til å gå til søksmål, dette gjelder titusener av NAV-brukere! Ta vare på bankdokumenter og kvitteringer med mere på kostnader grunnet NAV, skaff de nødvendige legeattester, resten har jo NAV i sine klientmapper». «Kan vi søke erstatning på disse grunnlagene? Svaret er ja, sjekk loven, sjekk med en trygdeadvokat. Eller fri rettshjelp! Og som trygdet har du fri rettshjelp i trygdesaker!”

En egen gruppe er opprettet på Facebook, og en bruker som kaller seg Jeanine forteller at; “Vi aksepterer heller ikke lenger å bli tiet i hjel med våre klager til etaten. Vi arbeider for å bli tatt på alvor, for at også vi skal bli omfattet av rettssikkerheten og krever at vi skal kunne motta de kvalitetssikrede tjenestene som er lovet oss – noe som per i dag ser ut til å glimre fullstendig med sitt fravær i svært mange tilfeller.”

En som kaller seg Oppgitt skriver i sin kommentar; “Det har vel vært ganske tydelig lenge at de ansatte i Aetat / Trygdeetat / sosialkontorer ikke har ønsket denne reformen. Og uten de ansattes velvilje må dette havne i grøfta. Det ser ikke ut til at saksbehandlerne skjønner at det går ut over en uskyldig tredjepart: den vanlige bruker.”

Annemor skriver i
en kommentar i 2009; “Hovedutfordringen er at folk som er i en situasjon de opplever som fortvilet, må vente lenge på et svar. Usikkerhet er det som tar knekken på folk. Min uheldige kusine, som er ute av stand til å arbeide på grunn av en bipolar lidelse og dyp depresjon – har etter nesten to år på rehabiliteringspenger nå ventet snart åtte mnd. på uføretrygd. Siste utbetaling: 30. juni 2008. Et lån tatt opp til en pålagt rehabilitering av leiligheten – besluttet av borettslaget – har så langt hindret rett til sosialhjelp. Nå er det oppbrukt! Er det noen som vil gjette på om hun er blitt friskere – eller sykere? Her er problemet – NAV er slik vi ser det i dag selvrekrutterende på brukere – i køen blir flere og flere sykere og sykere og mer langvarige brukere av NAV.”

Historiene er talløse og kommer både fra brukerne og NAV-ansatte. Reformen, som er tidenes største i Norge, omfatter samtlige brukere av både statlige og kommunale tjenester for arbeidsledige, sosiale støtteordninger og trygd. Den omfatter også samtlige ansatte fra tidligere Aetat, Trygdeetaten og de kommunale sosialkontorene. Reformen har lidd under sykemeldinger, underbemanning, store dataproblemer og manglende kompetanseheving.
I tillegg kommer frustrasjoner over ulike lønnsog arbeidsvilkår og betydelig økt arbeidsmengde. Norsk Tjenestemannslag spurte på ett tidspunkt om reformen i det hele og store ville la seg gjennomføre etter intensjonen? En ting er sikkert med en reform som denne; den er kun vellykket dersom brukerne av tjenestene er fornøyde. Det innebærer at tjenestene må oppleves bedre enn hva de var før reformen, og at man får raskere hjelp og bedre svar, men det ser ikke ut for å være situasjonen. En undersøkelse Dagbladet gjennomførte i sommer viste at 37 000 flere er på stønad nå enn i 2005, året før NAV-reformen ble gjennomført. Likevel mener arbeidsminister Hanne Bjurstrøm at NAVreformen var riktig å gjennomføre, men hun innrømmer at for mange fortsatt venter for lenge på hjelp, at brukerne ikke får gode nok svar, og at de ansatte har for store byrder på sine skuldre.

Rokkan-senteret leder en evaluering av reformen og finner i sitt arbeid at man sentralt har stor tro på organisering som grep for å oppnå endring. Imidlertid er de bekymret for det som skjer på NAV lokalt, og for relasjonen
mellom lokalt og sentralt nivå.

