”Pernille var særdeles krevende for sine nære omgivelser hele sitt liv. Når hun gikk bort var det en blanding av sorg, sinne og ”lettelse”.
Pernilles mamma fikk ikke vite så mye. – Du er i ørska, lamslått. Jeg fikk vite at Pernille hadde en avtale med legen om at hun ikke skulle være isolert. Hun har prøvd å ta sitt liv en gang før. I ungdommen, 16-17 år gammel, forteller Pernilles mamma.
Et vanskelig barn
Når Pernille er tre år, reiser Pernilles pappa fra dem. Pernilles mamma sitter igjen med fire barn og ingen utdanning. Til tross for dårlige kår utdanner Pernilles mamma seg til førskolelærer og bygger hus. Alene. – Pernille var et aggressivt barn. Allerede da hun var to år, ba jeg om hjelp og var med henne på barnepsykiatrisk på Åsgård. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake når hun var litt eldre. Hun stjal og ødela søsknenes ting. Hun banket opp alle ungene i gata. Et merkelig, vanskelig barn. Egosentrisk kan man si, forteller Pernilles mamma. – Hun var vel kanskje syk, sier Pernilles søster, som mener at kanskje Pernille i dag ville blitt diagnostisert med ADHD, eller en bipolar lidelse. De forteller et Pernille var svært flink til å tegne som barn, og lærte å lese svært tidlig.
En vanskelig ungdom
Pernille stjal over alt. – Da hun gikk i 6. klasse, ringte foreldre fra fjern og nær, de ville ha meg til å erstatte klær og annet. Jeg måtte ha hjelp. Jeg tok kontakt med BUP og barnevern, forteller Pernilles mamma. Da Pernille var 14, ville hun ikke bo hjemme lenger. Mammaen ba om hjelp igjen. I samtaler med barnevernet forteller Pernille at hun ikke har det bra hjemme, at mora banker henne med belter. Pernille lyver og manipulerer. – De tok henne fra meg. Hun ble plassert i fosterhjem, forteller Pernilles mamma. Pernilles mamma får ikke berømmet politiet nok for den innsatsen de gjorde for henne i de vanskeligste periodene. – Du kan si hva du vil om politiet, men den hjelpa jeg fikk fra Hein Davidsen og Bjørn Nordli i bydelspolitiet var gull verdt. Jeg er evig takknemlig, forteller hun.
Lamokollektivet
16 år gammel havner Pernille på Lamokollektivet i Salangen. Etter å ha blitt avrusa, får hun oppgaver og begynner å jobbe der. Det var en fin tid. Hele familien besøker henne der. Pernille trives, hun er glad i dyr og i naturen på Lamo. På et punkt begynner hun å ruse seg igjen og flytter til Oslo. Her oppstår problemer, og Pernille reiser hjem til mammaen. Redningsplanken i hennes liv. Pernille har da lammelser i beina og går til behandling. Her treffer hun mannen som senere skulle bli hennes samboer og far til hennes datter. Hun forelsker seg og slutter med rus.
Pernille blir mamma
Mora forteller at Pernille ble gravid og fødte et dødt barn. Barnet ble ifølge Pernilles medisinske journaler abortert 8/1-98, etter at fosteret hadde en feil i kromosom 47. – Pernille fikk valget, men valgte å ta abort, forteller Pernilles søster. Hun blir gravid igjen, har tett oppfølging og føder en vakker og velskapt datter i september 1999. – Etter at Pernille fikk dattera, var hun helt fin. Vi gikk turer og hadde masse kontakt, forteller Pernilles mamma. Pernille begynner på skole. Hun var lynende intelligent og begynte på IT-utdanning. Så ble det skjæring i forholdet – Jeg var redd Pernille, oppfattet henne som farlig og uberegnelig. Var redd for at hun skulle gjøre oss noe vondt. Vi hadde brutt kontakten, så lite til henne og hennes problemer. Jeg hadde mine barn og mitt å ta vare på, sier Pernilles søster. Familien er opptatt av at sannheten skal frem. Nyansere bildet av Pernille som den ”snille tiggeren”. – Vi var redde, hadde sikkerhetslåser på dører, hun sagde disse opp og stjal alt vi hadde. Pernille var psykopatisk, jeg er redd for slike folk, sier Pernilles søster. – Det gikk kraftig ut over hjemmet. Hun kunne ikke komme innenfor dørene uten å måtte raske med seg noe. Jeg har hørt om andre narkomane som er snille mot sine egne. Pernille var ikke slik, erindrer Pernilles mamma.
Var Pernille syk
Var Pernille syk? – Utover narkosykdommen? Familien vet ikke helt, men konstaterer at hun alltid var sint i perioder med mye rus. Så kunne alt snu seg i rusfrie perioder. Snill og unnskyldende. Da barnet var et og et halvt år, begynte familien å oppdage at noe var galt igjen. Pernille begynte å kritisere alt og alle, noe hun aldri gjorde når hun var rusfri, det var som om hun var to forskjellige personer, forteller Pernilles mamma. Pernille sies aldri å ha vært særlig sosial, men kunne bli totalt opphengt i detaljer, tekniske ting og dataduppeditter. Nesten manisk.
