Endelig, for min del er tiden kommet. Mens publikum roper på mer, stopper jeg en gjennomvåt og andpusten Magnus Grønneberg i det han kommer av scenen, og til min store overraskelse inviteres jeg inn i brakkeriggen.
I forbindelse med 20-årsjubileet til Ottos, kjørte innehaver Frank Berntsen tidenes rockekonsert på Heimlymyra. Berntsen har selv valgt artistene som varierer fra lokale helter, til Sivert Høyem, Donkeyboy, Bo Kaspers Orkester, De Derre og CC Cowboys. Det er sist nevnte som nå står på scenen, og om lag 1400 rockeglade mennesker har funnet veien hit. – ”En låt til, så takker de for seg. Så går de på og synger to låter til”. Bern-tsen har vært raus med meg, som eneste journalist bak scenen, står jeg lydig sammen med backstagecrewet og venter på at CC Cowboys skal spille seg ferdig. Det blir tre ekstranumre før de gir seg. Siste låt ut er ”Kanskje du behøver noen”, og publikum synger med. Stemningen er magisk! En stund etter sitter cowboyene sammen rundt et bord, og de er i kjempehumør. De stiller sjenerøst opp på foto og intervju, men i hovedsak er det frontfigur og vokalist Magnus Grønneberg som svarer på spørsmålene.
Det foreslås en økning på 750 millioner kroner i kulturstøtte, i tillegg til det rekordhøye i inneværende år. Hvordan synes du disse midlene fordeles?
– Jeg kjenner ikke til fordelingene, men synes generelt at det er fint at bevilgningene til kultur økes. Man jobber jo for å få oppimot en prosent av statsbudsjettet til kultur. Vi er ikke helt der enda. Jeg tror det viktigste er at det pøses inn. Det sitter noen der oppe og vurderer og gir dette til alle, liksom. Kultur er mange ting. Man kan ikke bare si at rock er sånn, eller klassisk er slik. Trenger vi flere rockere? Trenger vi flere kunstnere? Det gis jo bort støtte til gud og hver mann.
Men synes du ikke det burde gis like mye til hardt arbeidende rockere som til finkulturen?
– Vi får jo støtte, vi også, jeg kan heller stille spørsmålet litt andre veien. Du vet vi rockere går litt livets skole. Det er litt av gamet. Også er det slik at noen klarer seg, mens andre ikke gjør det. Noen må dra rundt og kjøre buss og sånne ting, men alle kan jo ikke være rockere. Følelsen, den som sitter her inne, – Magnus tar seg til hjertet – ville ikke den forsvunnet om det ble for lett? Det går jo litt på motivasjonen. Jeg er heldig som kan drive kun med musikk – veldig heldig. Det kunne sikkert vært fordelt noe annerledes, helt sikkert. Men det der er en evig diskusjon. Man ruller opp hundrevis av millioner, så er det land, bygd, kor, opera; det er mange som skal ha en bit.
Operaen får jo en ganske god bit da? Oslo opera alene er foreslått en økning i be-vilgningen på 117 millioner, samtidig som sprøyterommet vurderes nedlagt.
– Hvor mye koster det da?
Den statlige støtten er på 5 millioner kroner.
– Det blir liksom ikke riktig å sammenligne de to tingene. Sprøyterommet går jo over et helt annet budsjett. Men jeg mener nå en gang at rusmisbrukerne i Norge ikke får den behandlingen de har rett på og trenger. De går rundt i Norge, verdens rikeste land, og lever et slikt forsloffent, slitent og nedverdigende liv. De skulle ikke hatt det sånn, de skulle ha hatt det godt – de fortjener å ha det godt. Vi skulle hatt flust med sprøyterom, eller laget en park eller en landsby med prest, lege, renslighet og ernæring, hvor de kunne slippe å bli tråkket ned på og føle seg som hunder. Jeg mener vi skulle gjort noe vakkert for dem og laget et sted de kunne føle seg trygge, et sted med den slags verdighet.
– ”Fortell henne om konserten’a, Magnus”, skyter gitarist Jørn Christensen inn.
– Åja, den. Det arrangeres støttekonsert for de narkomane i Fredrikstad nå før jul, der inntektene uavkortet går til støtteapparatet, de som jobber med rusmisbrukerne.
Er det utpreget gatenarkomani og hjemløse i Fredrikstad?
– Jeg som er født og oppvokst der, ser jo hvordan det i dag er ganske mye åpenlys bruk. De gjemmer seg ikke, for å si det sånn. Før i tiden så man det ikke, da var det to heroinister i Fredrikstad, liksom. Jeg ser det er en del narkomane i Tromsø også, vi så det ganske tydelig da vi var ute og gikk der i dag tidlig. Men verken Tromsø eller Fredrikstad kan vel sammenlignes med Oslo, Plata, Akerselva og de problemene der. Jeg tror det er veldig viktig det dere og de and-re gatemagasinene driver med. Jeg tror det er viktig å gi noe tilbake og ikke bare være en ”taker”. I Norge læres vi opp til å bli ”takere”, det er fort å glemme å sette pris på det man har.
Den siste låten deres, ”Kanskje du behøver noen”, tenkte du på noe spesielt da du skrev den?
– Nei, egentlig ikke. Tekstene bare kommer til meg, detter inn i hodet mitt, liksom. Men den kan nok passe fint til de som sliter med narkosyke, om du vil det, eventuelt andre sykdommer, eller den tredje verden også, for den saks skyld.
Foto: Kristina Jakobsen
