Helseministeren vil gi narkosyke heroin på statens regning. Han kunne like gjerne gitt våre søsken aktiv dødshjelp.
Heroin er deilig. Intet er så deilig som å kjenne heroinens svale bris slå ut all noia for hverdagen. Mitt elendige selvbilde endres, og jeg går fra å være en skjelvende spurv til en grasiøs ørn på få minutter. Min utpissede og møkkete bukse føles plutselig som den fineste silke mot mitt nakne underliv, og de verkende sårene i ansiktet mitt kjennes plutselig som den deiligste klovnesminke i mitt livs maskeradeball. Jeg fryser ikke lenger, og dette portrommet ble plutselig en suite på et luksushotell. Sola varmer meg i vinternatta, og jeg er en konge. Når alt er på sitt vakreste kan den sure svien skimtes i horisonten. Nedturen er på vei, nå starter jakten på neste dose frihet.
Heroin (fra heroisk) høres for den ukunnige ut som et skummelt pulver noen koker i hop på gutterommet. Slik er det ikke. Heroin er en medisin laget av opiumsplanten. Denne gruppen stoffer kalles opiater. En lege eller farmasøyt ville kalle heroinen diacetylmorfin. De fleste ulovlige substanser har medisinsk effekt og har sine tilsvarende brødre i apotekhylla. Da selvfølgelig i lovlige former. I noen land brukes diacetylmorfin innenfor disiplinene anestesi og akuttmedisin, da særlig innen pediatri (barn). Tidlig på nittenhundretallet ble heroin markedsført som en ikke-avhengighetsskapende morfinerstatning og som hostemedisin for barn, men ble tidlig forbudt ved lov. Nå produseres dritten i hovedsak i Afganistan, for verdens største heroinmarked; Europa. I Europa ligger lille Norge som har 12-15.000 (antallet er fordoblet de siste ti årene) misbrukere av stoffet, og i Norge ligger lille Tromsø som har flere hundre misbrukere av stoffet. Bare i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) her i byen er det et hundretalls mennesker.
Heroinen penetrerer blodhjernebarriæren og smeller inn med to ganger raskere og kraftigere virkning enn morfin. Heroinen setter blant annet ned respirasjonen, slik at de aller fleste overdosedødsfall ikke skyldes forgiftning, men respirasjonshemming. (Altså, kommer du over noen som har satt en overdose, få mennesket på beina i en farlig fart og begynn å gå med vedkommende. Fisk så opp telefonen og ring ambulanse. Regn ikke med at den narkosyke vil takke deg etterpå, men tenk på at du akkurat har redda et liv. Den narkosyke er sikkert en bror, far eller sønn.)
Det er godt mulig at noen i dette nisselandet tror at ved utdeling at gratis heroin vil føre til mindre kriminalitet, at bare vi doper ned alle som trenger spenn til neste skudd begår de ingen straffbare handlinger. Hvis noen i fullt alvor tror at det blir helt slutt på veskenapping, butikktyveri og innbrudd i bolighus tilskrives nok heroinen for mye av æren for disse statistikkene. En heroinist rapper mobilen din, han omsetter ikke biler, aksjer og diamanter.
Bare å nevne ideen om gratis heroin i Norge forteller om hvor lite alvorlig norske politikere tar narkosykes situasjon. Man øker ikke livskvaliteten til en russjuk med å gi han dop, fordi han ikke på noen måte vil bli mer lykkelig med heroin på resept. Livskvalitet kommer gjennom verdighet, og verdighet kommer gjennom frihet. Frihet fra avhengighet, kriminalitet og prostitusjon. Forslaget er en hån mot menneskeverdet og alle de menneskene som har kjempet seg ut av et helvete ingen kan forstå. Snakk om i gi en uppercut til alle de sliterne som i dag har redda seg av isflaket gjennom bruk av substitutter som subuxone, subutex og metadon. Snakk om å gi et ballespark til alle pårørende som har kjempet som ville dyr for sine barns liv, som har forsøkt alt som står i deres makt for å redde sin kjære fra narkodemonen. Noen har tapt kampen, men nå har altså helseminister Hanssen løsninga. Noe forteller meg at løsninga er noe lettvint. Heroin er ikke en småkriminell subkultur, men en dødelig sykdom. Heroin er ikke en bisetning, det er et alvorlig samfunnsproblem.