Personell, prosedyrer og prosesser er reformens viktigste virkemiddel for å nå målene. Heri ligger det en idé om at organisering kan brukes som et instrument for adferd for det som skjer. Rokkansenteret leder evalueringen av syv områder, og de peker blant annet på den lokale friheten som ligger i reformen. Her finner de at det tas i bruk stor frihet, og kommunene legger ofte inn i NAV-kontorene mer enn de må. Spesielt gjelder dette for de små og fattigste kommunene. Det lokale NAV-kontor representerer oppunder 70 løsningsvarianter og flere ulike ledelsesmodeller. Noen av de store kommunene har også to NAV-ledere, en for den kommunale delen og en for den statlige. Dette skaper ulike “NAV-dører” i de ulike kommunene, og nye barrierer og grenser som etableres. Det skapes ulike styringslinjer i partnerskapet mellom stat og kommune, hvor en del av NAV er underlagt statlig budsjett
og styring, og en annen del underlagt kommunale budsjetter og folkevalgt styring. Undersøkelse om lokal iverksetting viser at det har vært for mye fokus på intern organisering og å iverksette krav og verktøy som kommer ovenfra i organisasjonen. Konsekvensen er at kvaliteten i arbeidet overfor brukerne har tapt, og mange steder har man måtte velge mellom å iverksette reformen eller få ting til å fungere. Her har de aller fleste måttet velge det
siste. Dessuten viser Rokkan-senteret til at det er flere yrkesroller som skal samarbeide, og at dette krever utvikling av en ny problemløsningsmetodikk og kunnskapsbehov. Dette er ikke gjort over natten, og den følelsen mange tidligere ansatte uttrykker på Facebook eller i diskusjonsfora får støtte i de funn evalueringen gjør; “Det de ansatte kunne, er ofte ikke mye verdt, mangler gjerne annen kunnskap man før hadde pga. omorganisering. Erfarne medarbeidere rapporterer å føle seg som ”klovner” i den nye organisasjonen fordi de ikke lengre behersker.” Rattsø-utvalget pekte i sin tid på noe av det samme, at interne stridigheter mellom etatene og ulik kultur kunne føre til kompetansetap og vanskelig samarbeid.

Grunnlagsarbeidet for reformen, Rattsø-utvalgets NOU i 2004, anbefalte en modell med to statlige etater. Én etat for arbeid og inntekt og en pensjonsetat, samt en videreføring av den daværende ansvarsdelingen mellom stat og kommune. I følge utvalget ville det være en rekke utfordringer med intern kompleksitet, omstillingsevne og fleksibilitet, samt ledelsesutfordringer knyttet til å samle et stort spekter av ulike oppgaver i én etat. Bondevikregjeringens proposisjon skisserte kun en plan for gjennomføringen av reformen, og overlot til den statlige etaten og kommunene stor frihet til selv å velge den interne organiseringen av forvaltningen. Stortingsproposisjonen stilte ingen krav til den interne organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen.

NRK skrev i en artikkel i 2009 at to forskningstunge ekspertutvalg gjorde det klart i forkant av NAV-reformen at en fortsatt tredeling mellom Aetat, Trygdeetaten og Sosialtjenesten ville gi de beste resultatene. De advarte mot interne utfordringer mellom de tre tidligere etatene, og pekte på mulige interne stridigheter mellom etatene og forskjellige lønnssystemer. De mente blant annet at fagkunnskapen til saksbehandlerne kunne forsvinne. NRK skriver i sin artikkel at forsker og statsviter Tom Christensen, som holder på med et evalueringsprosjekt av NAV-reformen, mener reformen ikke var tilpasset brukerne. Han trekker frem at kun 15 % av brukerne av de tre gamle
etatene nyttiggjorde seg av mer enn én etat, og at de resterende 85 % brukte kun én etat. Konklusjonen blir at mesteparten av brukerne ville hatt mer nytte av spesialkompetansen på de enkelte etatene, enn fordelen med en felles dør. På spørsmål fra NRK om reformen, svarer sosialpolitisk talskvinne i Arbeiderpartiet at hun ikke synes reformen var feil, men at det er et spørsmål om man kunne forberedt sammenslåingen bedre. “Slik det var før, er det ingen som vil tilbake til”, sier hun.

De som tidligere fikk den hjelpen de hadde krav på hos Trygdekontoret eller Aetat, og som nå må henge på telefonen til seks saksbehandlere på tre NAV-kontorer for kun å få svar om at søknaden ikke vil bli behandlet på de neste to månedene, er nok ikke enige med Arbeiderpartiets sosialpolitiske talskvinne.

Tross alt melder ikke brukerne at de opplever å få raskere hjelp eller bedre svar. Politikernes tre mål om flere i arbeid og aktivitet – færre på stønad, enklere for brukerne og tilpasset brukernes behov, og en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning er fremdeles ikke nådd. Det hele synes å bunne i en organisatorisk smørje uten retur. Det er kanskje på tide å ta frem igjen de opprinnelige anbefalingene for å sikre brukerne av NAV sine rettigheter som norske borgere. Som Rokkan-senteret sier: “Reformens visjon må komme i fokus igjen, ellers…”


Foto: Kai Hagen.