Flere av Gatejuristens klienter er i kontakt med politiet fra tid til annen. Dette er noen ganger berettiget, mens andre ganger blir personer stigmatisert på grunn av sin rusavhengighet.
En av politiets viktigste oppgaver er å håndheve offentlig ro og orden. På den ene siden er det nødvendig for politiet å gjøre en del inngrep i dette arbeidet. På den andre siden står hensynet til enkeltpersonens rettssikkerhet, altså vernet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side.
Håndheving av offentlig ro og orden er nærmere regulert i politilovens § 7, hvor det fremgår at politiet kan gripe inn
1. ”for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser ”
2. ”for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetenes sikkerhet ”
3. ”for å avverge eller stanse lovbrudd”
1. Den offentlige ro og orden
Ifølge politilovens § 7 første ledd kan politiet for det første gripe inn av hensyn til ”den offentlige ro og orden”. Det er politiets jobb å hindre adferd som virker truende på det alminnelige publikum. Det kan være kriminelle handlinger, men også forstyrrelser i form av bråk, larm og uroligheter. I praksis vil det si uakseptabel personatferd som slagsmål, bråk, tilsmussing, forulempning og annen sjenerende opptreden i ord eller handling. Forstyrrelsen må ha innvirkning på allmennheten. Målestokken er gjennomsnittsborgerens toleranseterskel slik at det avgjørende ikke er den enkelte politimanns oppfatning. Sagt på en annen måte: Atferden må med avvike fra det som er alminnelig akseptert før det er lovlig for politiet å gripe inn. For å forebygge ordensforstyrrelser kreves det videre at omstendighetene ”gir grunn til frykt” for forstyrrelse. Det er et krav om at det må være en konkret og nærliggende risiko for forstyrrelse av ro og orden.
2. Enkeltpersoners og allmennhetens sikkerhet
Videre kan politiet ifølge politiloven § 7 første ledd nr 2 gripe inn for å ivareta ”enkeltpersoners og allmennhetens sikkerhet”. Politiet skal beskytte enkeltpersoner, og kan for eksempel gripe inn i et slagsmål der det er fare for at deltakerne kan bli skadet. Politiet kan også avverge trusler mot allmennheten, for eksempel alle som befinner seg innenfor et område. Hvorvidt politiet skal gripe inn i slike tilfeller, beror på hvor nærliggende fare det er for skade og om den mulige skaden er av et visst omfang. Når det gjelder inngrep av hensyn til sikkerheten kan politiet gripe inn for å ”ivareta”. Også her må det foreligge en kvalifisert risiko for at noen skal kunne bli skadet. Den mulige skade må normalt også være av et visst omfang før politiet har anledning til å gripe inn.
3. Avverge og stanse lovbrudd
Endelig kan politiet ifølge politiloven § 7 første ledd nr 3 gripe inn for å avverge og stanse lovbrudd. Med lovbrudd menes enhver straffbar handling. Bestemmelsen regulerer både inngrep for å stanse en pågående overtredelse, og forebyggende tiltak for å hindre at forestående lovbrudd finner sted. For å
kunne gripe inn i slike tilfeller må faren for lovbrudd være reell og rimelig nærliggende. Den omstendighet at det ikke forligger noe lovbrudd tilsier at politiet viser en viss tilbakeholdenhet før de benytter denne fullmakten. Forebyggende inngrep fra politiets side er kun lovlig hvis det er en reell risiko for at noen personers rettigheter eller interesser kan bli krenket. Hvor stor denne risikoen må være, er uklart. Begrunnelsen for kravet er at når det ikke foreligger noen faktisk ordensforstyrrelse, må hensynet til borgernes alminnelige handlefrihet veie tungt.
En persons tilstedeværelse på stedet vil normalt ikke i seg selv være tilstrekkelig til gripe inn, selv om vedkommende tidligere har handlet på en måte som oppfyller et av vilkårene. Det må være noe konkret med personens tilstedeværelse der og da som tilsier at vilkåret vil bli oppfylt. Men politiets tidligere erfaringer med personen vil være et moment som kan tillegges vekt.
Et eksempel på en sak som omhandler denne bestemmelsen har vi fra Oslo tingrett i 2005. Denne saken startet ved at en person henvendte seg til Gatejuristen i Oslo da han mente at politiet urettmessig hadde bortvist han fra Skippergata. Mannen hadde stått utenfor Kirkens Bymisjons kafe i Skippergata og ble ransaket av politiet da de mistenkte han for salg av narkotika. Politiet gjorde ingen funn, men bortviste han likevel fra stedet i 24 timer. Mannen mente at det ikke var riktig å bortvise ham, og kom derfor tilbake etter kort tid. Politiet gav ham da en bot.
Mannen ble frifunnet i retten for ikke å ha fulgt politiets pålegg om bortvisning. Flertallet vurderte det slik at politiet i denne saken ikke hadde grunnlag for å gi pålegg i medhold av politilovens § 7. Med andre ord: at politiet hadde ransaket han og ikke funnet noe, ikke hadde grunnlag for likevel å pålegge mannen å fjerne seg. Når politiet ga et pålegg som de ikke hadde grunnlag for, var det ikke rettsstridig når mannen etter kort tid brøt dette.
Flertallet understreket at kafèen i Skippergata er en kafè for rusavhengige, og politiet på slike steder må utvise ekstra varsomhet før de griper inn.