Argumentasjonen med at den narkosyke vil få renere heroin og fjongere sprøyter av å la staten ta hand om det er ignorant. De narkosyke er i hovedsak svært flinke med selvmedisineringen i dag. Vi snakker ikke om amatører. De vet i store trekk hva de trøkker i kroppen, og man bruker ikke lenger samme sprøyter da disse deles ut gratis. Senarioet på hvordan dette skulle fungere kan lett bli komisk. Skulle man stikke en ferdigoppbretta arm inn i et hull i apotekveggen, og så gå lykkelig derifra til jobben? Bøddel var heller ikke i forrige århundre et spesielt populært yrke, og jeg tror vi allerede har pålagt byens farmasøyter mer enn nok arbeid med russyke allerede. Er det riktig å belaste disse menneskene med utdeling av pulverdød? Skulle man tilrettelegge for å opprettholde en virkelighetsflukt som skaper avstand til resten av samfunnet? Og unnskyld mamma, for denne ordbruken, men hvem i helvete ville begynne på metadon om de heller kunne fått gratis heroin?! Snakk om å bæsje en lang kabel i alt det arbeidet som allerede er gjort på rusfronten.
Det langt på vei mest patetiske og deprimerende argumentet er: ”De gjør det jo allikevel…”
Alle som har deala dop har gitt seg selv denne resepten av selvrettferdighet: ”Om jeg ikke hadde solgt dopet, hadde noen andre gjort det…”
Ja, de gjør det allikevel, men er vi villig til å dele ansvaret med dem?
Nei.
Bjarne Håkon burde ha brukt sin politiske pondus til å foreslå tusenvis av nye behandlingsplasser, et etterlengta, lovfesta norsk ettervern og hard kamp mot internasjonale narkotikakarteller. Han kunne lova oss foreldre rusfrie fengsler, og harde straffer for pushing av dop til smårollinger. Han kunne styrka skole, politi og helsevesens utrettelige preventive kamp mot rusgifter; men når Bjarne Håkon vil diskutere en snarvei, er det mulig at motivet er verdslig. Det koster nemlig fire ganger mer å ha en junkie gående løs i Tromsø, enn å statsdope vedkommende på ”legal” gift. Fint skal det være, om så hele ræva henger ute.
Det farlige med legalisering er at når det legaliserte er normalisert, trenger vi noe nytt å legalisere. Nettopp av denne grunn vil jeg ikke ha erotisk fjernsyn i Norge, ganske enkelt fordi at jeg ikke vil ha porno på skjermen noen år etter. Skal alkoholsjuke få gratis sprit hvis de ikke klarer å slutte drikkinga? Skal staten kjøpe meg et hus om jeg viser meg håpløs å spare penger?
Det er ikke lov å ”gi opp” et menneske. Tusenvis av mennesker har bevist at det var en vei ut at faenskapet. Flere har opplevd at samfunnet ikke snudde ryggen til dem som ville prøve friheten, bolig og nettverk. Vi må alle se til å gjøre vår del for at russyke blir reintegrert i samfunnet, og gi de syke mulighet og for å bygge nye nettverk, hjertevarme og finne meningsfull aktivitet. Når Norge har fått en verdig rusomsorg og alt er prøvd, da skal vi ta diskusjonen om gratis heroin på nytt.
Derfor må fortsatt den dødelige heroinen være forbudt ved lov, og rusromantikere som er for statlig utdeling vente ennå en tid. Vi har en svær jobb å gjøre, alle vi som jobber med russyke mennesker. Lover vi å kjempe for en verdigere behandling av narkosyke medmennesker i Tromsøbyen, må vi ta jævelskapen ved rota; vi må ikke ta isen fra ungene, men springe etter den skumle mannen med den store godteposen.
