Det er med presseetikken som med tannbørsten, den bør brukes hver dag.
Det er ikke første gang det skjer. En svært rusa og irritert heroinist kommer løpende inn i redaksjonen.
– Faen, no har NAV føkka opp livet mett igjen. No skal han saksbehandlerjæveln der nede få! Æ skal fortelle verden gjennom Virkelig at han skal meste jobben. Æ skal stå frem med hele historia mi, og fortelle om at sønnen min blir mobba på skolen fordi at æ knarke, og du skal få navn og bilde av både mæ og han. E du klar tell å skrive, Junge?
– Nei, sier jeg.
Hun blir ytterligere forbanna. – Skal ikkje Virkelig være talerør førr oss på gata? – Jo, sier jeg, – men jeg er ikke sikker på at du skal stå frem med navn og bilde. Om tre år kan du være rehabilitert, sønnen din kan ha kommet tilbake til deg fra fosterhjemmet, og du har starta på utdanninga du alltid har drømt om. Det som festes med blekk til dette magasinet, forvinner aldri.
En irritert mann jeg snakka med på gata forleden fortalte meg at han hadde slutta å kjøpe Virkelig fordi at det ikke lenger var et magasin om bare ”narkomane”. – Det er jo de narkomanes magasin, sa han. Det er sikkert lett å misforstå, men Virkelig har aldri vært ment å være et fagtidsskrift for russyke. Det er et magasin som du skal kjøpe, fordi du finner innholdet interessant – samtidig som du støtter et medmenneske i en vanskelig situasjon. Slutter du å kjøpe Virkelig fordi det ikke lenger er bilder av rustne biler eller falleferdige hus, er det eneste du oppnår å forringe hverdagen til en selger.
Vi hadde tunge stunder i begynnelsen av januar, da den nye redaksjonelle linja lå klar, og vi økte sidetallet fra 48 til 64. Byrunder og kortsagter bugnet over av til dels urettmessige spark mot vår redaksjon. Mange ville slutte å kjøpe magasinet. De negative stemmene høres best. De positive, derimot, holder kjeft, og vi har nådd nye kjøpergrupper. Beviset på det er at nummer 1/2010 med en litt eldre bedrageridømt mann på førstesia solgte 6000 eksemplarer på to og ei halv uke! Dét har ikke skjedd før.
Våre dilemma, ja. I de russykes verden balanserer vi hårfint på personvernets slakke line. Vær Varsom-plakatens § 3,9 ber oss å beskytte kilder mot seg selv; Vi må vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Fratar vi da russyke muligheten til å fortelle sine historier? Et grunnleggende element i et demokrati? Hvor plasserer vi russyke som intervjuobjekter? I leira med de kreftsyke, eller i leira til de langt fremskredne senil demente. Et etisk dilemma.
Jeg har ikke funnet svaret på det – ennå -, men jeg hører de kritiske stemmene som vil lese mer om gatefolkets hverdag. ”De narkomane”, ”De hjemløse” og ”De slitne”. Joda, vi har i noen grad tonet ned direktemøter med russyke mennesker. Vi har også en mer strikt politikk overfor totalt selvutleverende dikt av elendig litterær kvalitet – men vi har aldri skrevet så mye om rusproblematikk som vi gjør nå. Aldri har vi brakt deg flere historier om vanskeligstilte enn vi gjør nå. Forskjellen er kanskje at du ser dem fotografert med ryggen til, og vi har gitt dem et annet navn, nettopp for å skåne dem selv, deres familie og deres omgivelser. En annen forskjell er at i stedet for å bringe deg en gråtkvalt halvsann historie fra en sliten russyk, søker vi å bedre de russykes kår med å kunnig forsøke å sette deres vanskelige liv på samfunnets agenda.
Våre russyke søsken er ikke sirkusartister, og god omsorg for kvinnen innledningsvis er faktisk ikke å fortelle historien hennes. Sosialpornografi, kaller vår styreleder litt for nærgående intervjuer. Han har rett. Vi jobber for våre søskens verdighet – det er vår agenda. Da må sosialpornografien vike. Sorry.
I mediehverdagen til omsorgsbedriften Virkelig må det hver dag tas mange avgjørelser uten en helt klar oppskrift på hvordan vi løser våre etiske dilemma. Det viktige er å drøfte problematikken, samt løfte frem deres felles historier. Bare slik kan vi bidra til å gjøre verden til et litt skjønnere sted.
God lesning!
Eirik Junge Eliassen, ansvarlig redaktør
eirik@virkelig.no
