Statlige tall viser at om lag 200.000 barn i Norge vokser opp med foreldrenes rusproblematikk i sin sårbare hverdag. Mange av disse barna er i tillegg fattige og syke.
Antallet generasjonsmisbrukere er stort. Dansk forskning viser at frem til fjerde leveår er dødeligheten blant barn i denne gruppen tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen. Herfra og ut famler vi i mørket, men det er ingen grunn til å tro at denne gruppen klarer seg bedre etter hvert. Ingen i Norge følger eller forsker på livsløpene til generasjonsmisbrukerne; ingen ser ut til å ta disse på alvor.
En betydelig del av disse barna står uten oppfølging, slik at de i svært ung alder starter sin ruskarriere; de blir generasjonsmisbrukere. En generasjonsmisbruker har arvet sitt rusmisbruk fra sin familie, og ender ofte også opp med sine foresattes psykiske sykdommer. Norge har i dag ingen egnede behandlingstiltak eller fagmiljø rundt denne gruppen. Altså eksisterer ikke disse personene om ikke barnevernet skulle snappe dem opp tidlig. Eksisterende tilbud i rusomsorgen er rettet inn på å rehabilitere rusbrukerne. En generasjonsmisbruker kan naturligvis ikke rehabiliteres, han trenger habilitering. I tillegg er denne gruppen ofte mangelfullt behandlet eller i verste fall fullstendig misforstått av behandlerne.
Gatekidsa er ikke de letteste å behandle. De er skeptiske og ofte voldelige. Mange står uten annet tilbud enn fengsel. Dette er en skam for nasjonen; vi må da kunne gripe inn med positive og godt utarbeidede løsninger for fami-liene? Den beste løsningen er ikke alltid å ta barna vekk, hva med først å finne en kur for familien? Egne programmer for familiene må utarbeides for alle typer av denne problematikken, fra familier hvor en av foreldrene drikker, til de som lever med blandingsmisbruk og hvor alle sliter. Barnevern og helsearbeidere må trekke lasset samme vei og lage team som støtter familien gjennom å sette barna i fokus.
”Vanlige” rusmisbrukere oppmuntres til å bli rusfrie med et sosialt nettverk etter endt behandlingsopphold. De fleste får i stor grad tilbake familie og venner ved endt behand-ling. Generasjonsmisbrukeren derimot, ender i de aller fleste tilfellene med å måtte bryte med sitt nettverk. Den nærmeste familie er jo mer eller mindre aktive rusbrukere?! Gene-rasjonsmisbrukere trenger et sterkt og aktivt ettervern, men først må et skikkelig behand-lingstilbud etableres for denne gruppen. Tilbudet må dekke hele landet. Tilbudet må styres og drives kommunalt. NÅ!! Det er kanskje ikke mulig å la kommunene drive behandling av skjebner som de har valgt å overse, ofte igjennom hele individets barndom og ungdom. Det er dessverre slik at både skole og politi er klar over hvordan tilstanden er hjemme hos familien, men siden det er så ressurskrevende å hjelpe, lar det offentlige noen av barna seile i sin egen sjø.
