Tromsø, torsdag 10. november 2011:
Jeg har visst det en stund. Jeg har til og med fortalt det til venner og kjente. Men først nå går det til fulle opp for meg. Jeg sitter hjemme i stua og venter på min samboer som om noen minutter skal komme hjem for å hente meg. Han skal kjøre meg til flyplassen. Sammen med en dame jeg knapt kjenner skal jeg legge ut på reise. Først til Oslo og London, før siste etappen skal bringe oss til Banjul i Gambia. Jeg har aldri vært i Afrika før, hadde liksom aldri tenkt at jeg skulle reise dit. Men livets tilfeldigheter har gjort det sånn at jeg nå er på vei dit.
Virkeligs redaktør har sendt med meg en laptop. Redaksjonen, venner og familie har ønsket meg god tur. Jeg reiser fra en redaksjon på flyttefot. Heldigvis har jeg fått være med på noen dagers dugnad i de nye lokalene før jeg reiser, jeg liker å være en del av noe som er i bevegelse. Kanskje er mine kollegaer flyttet når jeg kommer hjem.
Så er jeg altså på vei. Jeg skal reise sammen med Margrethe Engen fra Tromsø. Hun og ektemannen, Knut Vestbø, har vært i Gambia mange ganger siden de for seks år siden dro dit første gang. I Kololi, et stykke unna hovedstaden Banjul, har de skaffet seg et hus, og derfra driver de et humanitært prosjekt i området. Jeg har blitt invitert med for å se hvordan prosjektet fungerer.
Ja, jeg er spent. Spent på reisen, reisefølget og mitt møte med Afrika. Margrethe og Knut har fortalt om stedet, om fattigdommen, men først og fremst om varme. Varme fra en brennende sol som nettopp har avløst regntiden, men mest av alt om menneskelig varme fra et folk som har tatt imot dem med stor vennlighet og velvilje.
Jeg hører hva de sier, jeg har blitt informert om prosjektet de driver, og om hvorfor de driver det. Har fått høre at det vokser og utvikler seg i flere lokale regioner. Likevel er jeg en smule skeptisk. Det høres både fornuftig og flott ut, men i mitt hode snurrer det filmer fra historier jeg har hørt og lest om fra det afrikanske kontinentet der “den hvite mann” dukker opp som velgjører og profet og som ønsker å forandre mennesker og levesett i sitt bilde.
Ikke alltid like vellykket, for å si det mildt. Men jeg tier om tankene mine. Jeg vil snart få se og oppleve landet og folket, og se hvordan prosjektet fungerer i praksis.
Gambia ligger på Afrikas nordvestkyst og er det minste landet på kontinentet. Det er dessverre også ett av de fattigste. Man livnærer seg som bønder og fiskere, men mangler både økonomi, kunnskap og ressurser for å kunne utnytte potensialet. Den største eksportvaren er peanøtter. De siste årene har landet satset en del på turisme. Landet styres av en president som kom til makten ved et militærkupp i 1994. Styreformen kan knapt kalles demokrati, men det avholdes valg (faktisk mens vi var der, og den sittende presidenten vant overlegent med 70 % av stemmene). Inntil 1965 var Gambia britisk koloni, og fremdeles er det sterke spor etter det britiske herredømmet i landet. Alt dette har jeg lest meg til på forhånd, men jeg ønsker å høre folks tanker og meninger om hvordan de lever og hvilke framtidsutsikter de har for seg selv og landet sitt. Er jeg heldig finnes det noen som er villige til å dele tanker og ord med meg.
Fredag 11. november: Margrethe og jeg ankommer Banjul etter over et døgn på reise. Ingen av oss er særlig glade i flyreiser, så det er to ganske slitne, men lettede damer som lander på det afrikanske kontinentet denne ettermiddagen.
Margrethe har på forhånd informert to av sine venner om vår ankomst, så etter å ha stått i en saktegående kø for så å slippe gjennom passkontrollen, blir vi møtt av Bingi og Kara. Gjensynsgleden med Margrethe er stor, men begge guttene er veldig opptatt av å ønske også meg velkommen. Bingi bor i Margrethe og Knuts hus, og fungerer i tillegg som vaktmester og altmuligmann. Bingis bror bor i Tromsø, og Margrethe og Knut møtte Bingi første gang via felles venner fra Norge. I årene som har gått har de utviklet et nært vennskap til Bingi og hans familie. Kara er en venn som jobber som sjåfør, og det er han som skal kjøre oss fra flyplassen og til Kololi, en kjøretur på ca. 20 minutter.
Varmen har tatt i mot oss. Vi har reist fra en grå og kald novemberdag i Norge til Afrikas hete sol. Vi myser mot sola og priser oss lykkelige over å være på afrikansk jord. Ennå er heten behagelig, men det skal snart bli varmere.
Fra vinduet på Karas bil blir for første gang bildene jeg har sett fra dette landet virkelige. Landskap og folk beveger seg i en stille flyt, lik en rytme tilpasset solas velsignede varme. Så er vi framme ved Margrethe og Knuts hjem, og blir hjertelig tatt imot av naboer som strømmer ut i gata. Min første av 17 dager i dette fremmede landet på Afrikas vestkyst er en realitet.
Foto: Helen K. Bakklund.
