Å turnere og bade rundt i generelle sannheter er greit for en filosof. ’Samfunnskritikk’ som en måte å engasjere seg konkret i samfunnet på, er greit for en filosof. Men hva med konstruktive forslag til konkrete endringer? Det er verre. Da skjelver vi i sittebuksa. Jeg skal forsøke å sitte stille mens du leser dette.
Alternativ eller såkalt grønn økonomi er en voksende grein innenfor økonomifaget. Her forsøker man å utarbeide modeller og helhetlige forslag til alternativer til dagens rådende økonomiske system. Et system som systematisk ser ut til å rive denne planeten i filler. I dag er det slik at vi forbruker langt mer ressurser enn det jorda over tid kan befordre oss med. Vi forurenser som om vi hadde 4 kloder til rådighet. Dette er et system (vekstsystemet) som ikke kan fortsette i lengden. Vi må forsøke å dreie det over på noe som krever mindre ressursbruk og gir mindre forurensning.
Et viktig aspekt som har vært mye omtalt innenfor alternativ økonomi, er det som kalles sirkulasjonsøkonomi. En økonomi ikke ulik den vi finner i naturen, hvor alt sirkulerer med sola som en ”liten” ekstrahjelper. Dette skal være et alternativ til vekstøkonomiens lineære produksjonssyklus. (Jeg har skrevet om vekstøkonomi i et tidligere nummer). Tanken om sirkulasjonsøkonomi er god, men hvordan kan noe slikt innføres? Her er et lite forslag som kanskje kan ha noe for seg.
Det er mulig å dele inn samfunnet i tre kategorier: produsenter, konsumenter og nedbrytere (også kalt renovasjonen). I dag eksisterer det en heftig dynamikk mellom produsenter og konsumenter. Konsumentene ”bestemmer” hva som skal produseres gjennom en markedsmekanisme, samtidig som produsentene gjør alt de kan for å forme konsumentenes ønsker og preferanser. En slik dynamikk eksisterer fordi begge disse rollene er utstyrt med en makt. Konsumentens makt er åpenbar, produsentens makt er litt mer komplisert og tildekka. Det er også slik at denne dynamikken ”fungerer” fordi makten mellom de to rollene er mer eller mindre regulert. Selv de mest liberale politiske systemer må akseptere et minimum av lovgiving som slår ned på monopoldannelse, prissamarbeid og så videre.
Det tredje leddet, nedbryterne, står imidlertid totalt utenfor denne dynamikken. Grunnen er såre enkel. Nedbryterne eksisterer, men de eksisterer uten noe positivt formål. Formålet er i nærmest bokstavelig forstand bare negativt bestemt: ”å ta unna det som kommer” ut av fordøyelsessystemet på konsumenten. Nedbryterinstitusjonen har ingen midler eller makt til å definere hva som produseres og måten det produseres på. Kommunikasjonen med produsentleddet mangler totalt. På samme måte som det trengs regulering av forholdet mellom produsenter og konsumenter, bør det finnes noe som regulerer dette forholdet. Men da må nedbryterne gis et bestemt positivt formål.
Produsentene er underlagt et konkurranseregime fordi formålet er å frembringe de beste produktene til en lavest mulig pris. I dag tenker vi at konkurranse ivaretar dette formålet på best mulig måte. Konsumentleddets formål oppfylles ved at konsumentenes behov ivaretas. Ingenting mer sagt om den saken. (Om noen vil kjøpe et elendig drittpar med sko til en høy pris, er det en privatsak, og for mange er dette den ultimate form for frihet). Når det argumenteres for markedsøkonomien, henter argumentene sin kraft og mening fra en enighet om disse formålene. Hvorfor skulle ikke da nedbryterne ha et tilsvarende og like vesentlig formål, hvis nedbryting rent faktisk er en del av produksjonssyklusen? Hvorfor skulle ikke Høyre og SV ha hver sin oppfatning om hvordan nedbryternes formål best kan oppnås?
Formålet i seg selv kan umulig være noe sesam, sesam, å få øye på; nemlig å bryte ned det vi kaster på en best mulig måte. Mitt forslag til ”en best mulig måte” vil være å se på to ting:
(1) forurensning og energibruk som oppstår i nedbrytinga, og (2) hvor attraktive/anvendbare/tilgjengelige de resirkulerte råvarene er for produsentleddet.
Et produkt som er lett å omdanne på en lite forurensende måte og som kan selges tilbake til produsentene for en rimelig god pris, vil kunne gis en høy ”nedbryterverdi”. Neste ledd i dette resonnementet vil da være å lage et system hvor produkter som puttes inn i varesirkulasjonen blir gitt en slik verdi, og at man innfører et avgiftssystem basert på nedbryterverdien. Avgiftene er til for to ting: Å få produsentene til å lage produkter som lettere lar seg nedbryte, og for å kompensere for differansen mellom kostnadene (energimessig, arbeidsmessig og forurensningsmessig) ved nedbrytinga og prisen man får for det resirkulerte produktet. En slik avgift vil gi nedbryterne en egendynamikk, og det vil befordre den makta de trenger til å definere seg inn i det sykliske felleskapet de hører hjemme i.
Et slikt system har minst fem fordeler:
1. Det kan innføres av ethvert land på selvstendig basis fordi det ikke er konkurransevridende. Man trenger altså ikke omfattende internasjonale avtaler for å få i gang et slikt system.
2. Man vil kunne skape veldig mange nye arbeidsplasser, også for grupper som biologer og kjemikere som trengs for å analysere og definere produktenes relative nedbrytbarhet.
3. At produsentene må vurdere et produkts nedbrytbarhet før de sender det ut på et marked, vil skape et helt nytt rom for og tenkning rundt produktutvikling. Hvordan skal man for eksempel bryte ned et produkt som er basert på synestetisk biologi eller nanoteknologi?
4. Systemet, hvis det fungerer, vil etter hvert gi tilgang til nesten gratis råvarer for det landet som innfører det. Man kan kanskje si at systemet gir en helt ny måte å ”produsere råvarer på”. Kina vil for eksempel måtte innse at deres eksport av produkter også er en grassat stor ”eksport” av nesten gratis råvarer, noe som selvsagt vil gjøre det attraktivt å innføre et slikt system for Kina og alle andre nasjoner også.
5. Systemet vil, hvis det fungerer, innføre ekte sirkulasjon i økonomien – også fordi det har en egendynamikk med et optimeringspotensial som er ”grenseløst”. På samme måte som vi tenker oss at vi får ”stadig bedre teknologi”, vil et slikt system fremtvinge en ”stadig bedre nedbryting” og derfor en stadig bedre sirkulasjon.