Bitterhet og mistro til samfunnet preger selvsagt denne gruppen spedalske. Krigen mot narkotika har kostet mange liv, og det å overleve har som kjent sin pris. I små lokalsamfunn er trynefaktoren og et frynsete rykte selvsagt til hinder for å få hjelp og støtte lokalt. Barn i rusbelastede familier, lever i verste fall også med sykdommer og fattigdom i hjemmet. Disse opplever å bli diskriminert og utsatt for ren rasisme av sitt nærmiljø. Dette setter dype spor i barn og unge som ikke har mulighet til å forstå eller styre sin egen livssituasjon. Barn preges og læres opp til å være på kollisjonskurs med samfunnet, deres ”normal” er ikke forenelig med majoritetens norm. De danner egne miljøer, ofte kriminelle rusmiljø. For dem er dette kjente og trygge omgivelser. Mange barn vokser altså i dag opp under forhold som er umulige å mestre for den enkelte, og svært vonde følelsesmessige konflikter er hverdagen til disse skjebnene. Ensomhet, skam, frykt og skyld er følelser som styrer barnas liv. Dette legger grunnlag for alvorlige psykiske lidelser og innarbeider overlevelsesmønstre som ikke vil være til å leve med som voksen. Voldelig adferd og store problemer med å knytte varige sosiale bånd er noe av problematikken. Paranoide plager skyldes blant annet fortielse av mørke familiehemmeligheter og generell mistro til personer utenfor familien. Trykket på det enkelte barn er så mektig og stort at barnesinnet reagerer med å dele seg opp i møte med umulige utfordringer på de ulike arenaene i livet. Grov omsorgssvikt gir ofte personlighetsforstyrrelse som seinskade.
Posttraumatisk stress plager barn som opp-lever psykisk og/eller fysisk vold i hjemmet. Volden går som vanlig i arv. Dette er en formidabel utfordring for behandlere. Vi lever voksenlivet vårt i stor grad som våre rollemodeller, foreldrenes levesett arves av barna, men noen klarer heldigvis å snu trenden. Noen av disse barna kan dessverre også bli lette bytter for ulike overgripere. Lavt selvbilde og ensomhet gjør dem til ofre, og dette fører i sin tur til ulike problemer. Barn savner voksenkontakt, og hemmeligheter er ikke noe nytt for dem. Barna vet ikke hva som er normalt, deres normal er ikke normalen til det øvrige samfunn.
Mennesker defineres i stor grad av hva vi velger å bevare og av hva vi velger å ødelegge. Politisk vilje til å endre oppvekst-vilkår strander oftest på kommunalt nivå. De ansvarlige vegrer seg mot å gripe inn i
rusfamilier på grunn av deres egen uvitenhet, kortsiktig økonomiske målsetninger og smålighet. Det er ikke vilje til å gi økonomisk hjelp til rusfamilier, skepsis og kritikk går begge veier. Enkeltmennesker som bryr seg, som involverer seg, ender opp som hugge-stabber for frustrerte og syke foreldre, kritikk og åpenhet er vanskelig og sårt. De fleste av generasjonsmisbrukerne velger derfor å trekke seg unna konflikter.
Såkalte varslere er i dag blitt et tema, og utakk er verdens lønn for disse. Norge verdsetter ikke varslere. Glohete debatter og brannfakler ser ut til å være farlig i Norsk Oljetåke. Det å varsle om omsorgssvikt av barn i nabolaget eller ulovlige forhold på arbeidsplassen, setter den enkelte varsler i ubehagelige situasjoner. I verste fall medfører varslingen sosial utstøting, avskjedigelse, og/eller trusler. Å holde munn og ikke bry seg er det enkleste og tryggeste. Ulike typer sank-sjoner mot varslere knebler ytringsfriheten vår, mange av oss sliter med dårlig samvittighet for at vi ikke har varslet. Foreldrene ser ikke konsekvensene av sitt eget misbruk og sin livsførsel. Livsløgner og manglende selvinnsikt setter en stopper for å sette barnas behov først. Et annet faktum er at det også er økonomisk lønnsomt med barn. Uvirksomme foreldre legitimerer sin rolle i samfunnet som hjemmeværende med barn. Min overbevisning er at alle foreldre gjør sitt beste for barna med unntak av de som aldri skulle fått barn. Ingen er tjent med at foreldre sitter med skyld og ansvar som ikke er til å leve med. Om vi skifter fokus fra å straffe til å hjelpe, så vil det bli lettere for alle å engasjere seg i barnas og deres pårørendes liv. Ved å bryte ned tabuer, og ved å skape et mer forklarende språk rundt våre liv, kan vi lettere nå inn til denne gruppens kjerneproblematikk.
Foto: Eirik Junge Eliassen