Barnevernet kobles inn
Pernilles datter sov mye. Pernilles mor var ofte innom for å sjekke hvordan det stod til med den lille familien. Pernilles samboer ville aldri si noe stygt om Pernille, men han tok en dag kontakt med Pernilles mamma. Han klarte ikke mer. Pernilles mamma karakteriserer han som verdens snilleste mann. Pernille var ute og rusa seg, mens han satt hjemme med ungen. Han var dårlig og ba Pernilles mamma om hjelp. Pernilles mamma ringer da fortvilet barnevernsvakta, og får hjelp til å få transportert det lille barnet til Kvaløya, hjem til bestemor. Pernille ruser seg mer og mer, og datteren blir tatt fra Pernille. Først i beredskapshjem, så tilbake til Pernille igjen, før alle forstod at dette ikke gikk lenger. I begynnelsen tok en av Pernilles søstre ansvaret for barnet, i denne perioden lager Pernille spetakkel for sine nærmeste. Hentet ungen i hytt og pine fra søsteren, og familien forstod at dette ikke var en optimal løsning. – Pernille var truende mot alle. Truet til og med barnevernet med kniv, mens hun holdt ungen foran seg, forteller Pernilles mamma.
Et rop om hjelp?
Pernilles søster karakteriserer dette som et rop om hjelp. Tegn på at hun er alvorlig syk – ut over misbruket. Pernille hadde lånt en pc på skolen, denne hadde hun solgt, og slo ned mennesket som kom for å hente den. – Sånn holdt hun på. En endeløs rekke av merkelige hendelser. Så ble det stille en stund, hun brøt kontakten med oss en periode etter at dattera var kommet i fosterhjem, forteller Pernilles mamma.
Pernille begår ran
Pernille raner en bensinstasjon. – Vi kunne lese om ”økseranet” i avisene. Man blir litt likegyldig etter hvert når man har en sånn søster, man har nok med seg selv, forteller Pernilles søster. – Det var jo alltid noe galt, et evig mas om penger. Hyling og skriking i telefonen. – Hun kom en dag på jobb til meg å raste, nesten sparke inn vinduene i barnehagen der jeg jobbet. Når det var stille og Pernille ikke tok kontakt, var man litt letta, for å si det rett ut, sier Pernilles mamma. Pernille får en ”samledom” for mange forhold. Hun skal inn til soning. Fem måneders fengsel. Til mora forteller ikke Pernille at hun skal i fengsel, men kaller det ”avrusning”. Dette hadde Pernille prøvd før, på Tromsklinikken. Det gikk ikke bra. Pernille tålte ikke isolasjon. Innesperring. Hun rømte. – Jeg ringte Tromsklinikken og ba om å få snakke med Pernille. De sa at det kunne jeg ikke, for hun var på isolat. Jeg spurte dem om de var helt sikker det, fordi hun nettopp stod i stua mi, forteller Pernilles mamma.
Pernille ringer mamma
Pernille ringer mammaen sin den dagen hun tar sitt liv, og spør om mora kommer bortover på besøk. – ”Jo da”, sa jeg, ”jeg skal komme”. Jeg hadde ikke særlig lyst fordi jeg hørte på henne at det var penger hun skulle ha, forteller Pernilles mamma. Pernilles mamma gjør det klart for henne at hun får ikke penger, men hun kan kjøpe med seg det hun måtte trenge. Pernille forteller mora at hun ikke får lov til å ha noe med seg inn i Tromsø fengsel, trolig en unnskyldning for at hun skulle ha kontanter hos mora. – ”Hver gang du trenger penger, så ringer du til meg, aldri ellers”, sier mora til Pernille. Pernille blir forbanna, slenger på røret. – Det var da det skjedde, sier Pernilles mamma, som ikke tror Pernille mente å ta sitt liv, men at det var nok et rop om hjelp. – Hun skulle ikke vært innesperret, sier hun.
Pernille tar sitt liv
Politiet ringer Pernilles mamma på seinkvelden. De forteller at det er skjedd en ulykke i Tromsø fengsel. – ”Er hun død?”, spør Pernilles mamma. – ”Ja”, svarer polititjenestemannen. På sykehuset er Pernille koblet til maskiner. Pernilles mamma og to av søstrene kommer. Pernilles ene søster spør den bevisstløse Pernille om hun hadde bestemt seg for dette. – Da trillet det en tåre fra Pernilles øye, forteller Pernilles søster, som mener at hun hadde kontakt med Pernille da.
Kriminalomsorgen på besøk
Et halvt år etter Pernilles død dukker representanter for fengselet/kriminalomsorgen opp på døra til Pernilles mamma. – De fikk ikke komme inn. Jeg var så forbanna på dem, for de brydde seg ikke i den tiden. Ga ikke et pip fra seg, forteller Pernilles mamma irritert.
Å forlate seg selv
– Det er mange følelser om hverandre. Jeg var sint på Pernille for at hun gjorde det. Sett i ettertid var Pernilles heroinavhengighet sterkere enn henne selv. Hun kunne forlate sitt barn for heroinen, og kunne hun det, kunne hun forlate seg selv også, sier Pernilles mamma.
Pernilles datter
I dag har Pernilles mamma god kontakt med Pernilles datter. Man vet ikke hvor mye hun husker om sin mor, men vi vet at hun gråt sårt ved Pernilles dødsleie. Pernilles datter er nå ti år og lever i et fosterhjem i Nordland. Hun har det fint der. Hvorfor hun ikke bor hos sine nærmeste, sin friske oppegående bestemor eller en av sine ressurssterke tanter, nei det, det er en annen historie.
Foto: Privat
