På kort tid omsatte han et større parti hasj for ”narkokongen” i Tromsø. Nå er han redd for represalier fra et manipulativt og farlig miljø.
Han er en pen ung mann. Han passer overhodet ikke inn i journalistens sinnbilde av en gutt med problemer. Han er høflig og pen i tøyet. Han kunne vært min sønn, eller din. Han har lyst å fortelle, men er redd. Unggutten svetter og er åpenbart ukomfortabel i intervjusituasjonen. Men han mener at hans historie kan advare andre fra å havne i samme vanskelige situasjon.
Rusproblemer
Unggutten forteller om rusproblemer. – I perioder har jeg rusa meg mye. Amfetamin og hasj. Dette har trigga en enorm angst, og i perioder har jeg vært så redd at jeg ikke har turt å gå utenfor døra. Jeg har brukt det jeg vil kalle for sinnsyke mengder dop. Opp mot 1,5 gram amfetamin i døgnet, forteller han. Virkelig vet at dette er en svært stor dose til hans alder og rushistorie. I tillegg har gutten også satt til livs store mengder hasj og alkohol. – Det holdt på å suge livet ut av meg, forteller han.
Beroligende
Hasjen ble hans beroligende middel, og han rullet seg inn i en negativ spiral. Det som før hadde vært fint og godt, ble negativt og vanskelig. Rolig og glad på dopet, og aggressiv og redd på nedtur. – Hvis jeg har rusa meg mye blir jeg veldig hårsår, men jeg er ingen aggressiv type i utgangspunktet. Det smeller så hardt, jeg tåler rett og slett ikke nedturene, sier gutten, som i dag har trappa kraftig ned på dopforbruket. Han skal ut i arbeid om ikke lenge, og håper å bygge livet sitt fra bunnen av.
Stort parti hasj
– Det er ikke meg, det er ikke noe jeg vil være innblandet i. Jeg ville få noe ut av livet mitt, og tenkte at penger ville være til stor hjelp, sier han. Det var i denne tiden han kom i kontakt med ”narkokongen”.
– Han forsynte meg med store mengder hasj, som jeg skulle selge videre mot fortjeneste. Hasjen dekket også mitt eget forbruk, som på den tiden var stort. Det har snudd helt opp ned på livet mitt, jeg er ikke den samme mannen lengre. Hasj-salget holdt på å ta livet av meg. Jeg jobber med meg selv. Jeg lever med en vanvittig skam, sier unggutten.
”Narkokongen”
Hasjhaien selger ikke selv, men bruker unge gutter og jenter i Tromsø til å distribuere hasjen. Miljøet kan karakteriseres som av et ”finere” slag i Tromsø, og haien driver annen næringsvirksomhet. Etter det Virkelig erfarer er denne næringen et skall for å hvitvaske sin egentlige business; dop til unge ”vellykkede” mennesker. Yngre enn vi vil høre om, og til flere enn vi har oversikt over. – Jeg ble veldig pressa. En periode var jeg skyldig så store pengebeløp til haien at det var farlig, men har rydda opp i det meste nå, forteller gutten. I dette trykket fikk gutten sine egne pushere under seg, som han igjen måtte presse.
Hans egen mor har i kjærlighet til sin sønn tatt kontakt med politiet (les hennes åpne brev til haien på forrige side), slik at han trolig er under oppsikt av politiet, og kan følgelig gjennom dette ikke være stråmann for ”narkokongen” lengre. Hans mor har ikke gitt opp kampen, og har bestemt seg for å forfølge saken til guttungen får være i fred, og ikke lengre lever med trusler.
Redd
Han er redd for at ”narkokongen” skal kjenne ham igjen gjennom dette intervjuet, men mener fortsatt at det har en funksjon å fortelle. – Det dreier seg om farlige mennesker, og jeg tør ikke tyste. I dette miljøet er det svært spesielle æreskoder. Tyster jeg, er jeg ferdig. Her finnes skytevåpen og andre maktmidler. Jeg er redd for at de skal ta livet av meg, forteller gutten til Virkelig.
