Spiser du for mye?
Jeg har det noen kaller et vektproblem. Den største irritasjonen ved det, er alle de som villig vekk tillater seg stadig å kommentere det.
For ikke så lenge siden, på tur gjennom Storgata, møtte jeg en kjenning jeg ikke hadde sett på ei stund. ”Så trivelig”, tenkte jeg og stoppet for å prate litt. ”Så tynn du e blitt, spis du ikkje?”, var kommentaren som møtte meg. Jeg kjente irritasjonen boble under overflata.
Hvorfor tas det for gitt at tynne mennesker ikke spiser? Og hvorfor er det sånn at man kan kommentere tynne menneskers tynnhet helt fritt?
Jeg har alltid vært tynn, og jeg har alltid spist som en hest. Jeg spiser mer enn mange av vennene mine. I perioder har jeg spist to middager om dagen i håp om å legge på meg littegranne. Og alt er sjekket av stoffskifte, blodsukker og hva det nå er. Jeg har rett og slett bare høy forbrenning og legger ikke på meg, nesten uansett hvor mye jeg spiser (det vil si, jeg la faktisk litt på meg i høst da jeg tilbrakte ei uke på ei strand ved Middelhavet. Lå langflat hele dagen og spiste mange sene middager, men jeg kan ikke leve på den måten resten av livet?). Likevel må jeg stadig tåle kommentarer om hvor tynn jeg er. Heldigvis har jeg etter fylte 30 fått et svært avslappet forhold til kroppen min, og tar meg ikke lenger nær av slik ubetenksomhet, selv om jeg noen ganger blir noe irritert.
Men tenker ikke de som kommenterer, på at slike ord kan såre? Eller tror de fleste at tynne mennesker ikke tar seg nær av slike kommentarer, da vi tross alt befinner oss i nærheten av det tynnhetsidealet samfunnet overøser oss med fra alskens reklameplakater og dårlige tv-serier, og at vi av den grunn må være det som kalles lykkelige? Les nøye nå: slik er det ikke! Tynne mennesker må på lik linje med midt-i-mellom-mennesker eller tykke, lære seg å sette pris på kroppen og utseendet sitt som det er, samtidig som vi har de samme opp- og nedturene i livet som de som ikke er tynne.
Det er ikke sikkert vi noen gang kommer bort fra mediesamfunnets fokus på kropp, slanking og så videre, men jeg skulle ønske vi ble flinkere til å fokusere på hva vi er, i stedet for hvordan vi ser ut (jada, jeg vet det høres ut som en klisje, men alle klisjeer har en opprinnelse i et snev av fornuft). Og mens vi øver oss på dette, kan vi kanskje tenke litt mer over hva vi sier til hverandre? Selv om det ikke er vondt ment, kan som sagt ubetenksomme bemerkninger om hvor tynn en er, stikke like mye som kommentarer om vektøkning.
Av den grunn lar jeg være å servere svaret jeg ofte har lyst å gi til ”de ubetenksomme”. Jeg lurer likevel på hvordan reaksjonen ville blitt dersom jeg svarte en slik kommentator med ”Joda, jeg spiser, men det ser ut som du har lagt på deg. Spiser du for mye?”
